Ytre Ombo Frigjøringsfront

KOMMENTAR: Hva er det egentlig med grenser, som gjør dem til et evig stridstema i vårt lille land? Er det den gode nabokrangelen som faktisk forener oss?

Ombo i Stavanger kommune. Er nå det særlig logisk?
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Femogseksti sjeler ble med fra Hjelmeland til Stavanger da Ombo, Ryfylkes største øy, ble innlemmet i Nye Stavanger ved årsskiftet 2020. Øya var tidligere delt mellom Finnøy og Hjelmeland. Tidligere ordfører i Finnøy kommune, Kjell Nes, var blant dem som hadde argumentert med at det var best for Finnøy - og Ombo - å bli del av Stavanger.

Et år seinere angret han. I en reportasje i Aftenbladet i februar 2021 sa Nes at avstanden på 5–6 mil mellom bakkene på Ombo og bakken hvor Rådhuset i Stavanger står, er for lang. Det er heller ikke kjekt å mangle fastlandsforbindelse. Akkurat det er vel knappest Stavangers feil. Ombo har jo vært en øy ganske lenge. Men uansett føler folk på Ombo seg som en utkant.

Ampert i Lysebotn

I Lysebotn truer de ni fastboende med at de heller vil bli del av Sirdal kommune, og altså bytte fylke til Agder, dersom gamle Forsand kommune blir grensejustert ut av Sandnes og inn i Strand. De har ingen tilknytning til Jørpeland, sier de i en felles uttalelse. De føler seg som en utkant.

Skulle dette kravet bli tatt til følge - og absolutt ingenting tyder på det - ville også svære kofferter med konsesjonskroner fra kraftverkene i Lysebotn forsvinne til Arendal.

Rasling i Røldal

I Røldal er det interesse for å melde seg ut av Ullensvang og inn i Suldal, som jo allerede er Rogalands største kommune i areal. Og det går også hardnakkede rykter om at mange i resten av gamle Odda kommune kan tenke seg å følge etter til Rogaland. De føler seg som en utkant.

Man trenger ikke være rakettforsker for å se et mønster her. Følelsen, som jo ofte er meget berettiget, av å være en utkant er et gjennomgangstema.

Verdensmannen

Skribent (og Høyre-mann) Ståle Økland er i grunnen inne på det samme, i en kronikk han skriver versjoner av med jevne mellomrom. Der konkluderer han alltid med at Stavanger-regionen (eller Jæren) aldri kan bli noe annet enn en utkant og en bakevje så lenge den består av flere kommuner.

I den samme kronikken passer Økland også alltid på å nevne at han har bodd i Oslo. Denne unike urbane erfaringen gjør at han altså kan se sin hjemlige region for det den er: En forvokst bygd, plaget av bygdas evigvarende nabokrangler og småskårne misunnelse. (Mine ord, ikke hans)

Varhaug forever

Dette har jo vært et mantra lenge, at hadde bare kommunene på Nord-Jæren slått sine pjalter sammen og blitt større enn Trondheim i folketall, altså tatt steget opp på pallen blant de norske metropoler, ville regionen automatisk ha blitt møtt med den anerkjennelse og respekt den fortjener.

Økland kommer jo egentlig fra Jæren, det vil si byen Bryne. Og på Jæren har de heller ikke klart å bli enige om annet enn å være uenige. Tenk bare på de knallharde frontene innad i Hå kommune, der mistroen mellom Varhaug og Nærbø er inngrodd og nærmest en verneverdig kulturell tradisjon.

Drømmen om en Jæren Kommune vil nok forbli nettopp det. I alle fall i overskuelig framtid.

Regionalt virvar

På nasjonalt plan står den hardt plagede Støre-regjeringen midt oppe i en grisete opprydningsaksjon etter Solberg-regjeringens totalt mislykkede forsøk på en regionreform. Arbeiderpartiets veteran Martin Kolberg (72) kunne ikke legge partipisken fra seg og bli pensjonist på skikkelig før han var sikker på at det forhatte Viken fylke ville bli oppløst.

Nå rystes til og med Vestland, denne geografiske tilsnikelsen fra Bergens side, av misnøye. Sogninger og fjordinger opplever seg som utkant. Ikke akkurat overraskende for rogalendinger, møringer og romsdøler som med god grunn holdt distanse til Bergens koloniale ambisjoner. Finnmark og Troms vil jeg ikke engang snakke om, annet enn å si at det blir stygt uansett løsning. Alta er i harnisk.

The Real Suldal

Det lever fortsatt folk i Suldal - altså det egentlige, ekte Suldal - som mener at tvangssammenslåingen av kommunene Sand, Jelsa og Suldal i 1965 var en enorm tabbe. Samhørigheten mellom Ropeidhalvøya og Brattlandsdalen er jo ikke sterk. Det egentlige Suldal, med kommunesenter på Suldalsosen, hadde fortsatt vært en av Rogalands største kommuner. I areal. I folketall snakker vi om noen hundre personer.

Et sted må jo grensa gå. Og mange steder er det akkurat det den gjør, i den forstand at grensene ikke akkurat ser gjennomtenkte ut. Men hva er det denne evigvarende debatten handler om, egentlig?

Harde fakta

Et «instrumentelt» syn på kommuner, fylker og regioner handler om harde fakta og harde tall. Hva er en «optimal» størrelse på en tjenesteproduserende enhet som en kommune? Hvordan utnyttes ressursene på best mulig måte?

Et slikt syn ser på sett og vis på innbyggerne som «kunder» som skal betjenes. Og ofte er det også slik vi som innbyggere ser på det også. Derfor er det vanlig å høre folk si at de vil være med i den og den kommunen fordi de tror det vil gi en bedre skolehverdag, eller lettere tilgang til lege, eller bedre kvalitet på sykehjemsplassene.

Dette er oss

Men det er umulig å skjønne debatten fullt ut uten også å skjønne at følelser har mye å si. Motstanden mange i Sandnes har mot storkommune er også bygget på omtrent nøyaktig samme årsak som Rogalands skepsis til Vestland og Bergen. Altså frykten for en arrogant storebror som valser over sine småsøsken.

Debatten om hvor grensa skal gå vil fortsette i hele min levetid. Og det er egentlig litt fint å tenke på, for dette er også en sentral del av norsk kultur. Uten en god nabokrangel er vi nesten ingenting.

Publisert: