Det globale skjebnefellesskapet

KOMMENTAR: I et helt år har vi levd under den verste pandemien på 100 år. Takket være internasjonalt samarbeid og solidaritet aner vi lys i enden av tunnelen.

Det har vært et tungt år, men nå går det rette veien. Foto: Andy Wong, AP/NTB

  • Arild I. Olsson
    Arild I. Olsson
    Journalist
Publisert: Publisert:

Torsdag 11. mars var det ett år siden Verdens helseorganisasjon (WHO) fastslo at koronaen var blitt en global pandemi. Først nå aner vi tendenser til lys i enden av tunnelen, så det gjelder å holde ut. Vi står i dette sammen, og må unngå smålige egotripper som vi har sett eksempler på i det siste.

Koronaviruset som hittil har smittet om lag 117 millioner mennesker og kostet mer enn 2,5 millioner livet, kjenner ingen grenser, noe som minner oss på hvilken anakronisme nasjonalstaten faktisk er. Uten internasjonale og overnasjonale fora som FN og EU, ville risikoen for at pandemien skulle blitt enda verre, vært et sannsynlig scenario.

Spanskesyken

Under den forrige store pandemien, spanskesyken for rundt hundre år siden, mistet mellom 50 og 100 millioner mennesker livet, ifølge Store medisinske leksikon. Bare i Norge omkom 15.000 personer av denne influensapandemien, mange av dem barn og unge som ikke hadde vært utsatt for lignende virus tidligere.

Vi var ikke like globale for hundre år siden som vi er i dag, men flukt og troppebevegelser under første verdenskrig skal ha vært en utløsende faktor for at smitten fikk det omfanget den gjorde. Mangelen på internasjonalt overblikk og samarbeid, sammen med knapphet på offentlig medisinsk og økonomisk kapital, gjorde det vanskelig å stå imot pandemien for verdens nasjonalstater.

Ifølge det medisinske leksikonet manglet vi i 1918 effektive vaksiner mot influensa og lungebetennelse, antivirale legemidler, antibiotika og velfungerende sykehus med intensivavdelinger og lungemaskiner. De norske myndighetene forsøkte å begrense smittespredningen som best de kunne, gjennom skolestenging og ved å oppfordre til ikke å oppsøke store folkemengder.

Det fortelles om folk som inhalerte røyk fra tjære, i den tro at det skulle hjelpe, og alkohol i form av cognac ble utstedt ved kongelig resolusjon som medisin. Nærmere bestemt en halv flaske til hver husstand.

I dag er verden heldigvis kommet lengre, med trykk på både verden og lengre. Nå vet vi at pandemien best kan nedkjempes ved at vi tålmodig lemper stein på stein sammen. Vi er i et globalt skjebnefellesskap som gjør at vi må sette egeninteresser til side, samtidig som hver enkelt kan utrette store ting med små tiltak, – som å holde sosial avstand, sørge for god hygiene og bruke munnbind der vi kommer tett på hverandre.

Internasjonal krise

Selv var jeg på jobb i New York da smitten brøt ut. Det er et år siden, så vi kjente til koronaviruset, men de fleste av oss var ganske uvitende om hva som kom imot oss. Som alle andre reiste jeg bekymringsløst med T-banen, handlet i butikker og gikk ut for å spise. Smitten var rundt oss på alle kanter, men de nasjonale myndighetene spilte risikoen ned og lot dagliglivet gå sin gang til det var for sent. Den egenrådige presidenten i USA nektet å lytte til ekspertene i WHO, og han trakk til og med landet ut av FNs helsesamarbeid.

Europeiske ledere gikk mer resolutt til verks, og de gjorde det sammen eller i dialog med hverandre. Den norske regjeringen fulgte innledningsvis i fotsporene til den danske, mens våre svenske naboer gikk sin egen vei, noe de har høstet mye kritikk for. Hele tiden ble økonomiske og politiske utfordringer veid mot til dels kostbare koronatiltak. Det har ikke vært enkelt, og alt har ikke vært like vellykket heller, men for en jobb vi har gjort sammen!

For et år siden lukket vi skolebygningene for elever og lærere flest, og en periode gikk nesten alle over til digital hjemmeundervisning. Kulturlivet, feiringer og idrett ble langt på vei lagt på is. Mange av oss forlot arbeidsplassene våre fysisk og jobber fortsatt hjemmefra. En god del har dessverre forlatt arbeidsplassene sine uten å vite om de noen gang kan komme tilbake. Kanskje står vi foran en periode nå, ett år etter at pandemien var et faktum, som blir like krevende som tiden vi opplevde i fjor vår, men nå skimter vi altså lyset der framme.

Skjebnefellesskapet

For nå vet vi at mange små og store tiltak virker sammen. Vi vet at vaksinene er på vei til oss, og at de kommer når de kommer. Det hjelper ikke å slåss om plassene i vaksinekøen. Alle må vente på tur. Vi er i et internasjonalt samarbeid og må godta at ting tar tid. Men det trenger ikke være så lenge til de fleste av oss er vaksinert nå. Kanskje bare et par–tre måneder, selv om en viss smitterisiko og enkelte tiltak likevel kan bli noe verden må leve med i lang tid framover.

Vi må fortsette å vaske hendene, bruke munnbind og holde litt avstand til hverandre en stund til. Snart blir det bedre, og husk at vi står i dette sammen! Hele verden.

På godt og vondt.

Publisert:

Kommentator Arild I. Olsson

  1. Der det finnes 10 israelere er det 11 forskjellige meninger

  2. Hold ut. Vi står i dette sammen

  3. Bør Repub­likan­erne kvitte seg med Trump?

  4. Trump vant – Republikanerne tapte

  5. En fornærmelse mot fornuften å frikjenne Donald Trump

  6. Frykt og avsky i Washington, men neppe nok til å felle Trump

  1. Kommentator Arild I. Olsson
  2. Koronaviruset