Mindre av alt – saktere!

GJESTEKOMMENTAR: Den norske strøm­panikken er vanske­lig å be­gripe. Det er på tide å stoppe opp og virke­lig tenke over hva vi driver med.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I februar kom regjeringens Energikommisjon med den mye omtalte rapporten «Mer av alt – raskere». En broket forsamling, med en bukk-og-havresekk-aktig høy andel representanter fra energi- og industribransjen, har i all hast hastverk (det skriver de selv) utarbeidet en rapport som konkluderer med at vi så raskt som mulig må bygge ut ekstreme mengder kraft: vindkraft på land og til havs, solkraft, til og med vannkraft. Hele 40 TWh innen 2030.

NVEs tydelige høringssvar

Ingen fra NVE – statens egne eksperter på kraft – var plukket ut til å delta i kommisjonen, og det er interessant hva de har å si. NVEs høringssvar gir rapporten hard medfart. NVE sier ganske klart at rapporten er preget av misforståelser og mangel på forståelse av tallgrunnlaget. Kommisjonen har et dobbelt så stort anslag for vindkraftkonsesjoner som det som er realistisk. NVE heller kaldt vann i blodet for hav­vind­planene og peker på at dette ikke er lønnsomt og krever en langvarig, stor og konfliktfylt utbygging av nett. Og at utbygging av mer uregulerbar kraft gir store utfordringer for effektbalansen. NVE er også sterkt kritisk til kommisjonens mål om å halvere behandlingstiden på konsesjoner, som vil gå ut over viktige demokratiske prosesser.

Konklusjonen til NVE er at det er liten realisme i målene om å bygge ut 40 TWh innen 2030. Men det egentlige spørsmålet, om Norge bør bygge ut slike mengder ny kraft, med de naturødeleggelsene og voldsomme konfliktnivå det utløser, er et politisk spørsmål som det ikke er NVEs mandat å svare på.

Les også

Er vi klar for et strømnett som kan sammenlignes med et ekstra sett motorveier som kun brukes til påsketrafikken, og aldri ellers i året?

Strømstormakt

Jeg er usikker på om folk flest aner hvilken strømstormakt Norge er. La oss sette det litt i perspektiv. Danmark har lik befolkning som Norge og produserer litt over 30 TWh strøm årlig. Norge produserer fem ganger så mye, ca. 150 TWh. Ja, Norge og Danmark er to veldig ulike land, men også når vi sammenligner med resten av Europa, er bildet det samme: Vi produserer fire–fem ganger så mye strøm pr. innbygger som de aller fleste land i Europa. 

Globalt troner Norge (sammen med Island) suverent på toppen i strømproduksjon pr. innbygger. Norge produserer om lag 28.000 kWh, nesten dobbelt så mye som landene etter oss i rekken, Sverige og Canada med ca. 16.000 kWh. Det typiske i Europa er rundt 5000–8000 kWh.

At en global strømsupermakt som Norge plutselig skal ha et akutt behov for nye 40 TWh, en økning som tilsvarer mer enn hele den danske kraftproduksjonen samlet, er ikke lett å forstå.

Grønn industri

En hovedgrunn til at vi trenger masse ny strøm er, ifølge rapporten, oppbygging av grønn industri. Det er som om vi har glemt at vi allerede har en stor sektor med grønn industri. Vi produserer metaller på ren kraft med en brøkdel av utslippene andre steder. Norsk kraftkrevende industri bruker 45 TWh, mer enn alle norske husholdninger og mye mer enn hele Danmarks strømproduksjon og -forbruk totalt.

I praksis betyr en nysatsing på dette at vi har bestemt oss for å leve av å konvertere natur til industri. Den nye oljen er å bygge ned umistelige natur- og landskapsverdier for kraft. Ja, vi kan og bør elektrifisere det som er praktisk mulig, men at akkurat Norge skal ta denne storsatsingen på batteriproduksjon, datasentre osv. til ubotelig skade for Europa siste villmarksområder, er ikke gitt.

Dette er et verdispørsmål. Er ikke Norges spektakulære natur og landskap et felleseuropeisk gode som vi har et ansvar for å ta vare på? Og at det er langt mer verdt enn noen TWh mer kraft? Når vi tenker på all natur vi allerede har ofret for å trone i verdenstoppen i produksjon av fornybar strøm? Og forresten, kom ikke Barth Eide kry hjem fra Montreal etter å ha underskrevet en forpliktende internasjonal avtale om umiddelbart vern av 30 prosent natur? Men nei, vi må bygge ut mye mer nå! Det haster!

Les også

«Må vi virkelig diskutere verdien av uberørt natur?»

Ja, men målene

Dette henger selvsagt sammen med klimamålene. Men når de regnes i prosent ut fra et i særklasse godt utgangspunkt, blir det vanskelig. I stedet for å få ros for at vi allerede var i mål med fornybar energiproduksjon, noe andre land så vidt har begynt på, og var milevis foran de fleste i elektrifisering, pisker vi oss selv fordi vi ikke greier å kutte og kommer med stadig mer urealistiske mål. (Men faktisk har vi greid å kutte noe siden 1990, på tross av nesten 30 prosent befolkningsvekst og et høyere velstandsnivå.)

Strømmangel?

Norge flommer over av strøm, sammenlignet med alle verdens land. Vi er en storprodusent og en storforbruker, likevel har vi jevnlig overskudd. Det er ikke kraftmangel i seg selv, men stor mengde planlagt økt forbruk de neste årene, først og fremst elektrifisering av sokkelen, som skaper problemet.

Med fornuftig bruk, inkludert realistisk elektrifisering av transport, kombinert med energieffektivisering (her er faktisk NVE enig med Energikommisjonen og mener 20 TWh er realistisk), oppgradering av eksisterende vannkraftverk, kombinert med varmere klima og økte nedbørsmengder, kan vi klare vi oss fint i overskuelig fremtid. Og en hovedgrunn til å bygge kablene var jo nettopp forsyningssikkerheten vi kan trenge i et teoretisk tenkelig underskuddsår.

Nei, en storstilt kraftutbygging i en allerede hardt presset natur vil skade langt mer enn det gagner. Det er på tide å sette på bremsene. Mottoet bør være: Mindre av alt – saktere!

• Jørg Arne Jørgensens gjestekommentarer
• Samleside for alle gjestekommentarer

• Jørg Arne Jørgensen: «Nå brukes strømkrisen som argument for en hurtig nedbygging av naturen for mer kraft. Det er en katastrofal idé.»
• Jørg Arne Jørgensen: «Med dagens utbyggingstempo vil det om få år knapt være noen områder igjen i kyst og fjellstrøk uten utsikt til ruvende turbiner – de største nær 200 meter (!) høye.»