Ottoman-riket slår tilbake

GJESTEKOMMENTAR: Tyrkias president Erdogans strategi har islamistiske tentakler og ottomanske ambisjoner.

Publisert: Publisert:

Går Tyrkias president med planer om et nytt, ottomansk imperium, spør gjestekommentator Peter Beck. Foto: Scanpix

  • Peter Beck
    Journalist, Jerusalem

Den tyrkiske presidenten Erdogan sies å ha lært av feilene de tidligere islamistene i Tyrkia og Iran gjorde. Klok av deres skade valgte han ikke-islamister som medgrunnleggere av sitt AKP-parti. Slik unngikk han den tyrkiske forfatningsdomstolens fordømmelse for brudd på Tyrkias sekulære forfatning.

Langsomt nøytraliserte han den tyrkiske staten – ikke minst sekularismens militære voktere – og har siden nærmest uhindret spredt sin brennende islamistiske overbevisning, sympatisk til Muslimsk Brorskap, i viktige tyrkiske fora.

Dobbeltspill

Erdogans sunnimuslimske Tyrkia reiser seg som et motstykke til ayatollaenes sjiamuslimske Iran. Enkelte hevder at Erdogan er på vei mot stormannsgalskap og anser seg som en kommende sultan i et pan-nasjonalt, islamistisk kalifat – supplert med klare, ny-ottomanske tilbøyeligheter.

Kommentatorer viser til Tyrkias vellykkede taktikk med å lage en ny krisesituasjon hver måned – for så å etablere seg som nøkkelen til løsningen. Som et lite eksempel på Erdogans dobbeltspill nevner det saudiarabiske nyhetsorganet Al-Okaz at mens Erdogan på arabisk sa at Hagia Sophia-museet skulle bli moské igjen, som et forvarsel til å «frigjøre» al-Aqsa-moskeen i Jerusalem, var teksten på engelsk at bare en del av museet skulle bli moské, hvor alle, uansett religion, var velkomne.

Viktig for alle

Tyrkia ser foreløpig ut til å kunne utfordre både allierte og fiender, men likevel forbli en uunngåelig samarbeidspartner for alle. Tyrkerne gir blaffen i våpen-sanksjonene mot Libya, de bomber i det nordlige Irak og bedriver etnisk rensing av kurdere i Syria. De samarbeider med amerikanerne i Syria, men prøver å true dem til å engasjere seg i Libya mot russerne ved å angripe amerikansk-støttede opprørere i Syria.

Tyrkerne er imot Assad-regimet som Iran støtter, men samarbeider med Iran mot kurderne og drøfter en handelsavtale med de boikottede ayatollaene. Tyrkia og Qatar har alliert seg med den FN-aksepterte regjeringen til Fayez al-Sarraj i Tripoli, mot Khalifa Haftars Bengazi-motstandere i Øst-Libya. Støttet av Egypt, Saudi-Arabia, Russland, De forente arabiske emirater, Frankrike og Syria. Samtidig som Erdogan, Iran og russerne vurderer samarbeid om en fredsprosess i Syria, og Tyrkia kjøper det avanserte anti-fly-batteriet S-400 fra Russland.

Silkehansker

Likevel er det åpenbart at verken USA, Russland, NATO, FN eller EU er særlig lystne på å rappe Erdogan over fingrene. Trump er mild i tonen, uansett Erdogans provokasjoner, russerne patruljerer villig vekk sammen med tyrkerne i Syria og EU, kanskje bortsett fra Frankrike, går på strømpelesten av frykt for at Erdogan skal åpne portene for millioner av migranter mot Europa. Generalsekretær Stoltenberg rynker ikke på nesen når han prater med presidenten for NATOs nest største hær.

«Tusener av venner er for få, en fiende er for mange», ifølge et tyrkisk ordtak. Det spørs om ikke Erdogan er i ferd med å klatre opp i trær han kan få problemer med å komme ned fra. Han er allerede på kollisjonskurs med trioen Israel-Kypros-Hellas om leggingen av verdens lengste gassledning til Europa via Italia. Han prøver åpenbart å sabotere den, blant annet gjennom avtale med Libya om utvidelse av deres felles økonomiske farvann i Middelhavet.

Farlig i Libya

Tyrkerne har dessuten, tross milde protester fra FN, begynt å bore etter gass i kypriotisk farvann. Men det som er farlig nær en virkelig eksplosjon i det indre Middelhav, er Tyrkias dramatiske intervensjon i Libya. Med fly, droner og våpenforsyninger har de ikke bare drevet tilbake Khalifa Haftars styrker fra Tripoli, men står i utkanten av den østlige byen Sirte, 430 kilometer øst for Tripoli og truer med å rykke inn. Tyrkerne har i tillegg erklært at flybasen Jufra, enda lenger øst, skal erobres.

Noe som har tent samtlige røde varsellamper hos Egypts president Abdel Fattah al-Sisi. Han husker så vel tyrkernes varme støtte til Mohammed Morsi og hans Muslimske Brorskaps maktovertagelse i Egypt i 2011. Sisis militærkupp i 2013, antagelig finansiert av Emiratene og Saudi-Arabia, gjorde slutt på Brorskapets makt og er ikke glemt av Sisi. Det siste han vil ha er islamister på sin lange grense mot Libya.

Egypts røde linje

Sisi har utvetydig erklært at byen Sirte er den absolutte røde linje for hva han vil finne seg i av tyrkisk fremmarsj. Egypterne har allerede hatt en stor militærøvelse og maritime manøvre nær den libyske grensen. Sisi har i en tale til styrkene sagt at de må være forberedte på «aksjoner utenfor våre grenser». For en drøy uke siden var Tyrkias forsvarsminister Hulusi Akar i Libya, etter sigende for å forberede en offensiv mot Sirte og Jufra.

To av verdens sterkeste hærer står dermed farlig nær en konfrontasjon, med dertil hørende regionale og internasjonale følger. Tyrkerne har kanskje fordelen av å ha bedre krigstrening, mens egypterne lettere kan føre store styrker og våpen over den libyske grensen.

– Er din fiende liten som en maur, vokt deg likevel for ham som om han var en løve, heter det i et egyptisk ordtak. Sisi vet altfor godt at han ikke har med maur å gjøre.

Publisert:

Les også

  1. Magikeren Netanyahu slo til igjen

  1. Tyrkia
  2. Gjestekommentar
  3. Recep Tayyip Erdogan
  4. Midtøsten
  5. Egypt