Hva med IS-terroristenes barn når de kommer hjem til Europa?

GJESTEKOMMENTAR: Tusenvis av barn av europeiske foreldre kan ha havnet i limbo etter terrorgruppen IS’ fall. Foreldrene deres har sluttet seg til en terrorgruppe. Men hva gjør vi med barna?

Denne artikkelen er over fire år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Den selverklærte islamske staten, terrorgruppen IS, er langt på vei nedkjempet i både Syria og Irak. Noen tusen IS-krigere er fremdeles aktive, etter å ha unnsluppet gruppens nederlag. Gruppen har imidlertid mistet et av sine viktigste propagandaverktøy: De kan ikke lenger lokke med bilder av et kalifat de en tid lyktes i å fremstille som både mektig og velfungerende.

IS’ propagandaapparat er fremdeles virksomme. De gir blant annet ut nyhetsbrevet al-Naba, en arabiskspråklig publikasjon som stadig skryter av militære seire. Organisasjonens flashy engelskspråklige PDF-tidsskrift, under navnet Rumiyah (eller Roma), har imidlertid ikke kommet ut siden september i fjor. Den siste utgaven inneholdt en hyllest av terrorangrepene i Spania og flere artikler om organisasjonens religiøse og politiske ideologi. Den inneholdt også en artikkel skrevet av en kvinne som kaller seg Umm Sulaym al-Muhajirah.

Hun forteller hvordan hun reiste fra Australia til Syria sammen med sine barn. Hun kunne ikke lenger utstå å leve i Australia, som var fullt av vantro, umoral og glorifisering av synder, skriver hun, og retter også sin forakt mot muslimske lærde. IS, derimot, så hun på som sanne krigere for Gud: «Jeg ønsket at mine barn og jeg selv skulle være en del av denne noble kampanjen». Den australske kvinnen forteller om hvordan faren og søsknene hennes prøvde å stoppe henne fra å dra, men hvordan hun likevel lyktes å ta seg til Tyrkia. Der ble hun og barna arrestert, men til sist ble de sluppet over grensen til Syria.

Hva skjer med fremmedkrigernes barn?

Om historien er sann, er selvsagt vanskelig å vite. Umm Sulaym al-Muhajirah er et dekknavn, og ingenting annet er kjent om henne enn denne artikkelen i IS-propagandaorgenet Rumiyah. Hvor hun endte opp, står det ingenting om, selv om teksten gir inntrykk av at hun er gift på ny. Vi vet ingenting om hva som har skjedd med henne og de to barna hennes. Det vi derimot vet er at rekrutter til IS’ terrorstat også tok med seg barn dit, mens andre fikk barn i Syria.

Dette gjelder også kvinner som dro fra Norge. I april 2016 fortalte Kadafi Zaman i TV2 at minst ni kvinner hadde reist dit for å leve i kalifatet, og at nesten alle hadde blitt mødre.

«Dette er barn av norske statsborgere», skrev Zaman. «Hva vil skje med dem − hvis de overlever kalifatet? Hva slags juridiske rettigheter har de? Kan de en dag banke på døren og si at de er norske og vil hjem til besteforeldrene sine?» Han legger til at barn av norske fremmedkrigerfedre utgjør en enda større gruppe.

Terroren har dessverre mange barn. Barn som har blitt rammet av den, som de jesidiske barna som ble kidnappet av IS og lært opp til å hate sitt eget folk. Men hva med disse barna, barna som ikke bare er terrorens barn, men også terroristenes barn?

Nå kommer sakene

Så langt har det spørsmålet i liten grad dukket opp i Norge. I andre europeiske land har det imidlertid kommet på dagsordenen. I en artikkel i Deutsche Welle i slutten av mars heter det at tusenvis av barn av vestlige IS-krigere nå er i limbo, låst inne sammen med sine mødre i irakiske eller syriske fengsler. Tyske myndigheter forsøker å få barn av tyske fremmedkrigere frigitt, og forventer at det dreier seg om et «lavt, tresifret antall», de fleste babyer og småbarn.

I Belgia regner man med at det er snakk om rundt 145 barn, og at tre fjerdedeler av dem er under seks år gamle. Den belgiske statsadvokaten Frédéric van Leeuw er blant dem som har engasjert seg på deres vegne og har etterlyst aktiv innsats fra belgiske myndigheters side. Det gjør også familiemedlemmer, gjerne barnas besteforeldre. Flere politikere har uttrykt seg mer skeptisk.

Fedrenes synder

I Nederland er antallet barn anslått til minst 80. Den nederlandske justisministeren Ferdinand Grapperhaus, som representerer kristendemokratiske CDA, har gjort det klart at nederlenderne ikke aktivt kommer til å forsøke å hente barn ut, men at barn som melder seg ved et nederlandsk konsulat vil få hjelp.

For det har han fått kritikk fra det som kanskje var uventet hold. «Disse barna er ofre, og Nederland gir blaffen i dem», sier Jeanne Diele-Staal i et intervju med storavisen AD. Hun er sekretær i foreningen for barn av medlemmer av Nederlands nasjonalsosialistiske parti (NSB) før og under krigen. Et annet NSB-barn, journalisten og historikeren Chris van der Heijden, ber om at nederlenderne ikke vender ryggen til. «De unge mennene som tok opp våpen, det er fiendene våre. Barna deres er ikke det. De er nederlendere i nød, som må få hjelp», sier han. «Stakkars, stakkars barn. Vi kan ikke fortsette å gjøre de samme feilene.»

Kritikken fra NSB-barna har blitt møtt med innvendinger. Den iranskfødte nederlanske juristen Afshin Ellian har blant annet påpekt at NSB-barna ble født i Nederland, mens IS-barna er født i en krigssone og fremdeles er der. Ellian har et poeng i at det gjør at situasjonen er annerledes.

Men nazi-barna Jeanne Diele-Staal og Chris van der Heijden vet et og annet om fedrenes synder.

• Tidligere gjestekommentarer av Øyvind Strømmen finner du her
• Andre tidligere gjestekommentarer finner du her