Politisk spill trumfer kompetanse i kommunale styreverv

KOMMENTAR: Samtidig som politikerne etter valget fordeler politiske verv, fordeler de også styrevervene i de ulike kommunale selskapene. Det er problematisk på mange måter.

Publisert:
Hilde Øvrebekk
Kommentator

Styreverv i kommunalt eller fylkeskommunalt eide selskaper blir ofte brukt som forhandlingskort i bytte mot støtte til et ordførerkandidatur eller ledelse i et kommunalt utvalg. Bildet er et illustrasjonsfoto, tatt ved en annen anledning. Foto: Fredrik Refvem

Styreverv i kommunalt eller fylkeskommunalt eide selskaper blir ofte brukt som forhandlingskort i bytte mot støtte til et ordførerkandidatur eller ledelse i et kommunalt utvalg.

Dersom ett parti får de mest attraktive politiske vervene og kontroll på det som anses som de viktigste utvalgene, kan andre partier «smøres» med ulike styreverv. Et eksempel på dette er «smøringen» med styreverv for Senterpartiet i Stavanger i den siste fireårsperioden.

Les også

Slutt å sløse med skattepengene våre!

Rett kompetanse

Etter at partiene er blitt tildelt et antall styreverv, velger de ut hvem som er aktuelle for dem. Det er ikke gitt at noen av av kandidatene er egnet til å sitte i styret i akkurat dette selskapet, selv om de er i topp-posisjon i politikken. Mange av har kanskje kompetanse nok på sine områder, men spørsmålet er om de har den riktige kompetansen for akkurat det styret de skal sitte i.

Det grelleste eksempelet på dette er kanskje Dale-saken.

Styret i Dale Eiendomsutvikling, som skulle utvikle prosjektet, besto av politikere uten erfaring med eiendomsutvikling. Kontroll på pengene hadde de ikke, og heller ikke bakgrunn nok til å stille ledelsen de rette spørsmålene.

Flere av de tidligere styremedlemmene sa til Aftenbladet at de selv mente de ikke hadde den rette kompetansen.

Janne Johnsen, som tok over som fylkesordfører i 2011, sa at av de fem styremedlemmene kom tre fra partiene som utgjorde det politiske flertallet i fylket. To av dem fra mindretallet. Partiene valgte selv.

«Det var selvsagt umulig for en fylkesordfører å forsøke å stanse enkeltes kandidatur ved å si at de ikke var gode nok», sa Johnsen til Aftenbladet.

Les også

Harald Minge: – Å ha kvinner i styrene viser igjen på bunnlinjen i bedriftene

Problematisk

I en kronikk, publisert i Kommunal rapport i 2015, skrev Anne Breiby og Kjell Standal at de mener praksisen med at kommunepolitikere først og fremst velger seg selv inn i styrene i kommunale selskaper er problematisk. Breiby har skrevet boken «Styrearbeid og eierstyring – håndbok for offentlig eide virksomheter», og Standal er forfatter av boken «Styrearbeid og eierstyring – håndbok for offentlig eide virksomheter».

I kronikken skriver de blant annet at det er problematisk samtidig å være både folkevalgt og styremedlem. Habilitetsproblemer og rollekonflikter kan lett oppstå. Styremedlemmene har heller ikke nødvendigvis den kompetansen selskapet trenger.

Ofte er praksisen at styremedlemmene i kommunalt eide selskaper velges inn for fire år om gangen. Dette kan være problematisk på flere måter. En er at alle styremedlemmene byttes ut samtidig, og at kompetansen dermed forsvinner ut. En annen er at dersom et styremedlem ikke er egnet, kan det ikke skiftes ut innen fireårsperioden.

«Med tanke på hvor viktige de er for kommunenes velferdsproduksjon og økonomi, er praksisen rundt styrevalgene forbausende lite gjennomtenkt», skriver Breiby og Standal.

De mener praksisen i dag ikke tar innover seg verken selskapenes behov for styrekompetanse eller hvordan styremedlemmene enkeltvis og samlet sett kan fylle kompetansebehovet.

Les også

Nå skal oljealderen rundes av «med stil»

«Politisk kjøttvekt»

Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) skrev en rapport om folkevalgte i kommunale selskaper i 2015.

Rapporten viser at måten styrevervene fordeles på bidrar til at de mest innflytelsesrike folkevalgte får enda mer innflytelse. Og at det ofte er partiene i posisjon som får mest innsikt i selskapene, mens opposisjonen ikke får den innsikten de burde hatt.

Også i denne rapporten er kompetanse sentralt. Mange av de spurte mener at andre hensyn som blir viktigere. «Det er ’politisk kjøttvekt’ og ikke kompetanse som blir utslagsgivende».

Et gjentagende argument mot folkevalgt styrerepresentasjon
er at folkevalgte ikke forstår styrerollen, heter det i rapporten. Samtidig gjør omfanget av selskaper og kompleksiteten at det i realiteten er umulig for en vanlig politiker å sette seg skikkelig inn i selskapene.

Styrehonorar

Et annet spørsmål er hvorvidt en toppolitiker i en kommune skal ha betalt like mye i kompensasjon for å sitte i disse styrene som et vanlig styremedlem. For det er ofte dette som gjør at styreverv er attraktive for politikerne i posisjon.

I 2017 hadde Aftenbladet en gjennomgang av de best betalte lokale politikernes lønn og styrehonorarer. For eksempel hadde Stavanger-politikerne John Peter Hernes (H), Sissel Knutsen Hegdal (H) og Bjarne Kvadsheim (Sp) styrehonorarer på henholdsvis 260.000, 247.846 og 140.176 kroner.

I Sandnes hadde Pål Morten Borgli (Frp) styrehonorar på 170.000 kroner, Stanley Wirak (Ap) 112.600 kroner og Kenny Rettore (H) 106.050 kroner.

Sammen med lønnen som politiker betyr styrehonorarene og andre godtgjørelser ofte at kommunepolitikere tjener mye mer enn landets statsråder.

Kompetanse først

I Stavanger kommunes retningslinjer for kommunalt eierskap heter det blant annet at «styresammensetningen skal være kjennetegnet av kompetanse, kapasitet og mangfold ut ifra selskapets egenart».

Når styrevervene fordeles i et politisk kortspill der riktig kompetanse ofte kommer i siste rekke, betyr det at man bryter med disse retningslinjene. Resultatet er at styret ikke har kompetanse nok til å stille ledelsen de riktige spørsmålene. Noe som igjen kan føre til økt bruk av våre skattepenger og feilslåtte prosjekter.

Selv om enkelte politikere synes det er gjevt å sitte som styremedlemmer i ulike kommunale selskaper, må kompetansen alltid komme først.

Publisert: