Kan vi løse strøm­pris­krisen?

GJESTEKOMMENTAR: Det finnes i alle fall tre mulig­heter for å kompensere for de høye strøm­prisene.

Strømsubsidiering gjør at forbrukerne ikke betaler den egentlige prisen. Det driver opp forbruket, konstaterer Ole Kvadsheim.
  • Ole Kvadsheim
    Ole Kvadsheim
    Samfunnsøkonom
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Strømkablene til Tyskland og Storbritannia setter Norge i et skjebnefellesskap med land som har rotet til strømmarkedet sitt. Underinvesteringer i gass og utfasing av atomkraft, til fordel for et væravhengig og uforutsigbart energisystem, har kastet landene ut i en energikrise som neppe vil gå over med det første. På toppen av det hele har Russland for alvor begynt å bruke sin gasseksportør-rolle som pressmiddel. Grunnen til at disse begivenhetene bestemmer strømprisene i Norge, et land som så å si er selvforsynt på energi, er at vi har koblet oss på et felles strømmarked.

Systemet og markedet

Så lenge det ikke finnes handelsbarrierer mellom strømmarkedene våre, vil strømmen som vi ikke bruker, kunne sendes til land hvor betalingsvilligheten er høyere. I et fritt marked vil strømmen alltid sendes dit den er mest etterspurt.

Siden strøm er et homogent gode (strøm er strøm), vil det over tid bare være to ting som kan gi systematiske forskjeller i strømprisene mellom land: transaksjonskostnader, som for eksempel strømtap i selve kabelen, og handelsbarrierer, som for eksempel en kabelkapasitet på mindre enn 100 prosent.

Med kablene til Storbritannia og Tyskland er eksport/import-kapasitet ikke lenger et vesentlig handelshinder. Vi kan handle i et stort nok omfang til at prisene harmoneres. Det gjør at strømprisen ikke lenger settes i Norge, men i land med langt større knapphet på energi. Dermed kan strøm som bare koster noen øre å produsere, selges for både 2, 6, 10 eller 15 kroner per kWh, avhengig av hva markedet er villig til å betale.

Strømstøtteordningene hviler
på et premiss om at strømpris-
krisen er et kortvarig problem.
Ingenting tyder på det.

EØS-avtalen

Det er ikke opplagt hva som er best å gjøre når vi først har havnet i denne situasjonen. Eksportbegrensninger kunne selvfølgelig hjulpet, men det ser ikke ut til å skje med det første. Det kan være fordi politikerne ikke vil, eller fordi de ikke kan.

Ifølge Reguleringsmyndigheten for Energi (RME) gir EØS-avtalen ikke grunnlag for å kutte eksporten dersom hensikten kun er å redusere strømprisen. Det må foreligge en reell fare for brudd i strømforsyningen, og eventuelle eksportrestriksjoner skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å oppnå tilstrekkelig forsyningssikkerhet.

Les også

Hilde Øvrebekk: «Skal EU redde norske strøm­kunder?»

Subsidiering og næringslivet

La oss derfor heller se på det vi i hvert fall styrer selv: kom­pensasjons­ordninger for høye strømpriser. De ordningene vi har lent oss på til nå er ikke en god løsning på lang sikt. Subsidiering av strømkunder gjør at forbrukerne ikke står overfor den egentlige prisen for strømmen de bruker, noe som driver opp forbruket.

Å utvide støtteordningen til også å gjelde næringslivet er dårlig samfunns­økonomi. Privat næringsliv kan ikke basere seg på subsidier fra det offentlige. At staten betaler for innsatsfaktorene til bedrifter, medfører flere problemer. Det kan gjøre at selskaper holdes i live, og fortsetter å beslaglegge arbeidskraft og kapital, selv om de ikke er lønnsomme. Samtidig gjør det at bedriftene driver mindre effektivt gjennom å overforbruke de subsidierte innsatsfaktorene.

Det har vært veldig spesielt å se at Høyre, som eller snakker varmt om markedskreftene, har vært en av de ivrigste forkjemperne for at staten skal bruke offentlige penger på å dekke næringslivets kostnader.

Les også

Hilde Øvrebekk: «Gratis varmepumpe til alle!»

Tre alternativer

Strømstøtteordningene hviler på et premiss om at strømpriskrisen er et kortvarig problem som snart er borte. Men det er ingenting som tyder på at dette er et kortvarig problem.

Det er i hvert fall tre andre måter kompensasjonsordningene kunne vært innrettet på som alle er bedre enn den vi lener oss på i dag (felles for alle er for så vidt at næringslivet bør betale for sin egen strøm).

  1. Regn ut strømstøtten til den enkelte husholdning med utgangspunkt i det historiske forbruket deres, heller enn å se på forbruket de har her og nå. Siden du ikke kan endre forbruket du hadde i for eksempel 2019, vil vi få betalt ut pengene likt som i dag, men uten at vi stimulerer til økt strømforbruk.
  2. Del ut strømstøtte som flate beløp til husholdningene. I likhet med den første modellen vil ikke denne innretningen skape insentiver for økt strømforbruk, ettersom du får ikke mer penger om du bruker mer strøm.
    I tillegg er den omfordelende. Mennesker med lavt strømforbruk vil kunne gå i pluss, på bekostning av dem med høyt strømforbruk. Forbruker du mer strøm enn snittet, er sannsynligheten stor for at du også tjener mer enn snittet. Miljøpartiet De Grønne skal ha honnør for å være det eneste partiet som har tatt til orde for en slik løsning.
  3. Den siste innretningen (som jeg også mener er den beste) er knabbet fra Dag og Tid-journalist Jon Hustad: Bruk inntektene fra den økte strømprisen på effektivitetsfremmende og omfordelende skatteletter. Øk frikortgrensen på skatten til 200.000.
    De fleste samfunnsøkonomer vil være enige i at skatt på arbeidsinntekt skaper uheldige vridninger i økonomien. At vi skattlegger arbeidsinntekt og konsum, men ikke fritid, gjør at vi reduserer arbeidstilbudet i økonomien, noe som gjør oss alle fattigere. De høye strømprisene gjør at vi sluser enorme summer fra husholdningene til det offentlige. De inntektene burde kunne føres tilbake til husholdningene på en måte som gjør oss både rikere og likere.
Publisert: