OL er en ypperlig arena for protest, og det bør vi sette pris på

GJESTEKOMMENTAR: Servering av hundekjøtt og «kurering» av homofili. Det er ikke bare de storpolitiske sakene det protesteres mot i årets OL.

Publisert: Publisert:

Den kanskje mest legndariske politiske protesten i samband med olympiske leker: USAs Tommie Smith vant gull og John Carlos vant bronse på 200 m i friidrett under OL i Mexico by i 1968 og protesterte mot rasismen i hjemlandet på knyttnever i svarte hansker, etter først å ha tatt av seg skoene. Etterpå ble de utvist fra USAs OL-tropp og vist bort fra deltakerlandsbyen.

  • Audhild Skoglund
    Fagbokforfatter, cand. philol. i religion og populærkultur
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Det er en kjent sak at OL handler om politikk vel så mye som idrett. Hvem skal arrangere, hvem skal delta i eller boikotte arrangementet? Er det greit at OL stadig oftere blir lagt til totalitære stater, som får vist frem et glansbilde av seg selv?

Årlig avles rundt 2,5 millioner hunder opp for å ende som middag på restauranter.

Hundekjøtt-kontroversen

Men om vi skyver storpolitikken til side, er også OL en arena for de mindre protestene. I år er det et par saker som har skapt nyhetsinteresse. Den ene handler om en omstridt delikatesse på koreanske restauranter – hundekjøtt.

Årlig avles rundt 2,5 millioner hunder opp for å ende som middag på restauranter. Kritikerne hevder at hundene lider i trange bur og ofte tortureres før de drepes, fordi man har en idé om at det økte nivået av adrenalin gjør kjøttet ekstra mørt.

Sørkoreanske myndigheter har forsøkt å få restauranter til å fjerne hund fra menyen under OL for å unngå protestaksjoner og negativ omtale av landet. Det skal de i liten grad ha lyktes med.

«Jeg har solgt hundekjøtt i flere tiår. Det er virkelig vanskelig for meg å endre menyen bare på grunn av OL», sier restauranteieren Park Young-ae (60). Foto: Ahn Young-joon, AP/NTB Scanpix

Rippon vs. Pence

Årets andre politiske sak utenfor storpolitikken oppsto i januar, men har kulminert i OLs første uke. Den begynte da den åpent homofile amerikanske kunstløperen Adam Rippon ble spurt hva han syntes om at visepresident Mike Pence skulle lede den amerikanske delegasjonen til OL.

Rippon trakk frem det han oppfatter som Pences støtte til såkalt konverteringsterapi, hvor homofile «behandles» slik at de skal bli heterofile. Terapiformen har vært – og er fremdeles – massivt populær i en del konservative kristne miljøer. Tanken er at homofili er et valg, og at terapi kan få villfarne på «rett» kurs. Dette er rimelig nok også svært kontroversielt.

I forrige uke oppsto en disputt mellom Det hvite hus og Rippons støttespillere om hvorvidt Pence hadde forsøkt å få til et møte med Rippon for å legge ballen død. Dette ble fulgt opp med flere Twitter-meldinger fra Pence hvor han avskrev hele historien som «fake news».

Sotsji og homofili

Før og under vinter-OL i Sotsji i 2014 kom det protester mot den russiske lovgivningen mot «propaganda for homofili». I selve Sotsji var mulighetene for protest begrensede, men i resten av verden ble OL en anledning, som her, utenfor Russlands ambassade i Mexico. Foto: Bernardo Montoya

Offisielle holdninger til homofili var også – som mange sikkert husker – et stort tema under forrige vinter-OL, som da ble avholdt i den russiske byen Sotsji. Russlands lov mot «homofil propaganda» var den gangen mål for protestene.

Protestene startet lenge før, men fikk virkelig vind i seilene da russiske myndigheter arresterte en tilskuer som viste et regnbueflagg, et internasjonalt symbol for homobevegelsen, idet OL-ilden ble ført gjennom hjembyen hans.

Opp mot og under OL spredte protestene seg i sosiale medier og i nyhetssaker verden over. I flere land nådde de opp til offisielt nivå, hvor statsledere og politikere ble aktive deltakere i det som i utgangspunktet var en grasrotbevegelse.

Først på 2000-tallet fikk den symboltunge Black Power-protesten til gullvinner Tommie Smith og bronsevinner John Carlos full anerkjennelse i USA. Da fikk de flere hedersbevisninger, og det ble reist statuer av dem. Sølvvinneren på 200 m i Mexico-OL i 1968, Peter Norman fra Australia, ble senere en nær venn av dem etter først å ha blitt klar over hvor sterk rasediskrimineringen var i USA. Da Norman døde i 2006, var Tommi Smith (t.v.) og John Carlos blant kistebærerne i begravelsen. Foto: STF/AP/NTB Scanpix og AP/NTB Scanpix

Knyttede never

Den historisk kanskje mest kjente protestaksjonen knyttet til OL, skjedde derimot på premiepallen. Det var for femti år siden at de to amerikanske medaljevinnerne på fridrettens 200-meter, Tommie Smith og John Carlos, valgte å reise en knyttet hånd i været mens den amerikanske nasjonalsangen ble avspilt.

Protesten var rettet mot raseundertrykkelse, fattigdom og lynsjinger i USA.

Begge ble raskt bortvist fra stadion, og de ble senere kastet ut av det amerikanske laget for å ha forbrutt seg mot OL-reglementet. De mottok også drapstrusler, men har i ettertid blitt stående som mektige symboler på borgerrettighetsbevegelsen, som var på høyden på denne tiden, ikke lenge etter at Marthin Luther King jr. var blitt myrdet.

Ulvangs IOC-kritikk

Daværende IOC-president Juan Antonio Samaranch hilser på kong Harald idet han ankommer middagen på Lillehammer Hotell torsdagskvelden før OL-åpningen i 1994. I bakgrunnen ønskes fru Samaranch velkommen av dronning Sonja. Helt til høyre står storhertug Jean av Luxembourg. Det hele var diplomati av ypperste merke; Samaranch roet seg ned. Foto: Lise Åserud, NTB Scanpix

Rimelig nok har også selve OL og Den internasjonale olympiske komité kommet under kritikk i forbindelse med OL-arrangementene. Og her har den norske langrennshelten Vegard Ulvang skapt det største rabalderet.

Det var under oppkjøringen til Lillehammer-OL i 1994 at den frittalende finnmarkingen gikk ut med hard kritikk mot IOC for å være udemokratisk og fremme verdier som stod i kontrast med norske verdier. Konflikten eskalerte til et slikt nivå at daværende IOC-leder Samaranch ble bestukket med en middag på slottet for å dempe gemyttene.

Som et arrangement som stadig påstås å skulle fremme olympisk fred, har OL også en del mørkere sider som er langt mer udemokratiske.

OL som propagandaarena

Ethvert så massivt arrangement som OL vil tiltrekke seg protester. OL er også spesielt fordi arrangørlandene bruker det som et utstillingsvindu om egen fortreffelighet overfor omverdenen. Vi gjorde det i Norge i 1994, som huskes for det noen vil kalle en gigantisk folkefest med fokus på gode verdier og ekte idrettsglede. Kritikerne vil hevde at det var en klam folklorisme og postkortnasjonalisme som utspilte seg.

Men mer alvorlig er den stadig økende tendensen til at OL arrangeres i totalt udemokratiske regimer. Som et eksempel kan nevnes protestene under Beijing-OL mot den statlige raseringen av hjem og eiendom for å gi plass til OL-anleggene. En rekke protestanter skal ha forsvunnet på mystisk vis eller blitt fengslet.

Som et arrangement som stadig påstås å skulle fremme olympisk fred, har OL også en del mørkere sider som er langt mer udemokratiske. Derfor er det en ypperlig anledning for protest. Det bør vi sette pris på, midt oppi fokuset på medaljer.

Publisert:

Les også

  1. Kim Jong-un inviterer Sør-Koreas president til Pyongyang

  2. USA upåvirket av dialog mellom Nord- og Sør-Korea

  3. Visepresident Pence åpner for samtaler med Nord-Korea

  4. Zakaria: «Sør-Korea − verdens mest suksessrike land?»

Mest lest akkurat nå

  1. Endelig ute av isolasjon: Slik oppdaget Berisha at han kunne være koronasmittet

  2. Bekymret Solberg varsler nasjonale innstramminger

  3. Pasient tiltalt for draps­forsøk på lege

  4. På lang sikt ser det ganske mørkt ut for Stavanger, dersom det fort­setter som i dag

  5. Hårreisende og tragisk? Ordføreren er helt enig

  6. Silje rydder bare et kvarter hver dag. Likevel er det strøkent. Her er hennes beste tips