Frp: De innvandringsfikserte medlemmene fikk fritt spillerom til å bekle viktige verv

GJESTEKOMMENTAR: Frp startet året som et innflytelsesrikt regjeringsparti med tunge statsrådsposter, men avslutter uten lokallag i Oslo og Bergen, en ekskludert fylkesleder, en forbannet eks-formann og en dramatisk exit for partileder in spe, Ketil Solvik-Olsen. Hva nå?

Denne artikkelen er over to år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Innledningsvis skylder jeg å gjøre oppmerksom på at jeg har vært aktiv i Frp i perioden 1997-2011, blant annet som formann i ungdomspartiet, ordførerkandidat i Stavanger og mangeårig sentralstyremedlem. Det er snart ti år siden jeg meldte meg ut av partiet og jeg har stemt både på Frp og andre partier siden den tid. I dag anser jeg meg helt partipolitisk uavhengig og vurderer fra valg til valg hva jeg stemmer på.

De innvandringsfiendtlige danser på bordene

I sine syv år som finansminister og nestleder i regjeringen, har Siv Jensen måttet nedprioritere vervet som partileder. Frp er et parti med mange individualister og står i en spagat mellom de som vil ha størst mulig oppslutning (Carl I. Hagens Frp) og de som vil ha mest mulig gjennomslag (Siv Jensens Frp). Det er et krevende parti å organisere og lede, og det har alltid vært avhengig av en sterk sentralledelse for å kunne gå i takt. Kombinasjonen av at mangeårig og mektig generalsekretær Geir A. Mo sluttet i 2012, og at Siv Jensen ble finansminister i 2013, svekket sentralleddet til Frp ganske kraftig. Regjerings-Frp levde sitt liv, Stortings-Frp fikk leve sitt liv og lokallagene mistet fort eierskap til regjeringsprosjektet.

I desember 2015 ble Sylvi Listhaug innvandrings- og integreringsminister i H/Frp-regjeringen og håndterte flyktningkrisen med sikker og stødig hånd med støtte fra et nærmest énstemmig storting. Listhaug ble oppfattet som streng og tydelig i en tid hvor det hopet seg opp en kø av flyktninger ved grensen mellom Russland og Norge.

Da Frp for alvor hadde eierskap til flyktningpolitikken, fikk de en del nye medlemmer, samt aktivisert en del av de gamle medlemmene som lenge hadde hatt innvandring som sin hovedsak. De som hadde gjespet seg gjennom seirer på samferdselssektoren, kutt i skatter og mange Frp-gjennomslag i norsk politikk, fikk nå en ny glød for å engasjere seg i partiet. De deltok på lokallagsårsmøter, fylkesårsmøter, fikk verv som studieledere, kasserere og styremedlemmer og deltok på kurs.

Medlemsmøtene

En periode var det sånn at uansett hva temaet for en medlemskveld i et Frp-lokallag var, så var det innvandring som engasjerte de oppmøtte. En del av Frps moderate stortingsrepresentanter gruet seg til å gå på enkelte medlemsmøter fordi de ofte ble dominert av sterkt innvandringskritiske medlemmer. Når de moderate ikke møter opp er det de innvandringsrabiate som tar plassene deres.

Spesielt Oslo Frp fikk sin andel av denne gjengen. Dette er folk som engasjerer seg for den statsstøttede, islamfiendtlige organisasjonen Human Rights Service (HRS), for nettstedet Resett og som henter sine argumenter fra Document.no. Christian Tybring-Gjedde, som ble oppfattet som «deres» stortingsrepresentant, siden Siv Jensen var mer en nasjonal enn Oslo-politiker, har benyttet enhver anledning til å røre i denne heksegryten.

Mens de Frp-representantene som er opptatt av andre ting enn innvandring var opptatt med å styre landet i regjering og storting, og å gjøre gode valg (som for eksempel Rogaland Frp), fikk de nasjonalkonservative, innvandringsfikserte medlemmene fritt spillerom til å bekle viktige organisatoriske verv, blant annet Geir Ugland Jacobsen som nylig ble ekskludert mens han var leder i Oslo Frp.
Siv Jensen premierte ulydighet

Premier for illojalitet

Hver gang det har vært interne uenigheter i Frps stortingsgruppe de siste to periodene, har ledelsen forsøkt å roe gemyttene og legge lokk på uenigheten ved å insistere på at bare ledelsen skal uttale seg. De moderate, som blant andre Roy Steffensen, Erlend Wiborg og Sivert Bjørnstad, forholdt seg lojalt til dette. Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen brydde seg ikke nevneverdig og uttalte seg om akkurat det de ville – når de ville. Konsekvensen? Tybring-Gjedde ble premiert med sentralstyreplass og Amundsen har plass i det mektige styret til stortingsgruppen.

Frp manglet ledelse da partiet satt i regjering. Konsekvensene ble at de innvandringsfiendtlige elementene fikk fritt spillerom og forventet å få makt. Ugland Jacobsen var en av disse, og han var i tillegg en masekopp som aldri godtok at vedtak var fattet. Gjentatte forsøk på omkamper og gnåling om tapte saker ble hans bane. Nå er Jensen tilbake som partileder for fullt, oppryddingen er i gang, men det er kanskje for sent.

Solvik-Olsen

Her lokalt sendte det sjokkbølger i det politiske miljøet da Ketil Solvik-Olsen på dramatisk vis dager før nominasjonsmøtet annonserte at han likevel ikke er kandidat til førsteplassen på stortingslisten til Rogaland Frp. For mange har det vært et slags håp at han kommer på Stortinget og posisjonerer seg som én av to mulige etterfølgere den dagen Siv Jensen takker for seg. Nå er det kun Listhaug som er aktuell i den kommende fireårsperioden.

Dersom Frp gjør et dårlig stortingsvalg neste høst, er sannsynligheten til stede for at Jensen går av som leder. Da er Listhaug leder i Frp og mange av de moderate som ikke vil assosieres med «hennes» Frp, vil trekke seg ut. Noen stille og rolig, andre høylytt.

Et Frp ledet av Sylvi Listhaug og et Frp ledet av Ketil Solvik-Olsen er to forskjellige partier. Foreløpig ser det altså ut som at det er størst sjanse for det første, og man får et parti som kan bli store der folk ikke bor. Det hjelper ikke med 35 prosents oppslutning i Os om man har 7 prosent oppslutning i Oslo.

• Tidligere gjestekommentarer fra Trond Birkedal (og artikler der han er nevnt eller omtalt)
• Øvrige gjestekommentarer