Seminarpolitikkens inntog

KOMMENTAR: Politikk som virker å ha blitt tenkt opp på et seminar, frakoblet virkeligheten, kan være farlig og få store følger for samfunnet.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I forrige uke sa stortingsrepresentant og medlem av energi- og miljøkomiteen Lars Haltbrekken fra SV til Aftenposten at selv om det beste hadde vært å ikke dele ut noen letelisenser på norsk sokkel, åpner partiet nå for at det kan gis tillatelse til å lete etter bare gass i områder nær infrastruktur.

Problemet er bare at det ikke er mulig å lete etter bare gass. Man vet ikke sikkert om det dreier seg om olje eller gass før man leter.

I Politisk kvarter på NRK sa Haltbrekken også at dersom man skulle finne olje i et område der man har antatt at det er gass, har regjering og Storting mulighet til å avslå søknaden om å bygge ut.

Staten skal altså dekke 78 prosent av letekostnadene, uten å få noe igjen for det. Og selskapene skal ta risiko på at det er gass og ikke olje. Det blir nok ikke mye leting av det.

Enten vet Haltbrekken at dette ikke er mulig, og bruker det likevel i et politisk spill, eller så har partiet kommet fram til at det hadde vært fint om det var mulig, og virkelig tror at dette er politikk som kan fungere i virkeligheten.

Les også

Ti bud for sosialdemokratiets endelikt

Brevet til Støre

I forrige uke skrev forfatter Jan Kjærstad et åpent brev til statsminister Jonas Gahr Støre.

Der spurte han blant annet om hvordan det kan ha seg at strøm, levert av selskaper som er 90 prosent eid av det offentlige, og som det koster 12 øre per kilowattime å produsere, er blitt forvandlet til rekordhøye regninger.

I sitt svar til Kjærstad har Støre lånt forfatterens egen åpningssetning fra romanen «Forføreren»: «La meg fortelle en annen historie.»

Støre kom så med den samme fortellingen for å «forklare» de høye strømprisene i Norge: Putin. Han svarte også med den vanlige fortellingen om hvorfor utveksling av strøm har vært bra for oss.

Det Støre glatt hoppet over er at det er politiske beslutninger i Norge som har ført til at vi er mye tettere knyttet til det europeiske kraftmarkedet og Putins energikrig.

Les også

Hilde Tonnes vindkraftpropaganda må ingen tro på

Tysk innrømmelse

Robert Habeck, ø0konomi- og miljøminister i Tyskland, innrømmet på NHOs årskonferanse for to uker siden at de har vært naive og gjort seg for avhengige av russisk gass. Dette påvirker strømprisen i hele Europa, også i Norge.

Og mye mer enn før.

Mest på grunn av de to nye kablene til Storbritannia og Tyskland, som åpnet i 2021. Men også fordi politikerne samtidig har bestemt at strøm skal være en handelsvare, der den høyeste prisen i Europa bestemmer prisen også her i Norge.

Støre skrev at i fjor og i år bruker regjeringen over 70 milliarder kroner for å avlaste husholdningenes regninger. Og at olje- og energiminister Terje Aasland var den som sørget for at det er mer vann i magasinene nå enn før høsten.

Men strømstøtten til husholdninger utgjør bare rundt halvparten av det staten har fått inn fra de økte strømprisene. Resten bruker regjeringen på andre formål, som vi med ekstreme strømpriser i realiteten betaler en høy ekstraskatt for.

Og det var ikke Aasland som gjorde at fyllingsgraden økte. Det var blant annet flaks med en hel haug med regn.

Les også

De fleste vil ha strøm i stikkontakten hele døgnet

Seminarpolitikk

Støres svar og Haltbrekkens «gode» idé er et eksempel på narrativer som verserer i politikken. Det er selvfølgelig ikke det eneste eksempelet. De finnes i alle partier.

Så hvorfor skjer dette? Hvorfor forteller noen politikere «en annen historie»? Er det bare et politisk spill, eller kan det skyldes andre ting?

Jeg velger å kalle det seminarpolitikk. Politikk som er basert på at enkelte politikere og rådgivere vandrer i de samme miljøene, snakker med de samme folkene og lytter til de samme lobbyorganisasjonene med sine egeninteresser.

Men hvorfor er det sånn, at politikere tilsynelatende ikke setter seg inn i saker og er mer kritiske til disse narrativene? Og hva skjer når dette synes å smitte over på enkelte medier og kommentatorer, som ikke stiller flere kritiske spørsmål til de samme narrativene?

Les også

Strømpriskrisen er skapt av politiske vedtak

Grunnen?

Både tidligere Ap-statsråd Gudmund Hernes og Høyres Michael Tetzschner har satt ord på noe av det som kan være grunnen til dette.

Hernes skrev i en kronikk i Morgenbladet at hele den politiske kulturen er endret ved fremveksten av det store korpset av rådgivere og konsulenter, som for eksempel skal posisjonere seg i Stortinget eller som statssekretærer når Ap er i regjering – eller som melder overgang til PR-byråer og lobbyorganisasjoner når de går over til opposisjon.

I 2020 sa Tetzschner til Dagens Næringsliv at han mente det har vært en utvikling med flere såkalte yrkespolitikere de siste tiårene.

«Troen på at politikk er noe man skal spesialisere seg i fra tidlig, det byr meg litt imot. Det gjør også politikerne til en stand, og det skyver vekk ideen om representativitet når man ikke har annen skolering enn det politiske», sa han.

Les også

NTB erfarer: EU-avtale hindrer Norge i å todele strømmarkedet

Farlig

«Den tilliten som politikere er avhengige av, står i fare for å bli erstattet av forakt», skrev Kjærstad.

Og det har han rett i. For seminarpolitikk er en farlig form for politikk, som lager en kløft mellom vanlige folk og politikere. Seminarpolitikken er ofte basert på ønsketenkning. Den er ofte full av floskler og talepunkter, men få gode løsninger.

Planer som grønt hydrogen i Norge, elektrifiseringen av sokkelen og Melkøya, samt planene om en storstilt utbygging av vindkraft på land, er gode eksempler på følgene av denne type politikk. Og det finnes mange flere på mange forskjellige områder i politikken.

Disse «andre fortellingene» kan få store, uheldige konsekvenser.

En tanke og et narrativ kan virke gode på papir og på et seminar, men det betyr ikke at det er god politikk i møte med virkeligheten.