Får Israel 70 år til?

KOMMENTAR: Israel er 70 år. Landets framtid er trang, religiøs og undertrykkende. Hvis den i det hele tatt finnes.

Morgendagens Israel er trangt og religiøst. Her fra hønsemarkedet i Mea Shearim, en ultraortodoks bydel i Jerusalem.
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over fire år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Da den israelske landsfaderen Ben Gurion grunnla staten Israel 14. mai 1948, syntes han og hans medløpere at noen ortodokse jøder ville gi Israel legitimitet som jødisk stat.

I dag er de ortodokse jødene den raskest voksende folkegruppen i Israel. De holder seg med store barneflokker, og til tross for ortodoksiens innebygde konservatisme, har Jerusalem i dag en fargerik flora forskjellige ortodokse trossamfunn, fra de typisk amerikanske og østeuropeiske ultraortodokse, til moderate ny-ortodokse og tradisjonelle, sefardiske ortodokse med etnisk bakgrunn fra Midtøsten.

Faktisk øker antall jødiske innbyggere i Israel mer enn antall muslimske innbyggere, takket være de ortodokse jødenes høye fødselstall. Dette er imidlertid ikke fullstendig uproblematisk: Israel er et lite land på 21.000 kvadratkilometer, bare halvparten av vårt lille naboland Danmark, når vi ikke regner med okkuperte Vestbredden.

I dag er det 352 israelere for hver kvadratkilometer land, et tall som vil øke til over 500 i 2059, og da er Negev-ørkenen regnet med, et stykke ubeboelig sand og stein som utgjør mer enn halvparten av landets areal. Regner vi bort ørkenen, vil israelerne måtte klumpe seg sammen i framtiden med om lag 1000 innbyggere per kvadratkilometer, en befolkningstetthet lik den Bangladesh har i dag.

Morgendagens Israel er med andre ord trangt og religiøst.

Dårlig butikk

De ortodokse jødene er dårlig butikk for samfunnet. 55 prosent av mennene i denne gruppen er uten arbeid og ligger derfor fellesskapet til byrde. På grunn av den høye fødselsraten er det ventet at ortodokse jøder vil utgjøre nærmere halvparten av befolkningen i framtiden.

I ytterste konsekvens risikerer den israelske økonomien å knele under kostnadene den ortodokse befolkningen drar med seg. I hvert fall vil det framover bli problematisk for Israel å holde seg med et like sterkt forsvar som i dag. Israel er nemlig et av landene i verden som bruker størst del av bruttonasjonalproduktet på militære utgifter, nemlig 5,2 prosent (2016).

Noe av det som driver forsvarskostnadene opp, er den nå 50 år lange okkupasjonen av Vestbredden. Slår vi sammen utgiftene til å drive bosettingene på Vestbredden og forsvarsutgifter som er direkte relatert til okkupasjonen, får vi en regning på 5 milliarder shekel årlig - eller 11,2 milliarder kroner - ifølge israelsk presse.

Ikke bare mangler okkupasjonen moralsk, etisk og statsrettslig bærekraft - den mangler økonomisk bærekraft også. Dersom Israel skal overleve som jødisk stat, vil et apartheidsystem tvunget på et folk som lever under okkupasjon være den eneste farbare veien - og den vil altså, før eller senere sette landet på konkursens rand.

Apartheid, eller ingenting

Det var godt og varmt de maidagene da Israel kom til. I løpet av to dager tok hele Midtøsten fyr. Den nyfødte israelske staten ble umiddelbart angrepet av nabolandene, som var imot delingen av Palestina i en jødisk og en palestinsk stat. Israelerne tvang den panarabiske angrepshæren i kne. Jerusalem som var tiltenkt å være nøytralt, internasjonalt område ble delt i jordanske Øst-Jerusalem og israelske Vest-Jerusalem og jordanerne okkuperte Vestbredden fram til 1967, da israelske styrker jaget jordanerne over elva og okkuperte området selv.

Siden har tidvis palestinske krefter, israelske krefter og verdenssamfunnet jobbet for å få til en tostatsløsning som innebærer at det opprettes en fri, selvstyrt palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza.

Å jobbe for en tostatsløsning i dag, er som å bære havre til en død hest. Både israelske og palestinske politikere synes nå å trekke mot ytterkantene som enten innebærer at Israel fjernes fra kartet, eller blir til en apartheidstat. I tillegg beveger det israelske samfunnet seg raskt i retning av større økonomiske og sosiale ulikheter befolkningsgruppene imellom.

Negativ utvikling

De første 40 årene kunne Israel vise til økonomisk vekst og sosial utjevning. Men nå går utviklingen motsatt vei. Forskjellene i Israel har nemlig økt betydelig de siste 30 årene. Jøder av europeisk avstamning har i snitt 31 prosent høyere inntekt enn landets gjennomsnittsinntekt, jødene med bakgrunn fra Nord-Afrika og Midtøsten tjener 14 prosent mer enn gjennomsnittet, og palestinerne tjener 38 prosent mindre enn gjennomsnittet.

20 prosent av innbyggerne i Israel er palestinere. 40 prosent av innbyggerne i Jerusalem er palestinere og 90 prosent av innbyggerne på Vestbredden er palestinere. Det bor om lag 2 millioner palestinere på Gazastripen også, men Gaza er tross alt et selvstyrt palestinsk område.

Skal Israel få 70 år til, må det ikke bare slutte fred med sine naboer og oppgi overdrevne fiendebilder. Israelerne må i tillegg slutte fred med seg selv.

Det er ingen utsikter til at det skal skje med det første.

Å jobbe for en tostatsløsning i dag, er som å bære havre til en død hest
Publisert: