Samfunnets sentrum brister

FRIPENN: Sterke krefter herjer med samfunnet og gjør stemningen utrivelig. Farligst av dem alle er sentrifugalkraften.

Publisert: Publisert:

«Vi har vært så bekymret for radikaliseringen av unge muslimer at vi ikke har oppdaget radikaliseringen av eldre kristne», skriver Sven Egil Omdal. Foto: NTB Scanpix

  • Sven Egil Omdal
    Journalist
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Erkjennelsen startet med at Bård Larsen tirsdag skrev en lang artikkel i VG. Larsen er historiker, prosjektleder i Civita, og en mann jeg sjelden er enig med. Denne gang skrev han om den pågående kulturkrigen og om presset mot det liberale demokratiet. Jeg gjøv løs på teksten for å plukke den i filler, om ikke annet så for å kjenne på den gode følelsen av selvrettferdighet. I stedet ble jeg sittende og nikke i samstemthet. Bård Larsen har rett.

Han har rett når han skriver at bunnen mange steder er i ferd med å falle ut av det politiske sentrum. Det skjer først og fremst i USA, der nesten halvparten av velgerne mener at de som stemmer på det motsatte parti, er en fare for nasjonen. Donald Trump er det perfekte symbol på et system som har falt fra hverandre, den ultimate leder for et folk som er delt i to uforsonlige leirer. Det er bare mulig å være for eller mot Trump, alle nyanser er visket bort.

Det skjer også i Ungarn og Polen, hvor statslederne «erklærer krig mot den liberale orden», som Larsen skriver. Demokratiske institusjoner som domstolene og pressen angripes daglig, grunnlovene omskrives i autoritær retning. «Og straks er du en forfatningsfiende», heter Peter Schneiders roman om det illiberale tyske yrkesforbudet på 1970-tallet. I dag skjer det samme i land som fortsatt er EU-medlemmer; brått blir demokrater gjort til forfatningsfiender. Sentrum uthules.

«9 av 10 av dem som kastes ut av kommentarfeltene, er menn over 50 år.»

«Det annet komme»

I fjor var det 100 år siden det irske påskeopprøret, brutalt slått ned av engelske soldater. Neste år er det 100 år siden avslutningen av første verdenskrig, hvor England selv mistet en generasjon menn, i likhet med Frankrike og Tyskland. I etterkant av disse katastrofene skrev den irske poeten William Butler Yeats diktet «Det annet komme» («The Second Coming»), som rommer disse linjene:

tingene dras fra hverandre; sentrum brister; nakent kaos slippes løs på verden

Diktet er vakkert oversatt av Kaj Skagen, en annen skribent jeg ofte er uenig med. Han har kalt meg en «gammel sekstiåtter», mens jeg i virkeligheten er en gammel KFUM-er som har arbeidet hele livet for konservative og liberale aviser. Han trengte nok karakteristikken for å skape størst mulig avstand mellom oss. Vi har nemlig det til felles at vi er menn over 50, en gruppe som for tiden vekker allmenn og berettiget bekymring.

«9 av 10 av dem som kastes ut av kommentarfeltene, er menn over 50 år», sa Øyvind Solstad til Medier24 denne uken. Han er tidligere sjef for sosiale medier i VG. Vi har vært så bekymret for radikaliseringen av unge muslimer at vi ikke har oppdaget radikaliseringen av eldre kristne.

Norge er hverken USA eller Ungarn, men en stund nå har også vi vært ofre for en politisk sentrifugalkraft som har slynget oss mot ytterkantene. Tonen er blitt hardere, kravet om renhet i holdningene sterkere. De ekstreme snakker stadig høyere, blir stadig sintere og deler det høylytte sinnet sitt stadig oftere. Vi er kommet så langt at godhet er blitt et skjellsord og solidaritet noe farlig.

Denne polariseringen har ført til at altfor mange av oss, i frykt for å bli tatt til inntekt for motpartens syn, mumler i votten der hvor vi burde protestert høyt og tydelig.

Vi som elsker Norge, må sammen unngå å bli Amerika.

Apokalyptisk

Som Andreas C. Halse skrev i Aftenposten onsdag: «Fra et venstresideperspektiv bør tross alt engasjementet mot sosial kontroll, æresvold og tvangsekteskap være åpenbart.» Likevel har den militante høyresiden overtatt hegemoniet i disse kampsakene. Deres løsninger vil gjøre alt verre, men kraften i raseriet deres blokkerer for at den moderate venstresiden og den moderate høyresiden søker sammen i solidaritet med de skamløse jentene og andre som vil bryte ut av undertrykkende strukturer.

Kravet om enten å være kald eller varm kommer fra Bibelens apokalyptiske bok, den som varsler slutten på verden. Jeg kvapp da Bård Larsen åpnet sin kronikk på samme frekvens: «Her er dagens apokalypse: Liberalt demokrati er i ferd med å dø.»

Den kategoriske åpningspåstanden var heldigvis et retorisk grep. Alt håp er ikke ute, heller hos ham. Larsen avslutter offensivt og optimistisk, med en oppfordring som traff meg i en ulmende uro, og som utløste denne kommentarartikkelen. Han skrev: «Vi må høre litt på hva andre har å si, særlig på nettet. Men fremfor alt: Det er ikke så lenge siden vi kom godt overens. Kulturkrig er borgerkrig uten våpen. Derfor skal vi slutte å være kulturkrigere.»

I originalversjonen lyder det i Yeats’ dikt: «The centre cannot hold.» Men sentrum kan holde hvis vi er mange nok som søker tilbake dit, som forsøker å redusere avstanden til meningsmotstanderne, og hører bedre etter hva de sier, de vi er uenige med. Vi som elsker Norge, må sammen unngå å bli Amerika.

Sprekkene i det norske samfunnet er ennå ikke større enn at vi kan fuge dem, hvis vi klarer å leve med litt frisk uenighet innad i arbeidslaget.

En ikke reell kraft

Ifølge Wikipedia er den fysiske sentrifugalkraften «en opplevd men ikke-reell kraft som tilsynelatende slynger et legeme bort fra et rotasjonssentrum. Opplevelsen skyldes legemets treghet (tilbøyelighet til å fortsette i rettlinjet bevegelse) når dets kurs blir dreiet av en ytre påvirkning.»

Tilsynelatende. En opplevd, men ikke reell kraft. Alt tyder på at definisjonen også gjelder den politiske sentrifugalkraften. Jeg erkjenner min egen treghet i møte med avvikende meninger. Det har vært så enkelt å bevege seg rettlinjet og rank bort fra de som mener noe annet. Bort fra det sentrum hvor det fortsatt er mulig å strekke ut en hånd til de som har andre, men like demokratiske forslag til løsninger.

Kraften vi har kjent på er ikke reell. Vi må ikke gli enda lengre fra hverandre. Sprekkene i det norske samfunnet er ennå ikke større enn at vi kan fuge dem, hvis vi klarer å leve med litt frisk uenighet innad i arbeidslaget.

  • Følg på Twitter.com/svelle
  • De siste Fripenn-kommentarene kan du finne her

Les også: «Facebook er staden du kan halda deg med dine eigne og hata andre, eller vera taus. Og vi som trudde det skulle bli så fint.»

Publisert:

Les også

  1. Sandelson: «Kvifor, kvifor i all verda, reiser de dykk ikkje opp, Bent Høie, Ketil Solvik-Olsen eller Solveig Horne?»

  2. Omdal: «Paralyser ikke demokratiet!»

  3. Omdal: «Jøden som karikatur»

  1. Sven Egil Omdal
  2. Fripenn
  3. Demokrati
  4. Sosiale medier
  5. Radikalisering