Helt spesielle gener er nøkkelen til sandvolley-gullet i OL

KOMMENTAR: Anders Mol har ikke hjerneceller i hendene, det ser bare slik ut når han blokker.

Hånd–øye-koordinasjon i praksis: Anders Mol i blokk mot russiske Vjatsjeslav Krasilnikov i OL-finalen i sandvolley natt til lørdag.
  • Torgeir Vølstad
    Torgeir Vølstad
    Debattleder i Aftenbladet
Publisert: Publisert:

Mye ligger bak Anders Mol og Christian Sørums OL-gull i sandvolleyball, men nøkkelen er Anders Mols mysteriøst eksepsjonelle blokkspill.

Les også

Mol og Sørum med maktdemonstrasjon – knuste Russland og tok OL-gull

Forklaringen på mysteriet – ja, det blir kalt et mysterium – er temmelig sikkert at han har arvet noen spesielle gener. Takket være en kjærlighet som blomstret på Nord-Jæren på 1990-tallet.

I fire år har Anders Mol (24) og Christian Sørum (25) vært best i verden i sandvolleyball for menn, tross skadeproblemer og koronaen de to siste årene. De ble altså tidlig gode i en idrett der veteranene tradisjonelt har dominert – sensasjonelt tidlig, faktisk.

Under VM i 2019 var de storfavoritter – de tapte jo aldri – men endte med bronse. Favorittpresset var kanskje i største laget for unge spillere?

Før OL i Tokyo var ingen like sikre som før VM i 2019, for de hadde jo hadde ikke vunnet alt i år. Men etter en litt trøblete start i gruppespillet, dominerte de i både kvartfinale, semifinale og finale.

En skal ikke undervurdere Christian Sørum. Han er så stabil og så god i både angrep og forsvar at halve gullet åpenbart er hans. Han har så å si aldri dårlige kamper. En fenomenal idrettsutøver.

Men i de tre siste OL-kampene var den store forskjellen nok en gang Anders Mols helt spesielle blokkspill. I kvartfinalen mot Brouwer/Meeuwsen fra Nederland vant Mol/Sørum 6–1 i blokkpoeng. Mot Plavins/Tocs i semifinalen ble det 10–2. I finalen mot russiske Krasilnikov/Stojanovskij endte det med 5–2.

På tre kamper vant de altså sammenlagt 21–5 i blokkpoeng.

Anders Mol og Christian Sørum med gullmedaljen under medaljeseremonien etter at de vant finalen i sandvolleyball mot ROC i Shiokaze Park i OL i Tokyo lørdag.

Sju blokkpoeng per kamp i snitt er tall som «ikke stemmer». Slik har ikke vært vanlig i sandvolley før Anders Mol. To–tre blokkpoeng per kamp er vanlig på høyt nivå.

Laget som server, og dermed skal blokke, har mye mindre sjanse for å vinne poeng enn laget som har servemottak og skal angripe. Mellom to lag på høyt nivå, der tullefeil er sjeldnere enn på lavere nivå, er det derfor ganske vanlig at lagene vinner annenhver ballveksling og følger hverandre tett, – og at settene blir avgjort på én eller to situasjoner utenom dette mønsteret. Slik er det ikke når det ene laget har en blokkspiller som Anders Mol.

Hvordan han kan være så mye bedre enn alle andre har vært et mysterium for alle. Ingen fatter det, og både han selv, makkeren og apparatet rundt har lite å komme med når de blir spurt. Og det blir de ofte.

Jeg er temmelig sikker på at helt spesielle gener er forklaringen, at det altså har med foreldrene å gjøre.

Kåre på Randaberg og Merita i Sandnes

Far Kåre vokste opp i Rauland Telemark med nederlandske foreldre (i Nederland uttales etternavnet ’måll’, slik Tom Stiansen i tv-studioet sier det).

Mor Merita kommer fra en volleyball- og bakerfamilie i Naustdal utenfor Førde i nåværende Sunnfjord kommune, et kraftsenter i norsk volleyball i over 40 år. Brødrene Jetmund og Martin har begge vært toppspillere. Jetmund er også med i trenerteamet i OL.

Og Kåre og Merita fant altså hverandre da de spilte volleyball for henholdsvis Randaberg IL og Sandnes Volleyballklubb.

Da de skulle stifte familie, slo de seg ned i bygda Strandvik i Fusa, i Sunnhordland sør for Bergen, der de gjennom Meritas slekt på morssiden fikk tilgang til en sjøtomt. De ville at barna – etter hvert Hendrik (27), Anders (24), Markus (19), Adrian (17) og lillesøster Melina (15) – skulle vokse opp på bygda, som dem selv. Det var kanskje lurt. I mange idretter kommer uforholdsmessig mange topputøvere fra små lokalmiljøer.

Anders Mols makker, Christian Sørum, er forresten fra Rælingen.

Med to volleyballforeldre var det naturlig at det ble volleyball for Mol-ungene. Og foreldrene har fulgt dem opp hele tiden, slik Christian Sørums foreldre også har gjort. Berntsen/Mol-paret har faktisk gjort det til jobb.

Fordi Kåre Mol i snart tre tiår har hatt ulike sentrale roller i norsk volleyball, ble det ordnet slik at begge foreldrene fikk jobb på «volleyballgymnaset» Sauda videregående skoles «filial» på Sand i Suldal da de to eldste guttene skulle dit. Det var også et privilegium for volleyballfamilien.

Christian Sørum gikk også på Sand, forresten.

Foreldrenes spesielle egenskaper

Tidlig på 1980-tallet spilte jeg selv med og mot Kåre Mol. Vi var samtidig på landslaget i volleyball i et par år. På banen var Kåre en stødig spiller. Ikke den største, kjappeste og letteste på beina, men stødig. Med sin personlige styrke og sterke tilstedeværelse preget han klubbkamper. Og han var så god at han ble proff i Nederland. Der var språket ikke noe problem, det hadde han jo lært hjemme i Rauland.

Senere havnet han i Randaberg, der han var spillende trener da klubben ble cupmester i 1989 – gullåret i klubben. Allerede da viste han sterke lederegenskaper. Kåre Mol har en naturlig autoritet og ro som påvirker folk rundt ham. Han er stødig og trygg, og han er klok, – og mannen som i 2019 ble kåret til verdens beste sandvolley-trener, brenner for allsidig barneidrett. Det siste er et poeng som en kan skrive artikler om.

Som utøver briljerte han spesielt med én egenskap. Hånd–øye-koordinasjonen var på et helt annet nivå enn de fleste andres. Der det var tilfeldig om vi andre reddet ballen med en reflekshandling i forsvar, gikk det ofte godt når Kåre strakk ut armen for å redde en «umulig ball».

Slikt kan trenes som en ferdighet, men noen er født med en egenskap her.

Jeg har aldri sjekket om Kåre Mol er god til å sjonglere baller og kjegler, men jeg er temmelig sikker på at han har bedre egenskaper til slikt enn de fleste av oss.

Merita Berntsen var opplegger på landslaget og i Sandnes i glansårene på 1980/90-tallet, da laget var det beste i landet. I den posisjonen var hun en naturbegavelse, med uanstrengt kroppsbeherskelse og rytme i bevegelsene som en danser, og ikke minst en touch på ballen med fingertuppene som få. Hun var rett og slett grasiøs i spillestilen.

Og hun tomt rom. Hun sendte ikke ballen fra A til B, men fra A til B med bevissthet om selve ballbanen i fingertuppene også. En parallell i fotball: Som når Platini på 1980-tallet sendte og Messi hele livet har sendt løse skrupasninger til medspillere som tre motspillere mellom dem akkurat så vidt ikke kan nå. Ta med Maradona også.

Noen er født slik.

Hadde Merita vært litt råere i skallen, og ikke så lavmælt, blid og snill (typisk Berntsen-familien), kunne hun ha blitt en toppspiller på et mye høyere nivå enn det norske.

På slutten av karrieren satset hun på sandvolleyball, sammen med Ragni Hestad fra Kvam i Hardanger. De fikk med seg sølv og bronse i EM og niendeplass i Atlanta-OL i 1996. Med Kåre Mol som trener.

Merita Berntsen i blokk mot amerikanske Barbra Fontana under Atlanta-OL i 1996.

Produktet

Anders Mol har altså foreldre med helt spesielle evner når det gjelder bevegelse, rom og retning. Stikkordet er koordinasjon, altså hvordan vi beveger oss motorisk. Koordinasjon handler enkelt forklart om seks egenskaper: balanse, rytme, reaksjonsevne, rom-orientering (også kalt romfølelse eller rom-/retning-orientering), øye–hånd-koordinasjon, øye–fot-koordinasjon samt tilpasset kraft og spenningsnivå (gjerne kalt «god touch» eller «følsom fot»).

Alt dette kan trenes, naturligvis. Men det hjelper mye å være født som Platini, Maradona eller Messi.

I Anders Mols spesielle tilfelle er øye–hånd-koordinasjon nøkkelen. Og det er her jeg er temmelig sikker på at arveegenskaper fra foreldrene Kåre Mol og Merita Berntsen Mol er forklaringen på det eksepsjonelle blokkspillet.

I blokk forsøker en – enkelt sagt – å strekke armene så langt over nettet som mulig der en tror, regner med eller ser at ballen vil komme. Og en må blokke akkurat seint nok til at angriperen ikke kan se «veggen» i tide og slå forbi. Er du lang, kan du vente litt med å hoppe for å blokke, da bruker du kortere tid for å nå høyt nok.

Her er Anders Mol på 200 cm langt bedre enn spillere som er betydelig høyere enn ham og med større sidelengs rekkevidde, som for eksempel finalemotstander Oleg Stojanovskij på 207 cm. Anders’ medfødte hånd–øye-koordinasjon gjør at han «ser» med både øynene og hendene. Han sjonglerer det hele på en helt annen måte enn alle motstandere i sandvolley-toppen. Og han gjør det fordi han alltid har gjort det.

Og igjen: Han har ikke hjerneceller i hendene eller fingrene, det virker bare som om hendene selv styrer seg mot ballen.

Slikt blir det OL-gull av i ung alder.

Les også

Det unike forholdet mellom gullguttene: – Min beste venn

Etter premieutdelingen i Tokyo, fra venstre: Trener Kåre Mol, spillerne Anders Mol og Christian Sørum, samt assistenttrener Jetmund Berntsen.
Les også

Mol og Sørum med maktdemonstrasjon – knuste Russland og tok OL-gull

Publisert:
  1. Anders Mol
  2. Sandvolleyball
  3. Christian Sørum
  4. OL 2020
  5. Sport

Mest lest akkurat nå

  1. Mann i 40-årene tiltalt for seksuelt misbruk av om lag 40 hunder

  2. Kommunen krever sjarken fjernet – kan koste eieren flere hundre tusen

  3. «Elsker du mobilen din høyere enn meg, pappa?» Her er tegnene på at du er mobil­avhengig.

  4. Syklist påkjørt i Stavanger

  5. Flere unge kan ikke lenger bruke en vanlig datamaskin: – Holder ikke med et kurs

  6. Bendi fra Sandnes skal til Bocuse d'Or: – Når jeg først har sagt at jeg skal gjøre noe, gjør jeg det