Omdal: Mørke midt på dagen

FRIPENN: Det er sendt ut politisk ekstremvarsel for USA og Tyskland denne helgen. Kastevindene fra ytre høyre kan gjøre stor skade også her hjemme.

Publisert: Publisert:

Igjen bygges det murer i Tyskland, også bokstavelig talt. Her mellom et etablert boligområde og et nytt flyktningmottak i Neuperlach utenfor München. Over hele Europa bygges usynlige murer, også i Norge. Foto: Michael Dalder, Reuters/Scanpix/ X90041

  • Sven Egil Omdal
    Journalist
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Historikeren Ian Buruma har undersøkt japanernes og tyskernes forhold til andre verdenskrig. Japanerne føler skam, og vil helst ikke snakke om sine overgrep. Tyskerne føler skyld, og erkjenner skylden ved å holde døren vid åpen, selv inn til det aller mørkeste.

Midt i Berlin, mellom Brandenburger Tor og Potsdamer Platz, er nitten tusen kvadratmeter viet minnet om den industrielle utslettelsen av seks millioner jøder.

Den som går inn i de trange åpningene mellom 2711 gråsvarte betongklosser, mister fort orienteringssansen. Det er hensikten. Kunstneren, Peter Eisenmann, ønsker å fremkalle den forvirring som oppstår når systemet som vi alle er en del av, løsrives fra den menneskelige fornuft.

Tirsdag kalte Björn Höcke holocaustmonumentet for et skammelig minnesmerke. Med jernskodd hæl trampet han på det aller ømmeste punktet for alle tyske politikere: Balansen mellom Tysklands økende makt i Europa og landets tunge skyld.

Holocaust-monumentet i Berlin er en sterk opplevelse. Foto: Shutterstock/Scanpix

Henter fram nazi-retorikken

Björn Höcke er en sentral og folkevalgt figur i Alternative für Deutschland (AfD). Partiet ble grunnlagt av euromotstandere som mente at Tyskland fungerte som minibank for Hellas og de andre landene i sør. Men økonomene nærmet seg raskt islamhaterne. Partiet er overtatt av folk som Frauke Petry. Partilederen, en fraskilt prestefrue, tok i fjor til orde for å skyte mot flyktningene. Hun har også anbefalt rehabilitering av «völkisch», nazistenes begrep for den stortyske rase. Også «Umvolkung», nazibegrepet for etnisk rensing, blir i dag brukt for å beskrive Angela Merkels flyktningpolitikk. Det tyske folk blir erstattet av fremmede, hevder AfD.

Björn Höcke har tidligere sagt at «syrerne som kommer hit, har fortsatt Syria. Hvis vi – på grunn av syrerne – mister Tyskland, har vi ikke lenger noe hjemsted (Heimat)».

Höcke tilhører høyrefløyen i dette sterkt høyreorienterte partiet. Talen han tirsdag holdt i Dresden – i en ølhall, som for å forsikre seg om at ingen skulle gå glipp av de historiske konnotasjonene – hadde som hovedbudskap at tyskerne må slutte å minnes nazistenes uhyrligheter. Jubelen fra salen og de taktfaste ropene på «Tyskland! Tyskland!» fikk politikere fra de andre partiene til å grøsse – og rase.

Det gjenstår å se hva de også vil gjøre. Indignasjon alene vil ikke stanse det som skjer i Europa.

Frp har også en skremmende tålmodighet med sin egen høyrefløy.

De høyreradikale samler seg – og vi har dem i Norge også

I helgen møter Frauke Petry sitt franske motstykke. Front Nationals Marine Le Pen kommer til Koblenz sammen med ledere for andre høyrepopulistiske partier for å forsøke å skape en felles front fram mot valgene i Nederland (mars), Frankrike (april/mai) og Tyskland (september). Møtet er stengt for pressen. Disse førerne, som roper at «Wir sind das Volk», er ikke alltid like interessert i å la folket få vite hva de planlegger.

Fremskrittspartiet protesterer heftig hver gang noen plasserer dem blant partiene som møtes i Koblenz, som da The Economist i 2014 omtalte Siv Jensen som «en slags norsk Marine Le Pen». Protesten er velbegrunnet, for Ketil Solvik-Olsen, Solveig Horne og mange andre anstendige Frp-eres vedkommende. Men på samme måte som Björn Höcke blir tolerert fordi han sikrer AfDs grep om den ekstreme delen av velgermassen, har også Frp en skremmende tålmodighet med sin egen høyrefløy.

Partiledelsen lever godt med folk som Kent Andersen. Her er han på vei ned fra talerstolen under fylkesårsmøtet til Oslo Frp i 2014. Foto: Håkon Mosvold Larsen, Scanpix

Mandag skrev Kent Andersen på document.no at terroren øker i Oslo. Som et mottrekk mot den fremmede, «kvinnehatende voldskultur» som visstnok har fått spre seg i hovedstaden, foreslår han at Heimevernet gjøres om til et halvmilitært borgervern underlagt politiet, og settes inn mot det han kaller «muslimske enklaver», formodentlig Grønland og Tøyen. «Det vil sikkert gi flere skarpe situasjoner, men hva er alternativet?» skriver han.

Som Höcke er Andersen folkevalgt på lokalt plan. De to forplikter ikke partiene, men fungerer likevel som garantister for at ingen andre skal vinne kappløpet om å være mest fremmedfiendtlig.

Når terror, eller frykten for terror, får de etablerte partiene til å overta høyrepopulistenes gamle kampsaker, flytter de bare mållinjen.

Steg for steg

Venstresiden er i villrede. Drømmen om et samfunn der ulike holdninger, uttrykk og tradisjoner kan eksistere sammen og påvirke hverandre, kolliderer med ønsket om å rive undertrykkende klesplagg av kvinnene og bekjempe patriarkalske og menneskefiendtlige strukturer i islamske subkulturer.

Derfor er det fristende å stemme for forslag om at ingen barn skal bære hijab, i hvert fall ikke på skolen, at imamer skal tvinges på kurs i vestlige verdier, at kvinnene i det minste må vise litt magehud på stranden for å demonstrere at de er frie. Helst burde jo muslimene finne ut av slikt selv, men kanskje litt vennlig press kan hjelpe?

Problemet er at den islamfiendtlige fløyen ikke står stille. Når terror, eller frykten for terror, får de etablerte partiene til å overta høyrepopulistenes gamle kampsaker, flytter de bare mållinjen.

Da han [Støre] gjeninnførte «streng», og bare hvisket om humanisme, var han ikke lenger en som ledet, men en som skremt fulgte etter.

Har vi alternativet?

Refleksene er heldigvis på plass hos deler av den liberale høyresiden. I Minerva skriver Jan Arild Snoen om Kent Andersens voldelige tankespinn: «Vi har hørt alt dette før – fra en tidligere kommentator i spaltene til document.no som nå soner lovens strengeste straff». Vi har hørt det før, spørsmålet er om vi har lært hva det kan føre til.

Det bygges så mange murer i Europa for tiden. Klarer sosialdemokratene og den anstendige høyresiden å reise stengsler mot folk som Höcke og Andersen? Makter de å formulere alternativ til væpnet borgervern og etnisk rensing?

Da Jonas Gahr Støre snakket om en human asylpolitikk, gikk han foran. Da han gjeninnførte «streng», og bare hvisket om humanisme, var han ikke lenger en som ledet, men en som skremt fulgte etter.

I Berlin (der Omdal bor; red.anm.) tar vi ofte gjester med til holocaustmonumentet. Før de dykker inn blant den dystre betongen, gir vi dem råd: Bestem på forhånd hvor du skal komme ut. Hold kursen, og ikke la forvirringen overmanne deg.

  • For spesielt interesserte: Ameldeldelser (på engelsk) av Ian Burumas «The Wages of Guilt Memories of War in Germany and Japan», skrevet fra henholdsvis tysk perspektiv og japansk perspektiv.

Les også Sven Egil Omdals anmeldelse av Burumas bok:

Publisert:

Les også

  1. SAKPROSA: Hvorfor tyskerne ikke vil glemme

Mest lest akkurat nå

  1. Ein person koronasmitta på skip i Randaberg – 32 i karantene

  2. Preikestolen: – Vi taper noen millioner

  3. Søket går over i ny fase – leter nå etter antatt omkommet

  4. Politiet henlegger sak om bilbrann i Hundvåg­tunnelen

  5. Snart avgjøres det hvem som blir ny Venstre-leder: En av disse har hatt fire ukers ferie i juli. Den andre to dager.

  6. Var på vei over Skagerrak da de så uvanlig farkost

  1. Fripenn
  2. Sven Egil Omdal
  3. Tyskland
  4. Europa
  5. Asylpolitikk