Harald Birkevold: Problemet med Oslo

KOMMENTAR: Konflikten mellom «by og land» lever i beste vel­gående. Men nå handler den om olje, ikke ulv.

Publisert: Publisert:

Draugen-plattformen og de andre installasjonene er enten en kilde til nasjonal stolthet eller nasjonal skam. De grønnes problem er at de har rett, men mangler et troverdig alternativ, mener kommentator Harald Birkevold. Foto: Jon Ingemundsen

  • Harald Birkevold
    Kommentator
iconDenne artikkelen er over to år gammel

En meningsmåling i Aftenposten viste nylig at de tre partiene Venstre, Rødt og Miljøpartiet de Grønne (MDG) har over en fjerdedel av stemmene i Oslo. Dette er interessant, som de sier i Kina.

En refleksjon jeg gjorde under Arendalsuka, som nylig ble avsluttet, var denne: Hvis noen hadde sagt i vår at valgkampen og de utallige debattene under Arendalsuka skulle forløpe uten en stor debatt om konflikten mellom by og land, sentrum og periferi, og helt uten ulv, ville jeg ikke trodd dem. I vår var det Senterpartiet som dominerte den politiske samtalen i Norge, og Senterpartiet som seilte opp som valgets ørn. Hvor mange stemmer kunne partiet klare å hanke inn på sin halsstarrige motstand mot kommunereform, politireform, kaffe latte og ulv?

Jeg tok feil

I går slo det meg at jeg tok feil. Konfliktlinjene mellom sentrum og periferi lever selvsagt i beste velgående, det er bare samtalens form som har endret seg. I stedet for å krangle om ulv, som tross alt er et marginalt problem for landet, selv om ulven er alvorlig nok for de bøndene (og elgjegerne) som rammes, handler det nå om hva vi skal leve av.
Mange velgere i hovedstadsområdet later til å mene at det beste vil være at Norge slutter med olje og gass så raskt som mulig. MDG har til og med konkretisert dette standpunktet og sagt at næringen bør avvikles innen 15 år.

Over en tredjedel av eksportinntektene til Norge kommer fra salg av olje og gass. Flere hundre tusen mennesker i Norge har inntekten sin fra jobber i og rundt denne næringen. Staten, som skattlegger oljeselskapene med 78 prosent, og dessuten er direkte eier i feltene (Statens direkte økonomiske engasjement, SDØE) og majoritetseier i Statoil, ville ikke hatt nubbesjans til å finansiere en velferdsstat som likner den vi har nå, uten disse pengene. Det finnes, i dag, ikke noe alternativ.

En varslet katastrofe?

Mot denne kjølige, økonomiske betraktningen står da spørsmålet om menneskeskapte klimaendringer.

Dersom man aksepterer premisset at klimaet forandrer seg i et akselererende tempo, og at det må tas umiddelbare og drastiske grep for å hindre en global katastrofe, er det bare logisk at vi må slutte med oljeproduksjon, så fort som mulig. Det handler om klodens framtid.

Det som mangler for at argumentasjonen fra oljemotstanderne skal være spiselig for meg, er en erkjennelse av at en så drastisk omlegging nødvendigvis vil innebære at velferdsstaten vil forsvinne, eller i det minste bli en skygge av seg selv.

Alt henger sammen

Når artister og kunstnere nekter å ta imot stipender fra Statoil, men ikke har noen betenkeligheter med å motta renvaskede oljepenger over kulturbudsjettet, eller når folk nekter å spise annet enn økologisk, kortreist mat, eller protesterer mot utbygging av industrianlegg, vindmølleparker eller gruvevirksomhet, demonstrerer de både at de har et ekte og beundringsverdig engasjement og samtidig at de mangler vilje til å se de store sammenhengene:

  • Alle penger i Norge er oljepenger.
  • Uten kunstgjødsel og genmodifisering vil vi ikke kunne brødfø sju milliarder mennesker.
  • Skal vi slutte med fossil energi, må vi godta vindmøller og vannkraftprosjekter. Mange vindmøller.
  • Industri fører til naturinngrep.

Penger stinker

Da min mor begynte på skolen i Stavanger på 1940-tallet, bodde hun i en fattig by i et fattig land. 800.000 nordmenn hadde forlatt landet og dratt til Amerika i løpet av de hundre årene som gikk før hun ble født i 1941. Da hun begynte i første klasse, hadde hun klassekamerater som bodde i hus med jordgolv, uten innlagt vann. Noen av jentene kom på skolen i kjoler mødrene hadde sydd av tomme melsekker. Det var ekte fattigdom i Stavanger på 1940-tallet. Fra skurene på Kalhammeren kunne de se rett over Byfjorden. Der lå, som i dag, Rosenberg Verft.
Skipsbygging, og seinere bygging av oljeplattformer, ble veien ut av fattigdommen. Hermetikken. Lokket av forurensning som lå over arbeiderstrøkene i Stavanger, stanken fra fabrikkpipene. Det luktet penger, sa de da.

Er det rettferdig å klandre for eksempel MGD for at de ikke har bygget opp en helhetlig økonomisk politikk? Partiet er ganske nytt, stiftet i 1988. Engasjementet for klimaet er ekte og viktig. MGD har på mange måter rett, dersom man aksepterer premisset. Og det må man. Det er overveldende sannsynlig at det vi oss mennesker, og særlig vi som bor i de rike landene, som har ansvaret, og som sitter på verktøyene til å bøte på skaden.

Hvem skaper verdiene?

De små og sinte partiene kan faktisk ha en viktig rolle å spille, særlig dersom de får nok stemmer til å bli en del av det parlamentariske grunnlaget for en regjering.

Men disse partiene må også kunne se sine velgere i øynene og si som sant er; at dersom de fikk bestemme, ville vi måtte stille klokka tilbake. De økonomiske realitetene forandrer seg ikke av seg selv. Jobber må erstattes. Det vil ta tid. I mellomtiden må vi gjøre så godt vi kan.

Og der ligger nok kjernen i konflikten. Den handler ikke om ulv, eller om kaffe med melk. Den handler om hvor nær man befinner seg den faktiske verdiskapingen, det faktiske arbeidet som kreves.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. 16-åring brakk nakken da han stupte – nå vil familien advare andre

  2. Gravid kvinne i dekning fordi legen mener hun er alkoholiker

  3. – Kona fikk valget om å forlate meg eller å finne seg i det

  4. Flere biler involvert i ulykke i Kvinesdal

  5. – Nå må vi ikke gå i 22. juli-fellen!

  6. Norge ville neppe blitt stengt på samme måte i dag, innrømmer helsetopper. Slik har tiltakene og fagrådene sprikt

  1. Politikk
  2. Ulv
  3. Oljepenger
  4. Økonomisk politikk
  5. Debatt