Når kapitalistene kaster kortene

KOMMENTAR: Kan tabbene som ble gjort før og under finanskrisen lære oss noe om koronakrisen? Ja, kanskje. Den globale kapitalismen er dårlig stilt til å takle sjokk som dette.

Publisert: Publisert:

Ikke så mange solutions likevel? Konsernsjef Øyvind Eriksen i Aker ASA ber staten om å ta regi i industripolitikken for å hjelpe selskaper i krise. Foto: Jonas Haarr Friestad

  1. Leserne mener

Kjell Inge Røkkes høyre hånd, konsernsjef Øyvind Eriksen i Aker ASA, morselskapet til Aker Solutions, vakte oppsikt mandag, da han publiserte et brev om konsekvensene av koronaviruset for norsk industri.

Selskapet Eriksen leder har en omsetning på over 70 milliarder kroner, og 28.000 ansatte og innleide. Halvparten av dem i Norge. Aker Solutions er en stor arbeidsgiver i Stavanger-regionen.

I brevet tar Eriksen, noe overraskende for mange, i praksis til orde for en overgang til en knallhard planøkonomi for å dempe virkningene av korona-krisen. Overraskende, fordi både Eriksen og Røkke står temmelig langt politisk fra dem som vanligvis forfekter at staten er den beste eier.

Finanskrisen

Dagen etter Eriksens planøkonomiske jeremiade kunne Dagens Næringsliv fortelle oss at Aker ASA, som altså er konfrontert med den største krisen i selskapets 180 år lange historie, tar ut 1,8 milliarder kroner i utbytte. Og dermed var sirkuset i gang.

Da verdens finansmarkeder sto på kanten av stupet i 2008, skyldtes det at finansselskapene, særlig i USA, men også i Europa, hadde bedrevet en vanvittig spekulasjon med lånte penger. Lån med elendig sikkerhet ble buntet sammen i kompliserte finansielle instrumenter som maskerte elendigheten. Da boblen til slutt sprakk, viste det seg at noen av de største finansielle foretakene i verden sto på leirføtter.

Konsekvensene av denne uansvarlige, grådige og egoistiske oppførselen merkes fortsatt over hele verden. Nasjonalstatene sikret, i frykt for at hele det globale, kapitalistiske systemet skulle kollapse, bankene med ekstraordinære lån, finansiert av skattebetalerne.

Svikt i tilliten

Det som startet som en krise for banker og meklerhus, ble raskt til en statsfinansiell krise. Statsgjelden i mange land skjøt i været, med dramatiske konsekvenser for en hel generasjon. Og med dramatiske konsekvenser for det politiske klimaet. Det er fullt mulig, og også logisk, å argumentere med at framveksten av ekstrem populisme i Europa, USA og resten av verden har direkte sammenheng med den tillitssvikten som oppsto mellom velgere og politiske ledere i kjølvannet av finanskrisen.

Bankene og meglerhusene som ble reddet den gangen, vendte umiddelbart tilbake til gamle vaner. Astronomiske bonuser ble utbetalt til ansatte i selskaper som året i forveien hadde tryglet den forhatte staten om å redde dem fra konkurs. Man skal ha en særdeles lite utviklet sans for rettferdighet for ikke å skjønne at dette provoserer.

Utbytte er så mangt

Reaksjonene på Akers utbytte må forstås i lys av dette. Hvordan kan et selskap som, etter eget utsagn, står med én fot i grava og den andre på et bananskall, betale ut slike utbytter til eierne sine?

Det kan faktisk være gode grunner til at selskaper betaler ut utbytte selv om de er i en skvis økonomisk. Noen, særlig mindre og familieeide selskaper, tar utbytte for å ha råd til å betale formuesskatt. Andre tar utbytte for å sette pengene inn igjen i næringsvirksomhet.

Det er med andre ord ikke tilstrekkelig å se på utbyttepolitikken for å felle en dom over et selskaps ansvarlighet i en krisesituasjon. Dette er en refleksjon enkelte debattanter på den politiske venstresida bør gjøre seg.

«The perfect storm»

Sett fra Akers synsvinkel, og dette er en synsvinkel som deles av mesteparten av norsk næringsliv akkurat nå, kommer korona-pandemien på verst tenkelig tidspunkt. Oljeprisen er i fritt fall, en global resesjon i økonomien er en overhengende fare – og klimakrisen krever enorme ressurser til innovasjon dersom dagens oljeselskaper skal ha en framtid.

Eriksen har helt rett i at dette er en situasjon som kaller på en nasjonal industripolitikk, og på målrettede tiltak for å styrke og beskytte norske arbeidsplasser. Regjeringens tiltakspakke, som har et bredt politisk flertall bak seg i Stortinget, er et skritt i riktig retning. Det umiddelbare behovet for å sikre økonomisk trygghet for dem som rammes av krisen er i alle fall delvis ivaretatt.

Men mye tyder på at den kombinerte effekten av korona, børsfall og kollaps i oljeprisen vil fordre enda mer kraftfulle tiltak. Staten kan bli nødt til å tilføre økonomien – og selskapene – mer nødhjelp i form av lån og garantier. I noen tilfeller vil det kunne oppstå diskusjon om staten skal ta eierposisjoner i selskaper for å redde dem fra konkurs.

Kapitalismens paradoks

I en slik situasjon er det helt nødvendig at staten også stiller krav om økonomisk ansvarlighet hos dem som mottar hjelp.

Den globale kapitalismen hviler på et paradigme – en nærmest religiøs overbevisning – om at vekst er nødvendig. Konkurranse drevet av et ønske om profitt driver innovasjon og løfter alle med seg. Problemet oppstår når kapitalismen utsettes for sjokk.

Noen morer seg over dette, at beinharde liberalister springer til staten for å få hjelp. Men det er ikke særlig morsomt, hvis vi tenker nøyere etter. Til syvende og sist handler dette om folks liv. Lønna som betaler for hus og mat.

Ulikheten som har oppstått på grunn av at kapitalismen belønner eierskap til kapital mye mer enn arbeid, har slått kiler inn i forståelsen av kapitalismen som et instrument for felles vekst. Korona-pandemien setter dette problemet på spissen.

Publisert: