Den mannlige kulturelitens forsvar for den sårbare, misforståtte mannen

GJESTEKOMMENTAR: Vi kvinner finner oss ikke lenger i en likestilling som handler om at vi selvfølgelig kan få bli både statsminister og prest, men aldri må glemme at vi etterpå skal hjem til mannen vår.

Publisert: Publisert:
  • Natasja Askelund
    Billedkunstner

Det virker som om menn av alle kjønn føler seg truet av at kvinnene – angivelig – har overtatt språket, skolen, universitetene, kunsten og litteraturen. Foto: NTB scanpix

  1. Leserne mener

Det nærmer seg kvinnedagen, den tiden da Unge Venstre mobiliserer for å sabotere 8. mars-parolene og menn av alle kjønn og i alle aldre begynner å føle seg tilsidesatt og urettferdig behandlet og syns at uttrykk som «mansplaining» og misogynisme er latterlig og urettferdig.

Kulturelitens menn kappes om å forsvare den sårbare, misforståtte mannen. Mannen som ikke får kjærest og ikke får anledning til å reprodusere seg. Mannen som ikke får lov å være maskulin, han som blir feminisert og derfor tyr til voldsomme handlinger der han enten skyter seg selv eller noen andre. Skoletaperne, nettrollene, runkerne og overgriperne er egentlig misforståtte gutter som ikke får løpe nok i norsktimen, eller klype kollegaene i baken på julebord. De får ikke brøle nok i skogen mens de banker i bordet med hårete never, fordi kvinnene har overtatt språket, skolen, universitetene, kunsten og litteraturen.

Kvinners frekkhet

Likevel er kvinnene frekke nok til å demonstrere mot ny abortlovgivning med The Handmaid's Tale-kostymer, de reiser seg i et imponerende søsterskap og protesterer mot årelang kjønnstrakassering og får domfelt mektige menn gjennom #metoo, og de insisterer på å bli tatt alvorlig som idrettskvinner, selv om de menstruerer og føder barn innimellom.

For fra å ha en slags enighet om at kvinner og menn bør være likestilte – likestilte i arbeidslivet, lik lønn for likt arbeid; likestilte på hjemmebane, vi deler husarbeid, og omsorg for barna; likestilte i politikken, vi har kvinnelig statsminister og noenlunde kjønnsbalanse i utvalg og komiteer – ble det plutselig et problem at jentene gjør det bedre enn guttene på Pisa-undersøkelsene. At det finnes kvinnesykdommer leger gidder å behandle. At det er flere kvinner enn menn på universitetene – og selvfølgelig er det ikke greit med sex-trakassering, men skal det ikke være lov å flørte heller nå?

Kvinner i kunstlivet

Da jeg gikk på kunstakademiet på slutten av 1980-tallet, var mine kvinnelige lærere tydelige på at jeg måtte tenke meg godt om hvis jeg ville ha barn, for barn og kunstnerkarriere for damer var nesten umulig. Selv fortalte de om harde valg der familie og barn hadde måttet vike for drømmen om et kunstnerliv.

Vi fikk lære at selv om det var flest damer som studerte kunst, var det mennene som klarte seg og fikk stipender og utstillinger. Så man seg rundt i Stavanger by, fantes det få kunstverk laget av kvinner i det offentlige rom – vel, vi hadde jo Barbara Hepworth... – og kunstinstitusjoner og kunstkomiteer var dominert av menn.

Det er et kort perspektiv og tidsrom mellom mine år på akademiet til at jeg kan lese i Aftenbladet at damene nå får flest kunstoppdrag i Stavanger kommune. I løpet av disse årene har kvinnene inntatt kunstinstitusjonene, og de har fått viktige roller i kunstlivet. Vi har kvinnelig museumsdirektør på Nasjonalmuseet, kvinnelig leder av kulturrådet, i Stavanger har vi kvinnelig museumsdirektør, kvinnelig leder på Sølvberget Kulturhus, kvinnelig leder for Bildende Kunstneres Forening Rogaland (BKFR), kvinnelig leder i Kunsthall Stavanger, og 72 prosent av medlemmene i Norske billedkunstnere er kvinner (lederen er mann).

Når kvinner går fram

Det er likevel ikke lenge siden at den kjente kunstneren Georg Baselitz uttalte at kvinner mangler ambisjoner og derfor ikke kan lykkes som kunstnere, eller at kunsthistoriker Dag Solhjell mente at norsk kunstliv har blitt kvinnesjåvinistisk.

Og fortsatt utgjør kunst lagd av mannlige kunstnere cirka 90 prosent av omsetningen av kunst, og oppnår de høyeste prisene. Fortsatt tjener mannlige kunstnere mer enn kvinnelige. Fortsatt blir det laget egne utstillinger med «kvinnelige kunstnere», men ingen av «mannlige kunstnere». Fortsatt er kvinnelige kunstnere underrepresentert i de viktigste kunstsamlingene og på det «hotteste» galleriene.

Men i Stavanger, altså, fikk 15 kvinner og 11 menn utsmykningsoppdrag i perioden 2015–2018, og 15 av 16 konsulentoppdrag gikk til kvinner. Riktignok er bare 3 av 18 tilgjengelige konsulenter i Rogaland menn. Det interessante hadde jo vært å spørre hvorfor. Hvorfor vil ingen menn bli kunstkonsulenter i Stavanger kommune?

Å være konsulent er en oppgave som går over flere år, og som er relativt dårlig betalt. På Facebook-siden til kultursjefen i Stavanger antyder mine mannlige kollegaer, i kommentarfeltet under kronikken om offentlig kunst i Stavanger, at de blir forbigått pga. av sitt kjønn på. Er dette riktig?

Kan dette stemme når man vet at det fortsatt er større sjanse for å lykkes i kunstverden om du er mann? At menn har større sjanse for å bli innkjøpt og omtalt, og at inntektsgapet mellom kvinner og menn er større i kunstneriske yrker enn i resten av befolkningen, gjør det vanskelig å tro på fortellingen om at mennene blir oversett og forbigått på grunn av sitt kjønn.

Pseudo-likestilling ikke lenger nok

Det burde være positivt at jenter gjør det bra på skolen, det burde være positivt at jenter velger høyere utdannelse, det burde være positivt at kvinner inntar maktposisjoner i kunstlivet. Vi finner oss ikke lenger i en likestilling som egentlig handler om at kvinner aldri må bli best, flest, sterkest, og flinkest, som handler om at vi selvfølgelig kan få bli både statsminister og prest, men aldri må glemme at vi etterpå skal hjem til mannen vår.

Jan Inge Reilstad: «I fødselen er vi likestilte. Første leveår er vi noenlunde likestilte. Og i døden er vi stort sett likestilte. Men i resten av livet til en gutt og mann styrer kvinnene mye, og er på bedre fot med den norske staten.»

Publisert: