En lenge varslet Frp-exit

GJESTEKOMMENTAR: Mange var overrasket da Frp gikk ut av regjering denne uken. Jeg var overrasket over at de ikke gikk ut før.

Publisert: Publisert:

Ekte smil da Frp-leder Siv Jensen forlot møtet med statsministeren mandag, etter å ha gitt beskjed om at partiet går ut av regjeringen. Nå er Frp i en god posisjon, og Jensen har også kontrollen i partiet. Foto: Tore Meek, NTB scanpix

  • Trond Birkedal
    Skribent

Det er snart ni år siden jeg var medlem av Frp. Da jeg meldte meg ut, hadde jeg tilbrakt halve livet mitt i partiet. Mange fargerike personer har kommet og gått, men partiet har ikke endret seg nevneverdig fra da jeg meldte meg inn i 1996.

«Vanlig» parti

Mange kommentatorer har tatt det for gitt at Frp ble et «vanlig» parti da de gikk inn i regjering. Med «vanlig» parti mener jeg et parti som søker makt for å få gjennomført sakene sine, og som er villig til å kompromisse i mindre saker for å påvirke den store retningen. Et slikt parti har Frp aldri blitt, og det er ingenting som tyder på at det i overskuelig fremtid blir et slikt «vanlig» parti heller.

Frp har alltid vært kjent for å ha tydelige, klare meninger. Det er ofte litt på siden av det som er politisk korrekt – og gjerne med bombastiske og absolutte krav. Det er ikke lenge siden Siv Jensen erklærte at bare Frp kom i regjering, ville det stå et skilt med «gratis» på alle bomstasjoner. Det er klart at sånne uttalelser skaper forventninger. Og en enorm fallhøyde.

Frp har altså skaffet seg velgere ved å være imot saker som flertallet er for; ved å være overtydelige og absolutte i sine uttalelser, og ved å rekruttere folkevalgte og tillitsvalgte som elsker tydelighet, og som blir forbannet om man kaller en spade for et graveredskap. Mye av retorikken, og til dels politikken, man ser i dagens Senterparti, er kjente toner fra det som var Frp i opposisjon, og kanskje spesielt under Carl I. Hagen.

Med å være så tydelig, bombastisk og firkantet i forkant av regjeringsdeltakelsen, har de ikke forberedt verken velgere eller tillitsvalgte på at det smerter å være i regjering – og på at man ikke får gjennomført alt man vil når man er avhengige av partier som er uenige. Det er intet nederlag for Siv Jensen at partiet nå går ut av regjering, det har vært en bragd at hun har klart å holde dem i regjering i over seks år.

Morn'a, Jensen?

Frp har allerede varslet en tydeligere og mer offensiv linje. Det blir ingen dans på roser for de gjenværende regjeringspartiene når de skal forholde seg til et Frp som på én uke har gått fra å fremstå som å ligge på sotteseng, til å se ut som en levende reklame for Möllers Tran. Når jeg ser Siv Jensen på tv, virker hun lettet og kampklar, og hun fremstår genuint glad for å komme seg i opposisjon. Hun har tatt eierskap til regjeringsexiten.

Partiet har fått en vitamininnsprøyting, og Jensens regi på Frp-exiten har garantert begeistret grasrota. Spesielt tror jeg hennes uttalelser om en grå og kjedelig regjering har truffet godt – og det fremstod som oppriktig.

Når Aftenbladet på lederplass spår en snarlig Jensen-exit som partileder, er dette en analyse jeg ikke deler. Høyre-mannen Morten Cruys Magnus Sagen hadde onsdag 22. januar et innlegg hvor han drøfter dette temaet, og han treffer nok bedre i sin analyse enn Aftenbladets lederskribent.

I mai kommer Siv Jensen til å entre landsmøtets talerstol til flere minutter med trampeklapp og jubelrop. Den politiske debatten kommer til å ha mange innlegg som starter med en hyllest av Jensen. Hun får nå mer tid til å være partileder, reise rundt til lokal- og fylkeslag og pleie partimedlemmene. Og hun kommer til å være giret på å vise at Carl I. Hagen tar feil; hun vil bevise både for seg selv og kritikerne at hun kan lede Frp til et godt valg i 2021.

Frp-leder Siv Jensen og nestlederne Sylvi Listhaug og Terje Søviknes under pressekonferansen om Frp’s utgang fra regjeringen (Jensen hadde ordet og nestlederne var tause, men Søviknes nikket ofte). I bakgrunnen parlamentarisk leder Hans Andreas Limi. Foto: Fredrik Varfjell. NTB scanpix

Frp inn i regjering igjen?

For de borgerlige partiene er Frp-exiten noe av det beste som kunne skje. Venstre og KrF får mer synlige statsrådsposter, og de får muligheten til å hente tilbake en del velgere som mislikte at de satt i regjering med Frp.

Frp kan på sin side hente tilbake både hjemmesittere og Sp-velgere, og Høyre vil fort få tilgivelse fra sine for at de ikke har hatt full styring på regjeringsprosjektet når støyen rundt selve regjeringsarbeidet stilner og det bare er politikk som gjenstår. Politikk er som kjent ikke nødvendigvis det viktigste for en del Høyre-velgere.

Det er mer usikkert hva som skjer dersom det blir borgerlig flertall i 2021. Frp har vist at de ikke har is i magen til å regjere, og har i mine øyne avskrevet seg selv som et regjeringsparti i overskuelig fremtid. Fra før vet vi at de ikke støtter en regjering de ikke selv er med i (nå har det vist seg at de heller ikke støtter en regjering de er med i), så det blir turbulent for dem som vil danne regjeringer i fremtiden.

Jeg ser ikke for meg at Støre, som eventuelt skal samarbeide med Sp, SV, Rødt og MDG, får en så mye lettere parlamentarisk situasjon.

Et Frp på utsiden av Finansdepartementet, kampklare og med blikket stivt festet på 2021-valget, er ingen drømmesituasjon for de av oss som er opptatt av offentlige finanser. Venstre, og kanskje spesielt KrF, har jo til dags dato til gode å møte en offentlig utgift de ikke liker. Blander man inn Frp i den cocktailen fra utsiden av regjering, kan det fort føre til ukontrollerte offentlige utgifter med påfølgende renteøkninger og en forverring av økonomien.

De som anklager Frp for billige løsninger, får vente og se prislappen på budsjettforhandlingene.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Hun danket ut politikere i kampen om Stavanger-jobb

  2. – Har aldri opplevd

  3. Gigantfylke med 1,2 millioner innbyggere angriper ferjefri E39

  4. Månafossen: – Vi leter videre til vi finner henne

  5. Helsedirektoratet vurderer nye regler for sosiale sammenkomster

  6. – Du skal ikke ha kniv fra Ikea, sier far

  1. Solberg-regjeringen
  2. Regjeringskrise
  3. Gjestekommentar
  4. Trond Birkedal