Et attentat i Moskva

GJESTEKOMMENTAR: Natt til søndag ble Darja Dugina drept av en bilbombe i Moskva. Muligens var hennes far, ytre høyre-tenkeren Aleksandr Dugin, det egentlige målet.

Daria Dugina ble drept da bilen hennes eksploderte i utkanten av Moskva. Ifølge den russiske etterforskningskomiteens avdeling i Moskva, var en bombe plassert i bilen.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Hendelsen har ført til ny oppmerksomhet rundt Dugin, og nok en gang har han i en rekke medier blitt omtalt som «Putins hjerne», «Putins Rasputin» og lignende. Ta det med en klype salt. «Den russiske fascisten Aleksandr Dugin har bevisst bygget opp et image som en person som direkte påvirker Kremlins tenkning», skriver den ukrainske forskeren Anton Shekhovtsov på Twitter. «Han har lyktes i å overbevise iallfall en person, den som sto bak drapet på hans datter i natt».

Hvorvidt Shekhovtsov har rett i dette, gjenstår å se. De eneste som har tatt på seg ansvaret for attentatet er en tidligere ukjent russisk opprørsgruppe, Nasjonal Republikansk Armé. Det er også tenkelig at Darja Dugina – også hun en ivrig propagandist for russisk imperialisme – selv var målet. Shektovtsovs understrekning av at Dugin egentlig ikke er videre sentral i det kremlinske universet er imidlertid verdt å ta med seg, på tross av at noen av ideene hans kan minne om ideer som etter hvert har blitt offisiell russisk politikk. På andre siden: Dugin er en av flere ekstremnasjonalistiske tenkere som har hatt en viss innflytelse i russisk opinion. Han har dessuten forbindelser til en rekke høyreekstremister i både Europa og USA.

Kort fortalt: Dugin er dessverre en mann det er verdt å kjenne til, også for å forstå hvorfor drapet på hans datter allerede har avfødt både rop om hevn mot Ukraina (som nekter for enhver befatning med attentatet) og ville konspirasjonsteorier, blant dem en gjennomført absurd anklage om at journalistnettverket Bellingcat står bak.

Drømmen om et imperium

For å forstå hvem Dugin er, kan det være nyttig å se noen år tilbake i tid. Under oppseilingen til den såkalte femdagerskrigen mellom Georgia og Russland i august 2008 dro Dugin på besøk til den vesle utbryterrepublikken som var stridens kjerne, Sør-Ossetia. Som de tilsvarende ikke-anerkjente utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk i Ukraina, og som Transnistria i Moldova, har Sør-Ossetia i virkeligheten vært en brekkstang for russisk utenrikspolitikk, hendige verktøy snarere enn fungerende statsdannelser.

For Dugin var Sør-Ossetia noe mer. «Her går grensen i sivilisasjonenes sammenstøt», sa Dugin. «Vi ønsker å få slutt på det amerikanske hegemoniet. Troppene våre vil okkupere Georgias hovedstad Tbilisi, hele landet, og kanskje også Ukraina og Krim-halvøya», sa han. På et bilde fra besøket poserer han foran en panservogn som er dekorert med det sør-ossetiske flagget. I hendene holder han en Kalasjnikov. Han ser ikke ut til å være videre komfortabel med skytevåpenet. Han var like fullt mer enn komfortabel med krigen.

Dugin startet sin politiske karriere som en selverklært fascist med sans for det okkulte, en obskur figur langt fra mainstream. Han oversatte en bok av den italienske fascistideologen Julius Evola til russisk og var involvert i den antisemittiske og høyreekstreme bevegelsen Pamyat. Senere deltok han i etableringen av et såkalt nasjonalbolsjevistisk parti, som kombinerte ideer fra ytre høyre og ytre venstre. Hans egentlig gjennombrudd i russisk offentlighet kom i 1997, da han ga ut boken Geopolitikkens grunnlag.

Boken omhandler en konflikt mellom to sivilisasjoner: den eurasianske (les: Russland) og den atlantiske (les: Storbritannia og USA). Boken tegner opp nødvendigheten av russisk imperiebygging, og tar blant annet til orde for russisk annektering av (i det minste storparten) av Ukraina, og for den del av Moldova, Hviterussland og sågar Finland.

Dugin og europeisk høyreekstremisme

Som forfatteren John Færseth påpeker i den svært leseverdige boken Fyrtårnet i øst: Putins Russland og vestlige ekstremister, begynte Dugin å etablere kontakt med ledende representanter for det såkalte «nye høyre» i Europa alt sent på åttitallet. Blant dem han knyttet bånd til var både det franske nouvelle drontes grå eminense Alain de Benoist og belgieren Robert Steuckers, samt italieneren Claudio Mutti, en mann som ikke sjelden omtales som «nazi-maoist» (!). Alle de nevnte besøkte også Dugin i Russland.

Siden den gang har Dugin også vært forbundet med lederskikkelser innenfor det såkalte alt-right, blant dem amerikanske Richard Spencer og svenske Daniel Friberg. Oversettelser av en rekke av Dugins bøker er utgitt på sistnevntes forlag, noe som har bidratt til å gi Dugin en viss status innenfor mer «intellektuelt» orientert høyreekstremisme.

Færseth mener at Dugin slik også kan ha bidratt til å spre et verdensbilde der kampen mot «det globale imperiet» – representert ved Nato og EU – står sentralt, og der Putins Russland har kunnet fremstå som et bedre alternativ. Det er langt fra en entydig tendens innenfor moderne høyreekstremisme, men det er en tendens det er verdt å legge merke til. Det liberale demokratiets fiender leter også etter venner. Og martyrer.

Les også

Endå ein ameri­kansk skytetragedie reiser ubehagelige spørs­mål

Les også

Svensk rettssak vil kaste lys over det høyreekstreme trugs­målet

Les også

Skuggane frå Waco


Les også: «Akselerasjonistar drøymer om rasekrig med ekstrem valdsbruk og hyllar både Timothy McVeigh og Anders Behring Breivik.»

Publisert: