En iskant til besvær

KOMMENTAR: Statsminister Erna Solberg løftet klima i nyttårstalen sin. Men nevnte ikke den klimasaken som kan splitte regjeringen i år.

Publisert: Publisert:

Regjeringen fastsatte i 2015 en ny grense for iskanten i Barentshavet. I vår kommer den store diskusjonen om definisjonen av denne. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

  • Hilde Øvrebekk
    Kommentator

Solbergs tale tok utgangspunkt i FNs bærekraftsmål.

Ett av de 17 bærekraftsmålene går ut på at vi må «handle umiddelbart for å bekjempe klimaendringene og konsekvensene av dem». Det var dette målet Solberg viet mest tid til i nyttårstalen.

Statsministeren har tidligere fått kritikk for at hun ikke har vært tydelig nok på hvor viktig klimasaken er. Men i talen sin understreket hun at de menneskeskapte klimaendringene er farlige, og at vi må belage oss på endringer i tiden som kommer.

Les også

Kongens tale satte ny TV-rekord

«Gjør nok»

Solberg mente samtidig at det er feil at Norge ikke gjør nok for klima. Norge har ført en stadig strengere klimapolitikk siden CO₂-avgiften ble innført for nesten 30 år siden, sa hun.

Men samtidig hadde Solberg en litt fiffig vri på det faktum at utslippene i Norge faktisk ikke har gått ned:

«Utslippene er nesten like store i dag som i 1990, selv om vi har blitt mer enn 1 million flere nordmenn. Og selv om det har vært en formidabel økonomisk vekst.» Altså en bedring per innbygger, men samme mengde utslipp.

Men framover må utslippene reduseres kraftig, sa Solberg:

«Virkemidlene vi allerede har innført vil kutte utslippene med over 13 prosent. Men heller ikke det er nok. Vi har lovet å kutte utslippene med 45 prosent. Fra 2021 vil vi lage et utslippsbudsjett. Hvert år vil rammen for hva vi kan slippe ut, bli mindre.»

Les også

Solberg i nyttårstalen: – Regjeringen vil kartlegge årsakene til psykiske helseutfordringer blant unge

Mange kompromisser

Dette vil kreve mye av oss, sa statsministeren, og hun kan ikke love at alt vil bli som før. Alle må belage seg på omstilling, og alle kan gjøre noe for å hjelpe å dra lasset.

Hun la også inn et lite stikk til MDG, der hun advarte mot å avvikle en næring som bidrar til sysselsetting og til å finansiere velferden vår. Og mot dyre og dårlige klimatiltak som vil gjøre det vanskeligere å nå klimamålene.

Det ligger mange motstridende interesser som krever gode kompromisser og løsninger i talen til Solberg. Men den store elefanten nevnte hun ikke. Kanskje naturlig nok i en slik tale. Men det er nettopp klimasaken som kan føre til at regjeringen slår enda flere sprekker i år.

Les også

Erna Solbergs metode, del 2

Iskanten

Den største striden går på hvordan den såkalte iskanten i Barentshavet skal defineres. I praksis vil dette avgjøre hvor langt nord det skal være tillatt med oljeaktivitet på norsk sokkel.

Det er fem år siden politikerne først begynte å krangle om dette, men i vår skal de bestemme seg for en definisjon. I regjeringsplattformen står det at regjeringen vil «fastslå definisjonen av iskanten i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, og i lys av anbefalinger fra Faglig forum».

Og regjeringspartiene, spesielt Frp og Venstre, er svært splittet i denne saken.

Venstre vil flytte iskantsonen lenger sør. Frp vil at den skal gå lenger nord eller defineres som «det området der iskantsonen til enhver tid er». KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad har sagt at en «dynamisk» iskant er uaktuelt.

Høyre har til nå sittet på gjerdet i saken om iskanten. Erna Solberg sa i høst at de ikke har noen plan om å verne Barentshavet for oljeleting. Mens Unge Høyre gikk inn for vern av Barentshavet nord og slo fast at iskanten bør flyttes sørover.

Les også

Iskanten – det neste store oljeslaget

Les også

Siste ord om olje og Arktis

«Gruer meg»

«Jeg gruer meg til kampen for iskanten og kampen for de grønne verdiene, at vi ikke skal klare de kampene. Det synes jeg er skummelt,» sa Venstre-leder Trine Skei Grande i et intervju med NTB rett før nyttår.

Hun utropte kampen for å beholde iskanten i Barentshavet så langt sør som mulig, som den aller viktigste kampen for Venstre i 2020.

Denne regjeringen har vært gjennom en vinterstorm og to, og kommet gjennom dem med makten i behold. Men både Venstre og KrF, og først og fremst Venstre, har så langt ikke fått gjennomslag for mange av sine hjertesaker. I alle fall ikke mange nok til at det viser igjen på oppslutningen blant velgerne.

Les også

Frp ypper til oljestrid med Høyre

Polarisering

Før jul ble det helt tydelig at Frp har sett seg ut konflikten mellom oljeinteressene og klimakampen som et område der de kan skape ytterligere polarisering, da Sylvi Listhaug fikk jobben som olje- og energiminister.

Ifølge Solberg er Listhaug en som «vil være i stand til å løfte debatten og diskusjonen rundt hvor viktig olje- og gassnæringene er framover, hvordan velferden skal bygges, alle de temaene som også må løftes i de debattene som er viktige for å få kanskje litt mer realisme inn i avveiningen av olje og gass og andre utslipp».

Det er litt uklart hva denne realismen handler om. Men i et intervju med VG før jul ba Frp-leder Siv Jensen også om «litt realisme»:

«Vi gjør ganske mye her i landet for å få ned utslippene. Utslippene i Norge er de laveste siden 1995 og de laveste per innbygger på over 30 år.» Men det er ikke 1995 som er referanseåret, det er 1990. Og som Solberg sa i talen sin, utslippene er nesten like store i dag som i 1990.

Les også

Det svarte skiftet: Frps plan er at Sylvi Listhaug skal kapre oljearbeiderne

Les også

Brygger opp til regjeringskrangel om iskanten

Sprikende staur

Går denne «realismen» i hop med budskapet fra Solbergs nyttårstale om at vi må omstille oss og at oljeindustrien også må belage seg på å kutte utslipp?

Det er mye som heller tyder på at det blir enda mer sprikende staur i regjeringen i år.

Mindre enn to år til neste stortingsvalg, og med en oppslutning på rett over 3 prosent, kan ikke Venstre tape kampen om iskanten dersom de skal beholde troverdighet som et klima- og miljøparti.

Samtidig trenger Frp også en ny hjertesak, etter at partiet ved forrige valg tapte stort på bompengesaken. I og med at klimapartier som SV og MDG har økt sin oppslutning, tenker nok Frp at det kan være lurt å være det partiet som flagger seg selv som «venn av oljå».

2020 kan bli det året der selv Erna Solberg ikke klarer å samle troppene.

Publisert:

Kommentator Hilde Øvrebekk

  1. Polens abortforbud bør fordømmes, også i Norge

  2. Det var ikke dette politikerne som meislet ut oljepolitikken på 1970-tallet, så som sin visjon for framtiden

  3. På lang sikt ser det ganske mørkt ut for Stavanger, dersom det fort­setter som i dag

  4. Tiltaks­pakkene og den vold­somme olje­penge­bruken må ta slutt

  5. Rydd opp nå, og gi barn og unge den psykiske helsehjelpen de har rett på!

  6. De enorme tapene i USA er en fortelling om feilgrep, og en påminnelse til Equinor om at heller ikke de kan alt

Les også

  1. Solberg til Elvestuen: – Vi har ingen plan om å verne Barentshavet

  2. Grande: – Norge må la oljen ligge

  1. Kommentator Hilde Øvrebekk
  2. Klima
  3. Barentshavet
  4. Utslipp
  5. Erna Solberg