Derfor støtter jeg nå riksrett

GJESTEKOMMENTAR: Rettsstaten er skjør fordi den er basert på en bløff. Bløffen er at alle på høyeste nivå vil respektere reglene, selv om det ikke alltid er mulig å håndheve dem.

Publisert:
Fareed Zakaria
Redaktør og forfatter

Presset mot Trump øker. Flere meningsmålinger viser at et flertall i folket støtter en riksrettssak mot ham. Presidenten svar er grunnlovsstridig avvisning av alt samarbeid med Kongressen i saken – og ville påstander om politiske motstandere og den lovgivende makt, på Twitter som i et valgkampmøte i Minneapolis i Minnesota torsdag. Jim Mone, AP/NTB scanpix

NEW YORK: Jeg har lenge vært imot de ulike forsøkene på å stille Donald Trump for riksrett. Å avsette en valgt president bør være en sjelden begivenhet, kun gjennomført under de mest ekstreme omstendigheter. En slik prosess ville skape dype sår i en allerede splittet nasjon. Og rent praktisk, siden det er svært usannsynlig at det republikansk-kontrollerte Senatet vil stemme med to tredels flertall for domfellelse, kan den politiske effekten vel være rettferdiggjøring av Trump og hjelp til gjenvalg av ham.

Les også

Zakaria i april: «Oppskriften som er mye bedre for Demokratene enn riksrett mot Donald Trump»

Men hendelsene de siste ukene har ført til at jeg støtter en undersøkelse om det er grunnlag for en riksrettssak. Trumps forsøk på å presse den nye, ukrainske regjeringen, inkludert hans samtale med president Volodymyr Zelenskyj, var dypt galt. Å styre amerikansk utenrikspolitikk for personlig vinning er definisjonen av maktmisbruk. Selv mange av dem som forsvarer Trump, hevder at det han gjorde var galt, men ikke alvorlig nok til å være en krenkelse som forsvarer riksrett.

Les også

Audhild Skoglund: «Ukrainas beklemte rolle i Trump-skandalen»

Det som er langt mer bekymringsfullt, er at Trump nekter å samarbeide med riksrett-undersøkelsen. Andre presidenter har bestridt stevninger for å få utlevert dokumenter. Trump avviser faktisk Kongressens mulighet til å stille ham til ansvar. Selv Wall Street Journal, en av hans sterkeste forsvarere, innrømmer på lederplass at Trumps sentrale argument om at en Kongress-undersøkelse er grunnlovsstridig, er nonsens. «Representantenes hus kan sette i gang en riksrettssak mer eller mindre som det vil. […] I likhet med presidentens makt til å benåde, er Husets makt til å åpne riksrettssak blant de minst utfordrede i USAs grunnlov.»

Den store bløffen

I den vestlige verden har rettsstaten vært bygd opp gjennom århundrer, men den forblir skjør fordi den er basert på en bløff. Bløffen er at alle på høyeste nivå vil respektere reglene, selv om det kanskje ikke alltid er mulig å håndheve overholdelse av dem.

Regelen i hjertet av det amerikanske systemet er tredeling av makt. Grunnlovsfedrenes største frykt var at for mye makt i hendene på regjeringen ville betyr slutt på friheten. Så de sørget for at makten ble delt mellom lovgivende (Kongressen), utførende (presidenten) og dømmende makt (rettsvesenet), og for at hver gren skulle kontrollere de andre. Det avgjørende trekk fra James Madison, hovedarkitekten bak Grunnloven, var å «gi de som leder hver av grenene de nødvendige konstitusjonelle virkemidlene og personlige motivene til å kunne stå imot inngrep fra de andre». Som det ble forklart i Federalist 51: «Ambisjon må bli skapt for å motstå ambisjoner.»

Men systemet fungerer bare dersom alle sider respekterer det. Når alt kommer til alt, Kongressen har ikke en hær eller politistyrke til sin disposisjon. Det har heller ikke Høyesterett. Disse institusjonene er avhengige av at presidenten aksepterer deres autoritet og håndhever lover og rettslige kjennelser. Da Høyesterett enstemmig mente at Richard Nixon ikke kunne benytte seg av sitt «utøvende privilegium» til å holde tilbake lydopptakene i Watergate-saken, gikk Nixon umiddelbart med på å etterkomme dette, selv om han visste at det ville bety slutten på hans presidentskap.

Nylig, da Storbritannias høyesterett avgjorde at statsminister Boris Johnsons suspensjon av Parlamentet var ulovlig, forklarte han at øyeblikkelig at selv om han var uenig i dette, ville han respektere kjennelsen.

President Richard Nixon respekterte en kjennelse i Høyesterett og forsto at Watergate-skandalen ville føre til at en riksrett ville avsette ham. Derfor gikk han av 9. august 1974, frivillig og formelt på eget initiativ. Her det berømte bildet der han vinker farvel på første etappe på vei tilbake til California. Chick Harrity, AP/NTB scanpix

En valgt diktator?

Alle av USAs presidenter i moderne tid – både republikanske og demokratiske – har utvidet sin makt, og denne utvidelsen har vært spesielt overdreven de siste tiårene. Men Trump er på en annen planet. Han har nektet å imøtekomme konstitusjonelt lovbaserte anmodninger om utlevering av dokumenter, informasjon og vitnemål. Han har styrt penger til et prosjekt som åpenbart ikke er fundert i Kongressen, ifølge nyhetsmeldinger lovet benådninger for tjenestemenn som kan komme til å bryte loven, foreslått at militære skal skyte migranter (som er ulovlig) og nå totalt avvist Kongressens oppsyn med ham. Hvis Trumps syn skulle bli stående, ville den amerikanske presidenten bli en valgt diktator.

Demokratene er, på sin side, på sikker konstitusjonell grunn, men politisk ukloke. De bør sørge for at den undersøkende fasen av en eventuell riksrettssak er og ser rettferdig ut. De bør følge presedensen fra de to siste riksrett-undersøkelsene, mot Clinton og Nixon. Når alt kommer til alt er riksrett en politisk prosess, som betyr at offentlig støtte er viktig. Det amerikanske folk kan være mer tilbøyelig til å støtte en riksrettssak etter Ukraina-avsløringene, men det er fortsatt på vakt. Undersøkelsen bør utføres som en stor folkeopplysning, om de spesifikke sidene av saken, men også om det amerikanske systemet med gjensidig kontroll mellom de tre statsmaktene.

Historiens advarsel

Et demokrati kan ikke, med et smell, raskt bli til et tyranni, bare over tid. Politiske ledere, ofte valgte, ofte populære, kan ganske enkelt bestemme seg for å svekke og deretter kvitte seg med konstitusjonelle begrensninger eller lovbasert kontroll. Friheten blir sakte, men sikkert, brutt ned. Weimar-republikken i Tyskland var et velfungerende, liberalt demokrati som i løpet av få år, for det meste gjennom lovprosesser, ble til et totalitært diktatur.

Etter å ha reflektert over dette, skriver Timothy Snyder ved Yale University: «Konklusjonene for dagens konservative kommer tydelig fram: Bryt ikke reglene som holder en republikk sammen, for en dag vil du trenge orden.»

Les også

Trump tror kampen om riksrett vil gå helt til Høyesterett

Les også

Biden sier for første gang at Trump bør stilles for riksrett


Les også

Arild I. Olsson: «Trumps svik og selvskudd»

Les også

Arild Inge Olsson: «Greier Trump å vri seg unna?»

Les også

Gunnar Grendstad: «Syv måter å få en ny amerikansk president på»

Les også

Gunnar Grendstad: «President Trumps største seier hittil er preget han setter på domstolene»

Publisert: