Ville politiske rykter spres i sosiale medier, fordi noen ønsker det sånn – kaoskrigerne
GJESTEKOMMENTAR: Visse type saker går oftere enn andre virale i sosiale medier. Det er ikke tilfeldig.
- Audhild SkoglundFagbokforfatter, cand. philol. i religion og populærkultur
Denne artikkelen er over tre år gammel
KommentarPå den positive siden er vi glade i å spre oppløftende og positive nyheter.
På den mer negative fronten spres nyheter som svartmaler politiske motstandere eller grupper, ofte ved bruk av falske rykter og rent oppdiktede saker. Faktisk spres falske nyheter langt raskere og bredere enn nyheter som er sanne (Vosoughi, Roy og Aral, 2018).
Men hva er egentlig motivasjonen til dem som sprer falske nyheter og negative politiske rykter? Er det så enkelt som at samfunnet har blitt mer polarisert? Er vi bare lettlurte, eller er spiller andre motiver inn?
Statusjakt
Vi vet at deling av politiske nyheter i sosiale medier både har et statuselement og et sosialt element (Duffy, Tandoc og Ling, 2019). Å dele noe ikke alle vet fra før viser potensielt politisk kunnskap og kan styrke ens status i den kretsen man når. Samtidig blir nyheter oftere tatt på alvor når de kommer gjennom folk vi kjenner og har tillit til.
I kjølvannet av det amerikanske valget i 2016 og brexit-avstemningen i Storbritannia har forskere imidlertid begynt å interessere seg mer for spredningen av falske rykter og oppdiktede saker. Ett av spørsmålene er hva som karakteriserer dem som sprer slikt. Og selv om automatiserte boter, utenlandsk innblanding og politisk polarisering er viktige ingredienser, er det hvermannsens bruk av nettet som gjør at ryktene blir mer enn propaganda. De har en resonansbunn et sted, men hva er den?
Ikke nytt
Det er en velkjent fordomsmekanisme å tro at noe negativt om noen vi ikke liker er sant, eller kan være sant. Derfor har det til alle tider dukket opp rykter som har blitt spredt. Negative rykter om folkegrupper har for eksempel spilt en vesentlig rolle i folkemord og antisemittisme lenge før sosiale medier ble oppfunnet.
Negative politiske kampanjer har også funnet sted tidligere, hvor en politiker eller et parti blir urettferdig demonisert.
Mer enn polarisering
Det nye er at mer eller mindre alle nå har tilgang til sosiale medier og kan dele i vei langt mer effektivt enn tidligere.
Forskere ved Aarhus Universitet og et amerikansk universitet vant nylig en pris for en forskningsartikkel som gikk dypere inn i hvem det faktisk er som sprer ondsinnede politiske rykter. Et av funnene var at selv om politisk tilhørighet forklarer hva vi er tilbøyelige til å tro på, er det andre menneskelige trekk som bedre forklarer hva vi sprer.
Faktisk viser det seg at de som er villige til å spre falske nyheter, slett ikke alltid tror på dem selv. Og at de like gjerne vil spre rykter som rammer deres eget parti som motstanderens.
Siden de slår i alle retninger, opptrer de som en slags kaoskrigere. Målet kan være å underholde venner og bekjente, men det kan også være å skade politiske eliter og det politiske systemet generelt.
Vil bryte ned samfunnet
Kaoskrigerne identifiserer seg med spørsmål om at hele samfunnsordenen bør brytes ned og at det ikke finnes noe som er rett eller galt, samtidig som de fantaserer om naturkatastrofer og å ødelegge vakre ting. De er tilbøyelige til å rettferdiggjøre bruk av politisk vold, uten at det nødvendigvis betyr at de er voldelige selv.
Kaoskrigerne er overrepresentert blant dem som føler seg ensomme og de som opplever at de har lav sosial status. Som logisk sett er de som føler at systemet ikke fungerer for dem. Å spre negative politiske rykter kan ses som en mestringsstrategi og et forsøk på å høyne egen status. Men også som et middel mot et mål: samfunnsmessig kaos.
I kompaniskap
De potensielle kaoskrigerne utgjør flere titalls prosent av den amerikanske befolkningen. Noe som kan forklare støtten til en kaospresident som Donald Trump, som faktisk bryter ned demokratiske institusjoner.
Fra før av vet vi at flere statlige aktører, som Russland og Kina, søker å så splid og kaos gjennom nettpropaganda og falske nyheter. Kaoskrigerne står parate til å hjelpe dem.
Det betyr ikke at de har sammenfallende interesser. Kaoskrigerne håper at de selv får det bedre om samfunnet bryter sammen. Utenlandske aktører søker å heve egen makt og innflytelse på bekostning av det landet og dets innbyggere som de retter de digitale angrepene mot.
Sykdomstegn
Når enkelte land er mer utsatte for kaoskrigernes herjinger, er det et uttrykk for lav tillit til tradisjonelle maktgrupper som politikere, medier og domstoler. Derfor florerer ryktene i større grad i land med svake demokratiske tradisjoner og i demokratier med en stor grad av generell misnøye i befolkningen.
Så hva er motvekten mot kaoset? Antakelig et samfunn hvor vi kan stole på at korrupsjonen er lav og at de som styrer, gjør det på en gjennomsiktig og forsvarlig måte, enten vi støtter den politiske ideologien deres eller ei.
Når rykter løper løpsk, er det et sykdomstegn for samfunnet. Derfor trengs det mer enn faktasjekker og kritisk lesning. Langt viktigere er det at vi har grunn til å ha tillit til institusjonene. Det vil gi færre som ønsker å ødelegge alt samfunnet står for.
Guide: Alt du trenger å vite for å begrense hva Facebook deler om deg
Audhild Skoglund: «Hvorfor er ’fake news’ egentlig farlig?»
Audhild Skoglund: «Rekkevidden av alt vi deler»
Audhild Skoglund: «Sosiale medier som karriereknuser»
