Jeg kunne ha fortalt…

GJESTEKOMMENTAR: Vi har enorme forventinger til hva sykehjemmene skal gi oss. Kan de bli innfridd?

«Jeg kunne fortalt om klumpen i magen som kommer hver gang det dukker opp en ny sak om eldreomsorgen», skriver Natasja Askelund.
  • Natasja Askelund
    Natasja Askelund
    Billedkunstner og helsefagarbeider
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I går var en nydelig vårdag. En sånn vårdag du plutselig legger merke til krokusene i det rimkalde gresset.

Akkurat en sånn vårdag.

En sånn vårdag du minnes barn­dommen. Den fantastiske frihetsfølelsen den første dagen etter vinteren da du hadde krang­let deg til å få gå ut i bare ull­genseren og småsko. Da det egentlig var litt for kaldt i skyg­gen, bakken var fuktig og lyden av ropende barne­stemmer i kveld­ingen fikk det til å boble i magen. En sånn vårdag solen varmer og lufta minner om lange lyse kvelder. En sånn vårdag det står om i sangen «Mellom bakkar og berg»: «Men når vårsol i bakkane blenkte, fekk han hug til si heimlege strand.»

En sånn vårdag kom jeg på kveldsvakt på sykehjemmet.

Kjekt

Allerede i gangen luktet det deilig av hjemmelaget lapskaus som kokte på komfyren, og på terrassen satt flere av pasientene med ullpledd over knærne og saft i glasset. De hadde vært ute i hagen før på dagen og drukket kakao laget av ekte sjokolade i lysthuset. Det var duker og bittesmå vaser med snøklokker på bordet. Stemningen var rolig og munter. I rapporten fikk jeg vite at alle pasientene hadde vært på tur, kort eller lang avhengig av pasientens kapasitet. Jeg fikk vite hva de hadde spist, om medisiner, søvn, og eliminasjon. Dette er hverdagen fra et sykehjem i Stavanger.

Sykehjem er slett ikke bare trist.

Jeg kunne ha fortalt mer, at før middag klokken fire gikk jeg enda en tur med en av pasientene. Jeg kunne ha fortalt om latteren rundt bordet. Jeg kunne ha fortalt at vi smurte skiver til en pasient som heller ville ha det enn lapskaus. At vi fant fram sukkerbiter til kaffen til hun som ville ha det. At pårørende fikk servert kaffe og twist. Jeg kunne ha fortalt om tannpuss, hjelp til toalettbesøk, om latter, uro, angst. Jeg kunne ha fortalt om vasking av klær, smøring av flere skiver, om koking av havresuppe.

Jeg kunne ha fortalt at jeg mottar de sykeste anbefalinger fra Spotify fordi jeg lager spillelister til pasientene, av alt fra Jim Reeves, Elvis, Julio Iglesias og Hans Petter Hansen. Sett det sammen med Vikingarne og Rachmaninov, så har du det. Jeg kunne ha fortalt om dager du går hjem fra jobb med dårlig samvittighet fordi du ikke «kom i mål», som vi kaller det. Jeg kunne ha fortalt om pasienter som er døde for lenge siden, og som ennå dukker opp i varme samtaler på vaktrommet. Jeg kunne ha fortalt om doble vakter, om munnbindet som virkelig begynner å plage. Jeg kunne ha fortalt om vonde rygger og verkende skuldre. Jeg kunne ha fortalt om kolleger som elsker jobben sin og gruer seg til den dagen de må gå av med pensjon. Jeg kunne ha fortalt om kompetanse, engasjement, faglig dyktighet og stor kjærlighet til den delen av helsevesenet som kalles eldreomsorgen.

Les også

Sykehjemsansatte er avhengige av frivillige som Morten for at beboere skal få frisk luft

Opplevelsen av maktesløshet, igjen.

Men…

Jeg kunne ha fortalt at jeg traff sjefene mine i gangen på vei opp, og at vi snakket om forventningene samfunnet har til jobben vi gjør. Vi snakket om artikkelen i Aften­bladet her om dagen, om sykehjems­beboere som er avhengig av pårørende og frivillige for å komme på tur. Turid Eikeland Tjora, virksomhetsleder på Tasta sykehjem, beskriver en hektisk hverdag for de ansatte der det rett og slett ikke blir tid til aktivitet, og tur for beboerne. På Lervig sier de at pasientene ofte er for syke til tur og aktivitet, og at oppgavene med medisinsk oppfølging rett og slett er for mange, tunge, og omfattende til at man kan prioritere aktivitet. Jeg kunne fortalt om klumpen i magen som kommer hver gang det dukker opp en ny sak om eldreomsorgen.

Den samme opplevelsen av maktesløshet hver eneste gang en politiker kommer med en strålende idé om bowling i gangene, vin i glasset, sex i alderdommen, persille i dusken. Hver gang noen vil dusje hver morgen når de blir gamle, ha sushi på lørdagskvelden, bo sammen med ektefellen på sykehjemmet. Hver gang noen forteller grusomme, hjerteskjærende fortellinger om mor som fikk fryktelige liggesår, om far som sultet i hjel, om mamma som satt i våte bleier, om mor som ikke får se fotballkamper på sine siste dager på sykehjem, om sønner og døtre som ikke har fått besøke sine døende foreldre, – da kjenner jeg søkket i magen.

Les også

Solveig G. Sandelson: «Alt kan ikkje handla om under­bemanning på sjuke­heimane våre. Noko handlar om kva som blir sett som viktig»

Så?

Vi som jobber i eldreomsorgen, forstår hva både Turid Eikeland Tjora på Tasta sykehjem og avdelingssykepleier Bergljot Kvernenes på Lervig sykehjem prøver å fortelle. Det er bare så vanskelig å beskrive virkeligheten, fordi virksomhetslederen på Tasta, avdelingsykepleieren på Lervig og alle vi som jobber på sykehjem, vet at vi snakker om noens mor, noens ektefelle. Vi vet at vi har ansvaret for et liv, for å gjøre dagen fin, for å lindre smerter, gi glede og trøst. Vi vet så inderlig vel hver eneste morgen når vi drar fra gardinene og sier «god morgen», at alt vi sier, alt vi gjør har betydning for mennesket vi møter. Så hvordan skal vi formidle det gapet som finnes mellom forventninger fra samfunnet og den virkeligheten vi arbeider i?

Vi har enorme forventinger til hva samfunnet skal bidra med den dagen vi blir syke, gamle og havner på sykehjem. Vi skal få medisiner, omsorg, stell og pleie, noen skal lage mat, gi mat, gå tur, trøste, vaske, holde, løfte, hjelpe. Det er ikke sikkert det er mulig, at det er tid og råd og folk til det. Dessverre.


Publisert: