Leve evolusjonen!

GJESTEKOMMENTAR: I disse dager slås det alarm om at en økende del av befolkningen tviler på evolusjonsteorien. Er det så farlig?

Publisert: Publisert:
  • Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker

«Det vi derimot kan og bør diskutere, er hvor vidtrekkende konklusjoner en rimelig kan trekke av evolusjonsteorien», skriver Jørg Arne Jørgensen. Foto: Jonas Haarr Friestad

Evolusjonsteorien er en lakmustest på om man tilhører de opplyste. Den er en selvsagt del av den standard vitenskapelige verdensanskuelsen som velutdannede mennesker tar helt for gitt. Å stille seg kritisk til den er å erklære seg som irrasjonell. Der holocaustfornektere er onde, er evolusjonsskeptikere utelukkende dumme.

Der holocaustfornektere er onde, er evolusjonsskeptikere utelukkende dumme.

I utgangspunktet kan man jo ikke tvile på at evolusjon foregår. Det er ren logikk. De mest overlevelsesdyktige organismer formerer seg mest, og deres egenskaper føres videre gjennom arv. Siden Darwin er teorien bare blitt bekreftet og styrket. Isolert sett er dagens evolusjonsteori, nydarwinismen, så sikker som vi kan kreve av vitenskapelige teorier.

Det vi derimot kan og bør diskutere er hvor vidtrekkende konklusjoner en rimelig kan trekke av den.

Teorien brukes ofte som en brekkstang for å velte ut alt som smaker av hensikt og formål bak livsprosessene og universet som helhet. Biologen Richard Dawkins har skrevet en rekke populære fremstillinger av dette livssynet. Han sier: «The universe we observe has no design, no purpose, no evil and no good, nothing but blind, pitiless indifference.»

Det man i realiteten gjør, er å ta stilling til fundamentale metafysiske spørsmål og legge det fram som rene fakta. Evolusjonsteorien serveres innbakt i en materialistisk-mekanistisk visjon hvor hele virkeligheten, inkludert livets opprinnelse og vår egen eksistens her på kloden kun hviler på materielle forklaringer. Som fysiker Murray Gell-Mann sier det: «Life can emerge from physics and chemistry plus a lot of accidents. The human mind can arise from neurobiology plus a lot of accidents.» Dette har vært et dogme i naturvitenskapen siden midten av 1800-tallet. Et problem er det selvsagt at man i løpet av denne tiden ikke har funnet noen forklaring på hvordan liv og bevissthet oppstår fra livløse molekyler. Man kaller det «emergens», men uten reell forklaring blir det lite mer enn et trylleord. Likevel råder den glade optimisme om at dette snarlig vil løses innen materialistiske termer: «Vi vet ikke alt ennå, men vi vet hva vi kommer til å vite».

Det er slett ikke bare religiøse fundamentalister som tar opp dette problemet. Flere høyt respekterte tenkere mener at vi ikke lenger kan lukke øynene for at dette verdensbildet ikke henger sammen. Ateisten Thomas Nagel, en av USAs mest anerkjente filosofer, ga i 2012 ut boka Mind and Cosmos: Why the Materialist Neo-Darwinian Conception of Nature is Almost Certainly False. For ham og de fleste seriøse kritikere av et materialistisk verdensbilde, er det ikke bare vanskelig, men prinsipielt umulig å forklare den subjektive, mentale verden av verdier, formål, intensjonalitet ved å redusere til kjemi og fysikk.

Et viktig poeng er at naturvitenskapen ikke er blitt til i et vakuum. Den er vokst fram som ledd i en storstilt kamp innad i vår kultur, et forsøk på å løsrive seg fra religionens makt. Tanker om iboende formål og plan i naturen, såkalt teleologi, har vært utelukket, nettopp fordi det tradisjonelt har vært en religiøs forklaring. Det er altså ikke slik at naturvitenskapen har bevist at naturen ikke har noe formål eller plan. Dette kan den per definisjon ikke finne. Det er en forklaring som er utelukket i utgangspunktet.

Det er derfor paradoksalt at biologiens språk og forklaringsmåter er badet i begreper knyttet til formål og intelligens. I utgangspunktet er det merkelig at noen molekyler (DNA) plutselig «ville» reprodusere seg. Da har en jo straks et formål. Det snakkes om det «egoistiske» genet, og at DNA inneholder «arbeidstegninger» og «informasjon» (et begrep som i utgangspunktet bare gir mening i en verden der ting «betyr» noe). Hjertets «funksjon» er å pumpe blod osv. Samtidig understrekes at dette ikke egentlig er formål, man forsøker å bortforklare det ved å si at det bare virker som formål. Men man er i realiteten ute av stand til å snakke fornuftig innen biologien uten et formålsladet språk. Fjerner man det teleologiske element i beskrivelsen av DNA og gener, fjerner man samtidig alt som gjør at de kan brukes til å forklare noe, skriver filosofen Edward Feser i boken The Last Superstition.

Vi synes å være i en prosess der flere og flere skjønner at et verdensbilde er uholdbart, men er usikre på hva det skal erstattes med. Noen godtar den rent materialistiske visjon. Andre går tilbake til et fundamentalistisk bibelsyn. Men finnes det en tredje vei? Stadig flere mener at de klassiske tankene om teleologi, formål iboende i naturen må tilbake. Slik Aristoteles formulerte dem, slik de var en selvsagt del av vår kultur fram til moderne naturvitenskapelig metode begynte å vinne fram, slik Goethe og Hegel så naturen. Kanskje er man nødt til å innse at formål, vilje, bevissthet og intelligens er fenomener som ikke lar seg redusere til kjemi og fysikk. At det er og forblir noe overordnet, «den andre» pol, som skal til for at ligningen skal gå opp.

Publisert: