«Eldreomsorgen», sier de – men få snakker om død og sorg, smerte og angst, anger og lengsel, bæsj og spy, – ingen tør nevne puss og blod

GJESTEKOMMENTAR: Omsorg kan ikke måles. Og det eneste som kan kuttes i eldreomsorgen nå, er lønningene til de ansatte.

Publisert:
Natasja Askelund
Billedkunstner

«Samme hvor mye det provoserer høyresiden: Omsorg kan ikke måles. Eldreomsorgen er ikke en vare. Sykehjemmene selger ingenting. De gir. Vi gir. Velferdsstaten gir tilbake», skriver Natasja Askelund. Hun er billedkunstner, men har i 24 år har livnært seg som ufaglært pleieassistent på sykehjem. Foto: NTB scanpix (illustrasjonsbilde)

En av de viktigste sakene i årets valgkamp har vært eldreomsorgen. Det er alltid en av de viktigste sakene i alle valgkamper. I år handler den store debatten om «velferdsprofitørene». Om kommersielle sykehjem, om private eller offentlige.

Og jeg undres, for i bunn og grunn, til syvende og sist, er det dette politikerne som vil ha flere private aktører i eldreomsorgen, diskuterer: Hvor billig er det egentlig mulig å drive et sykehjem? Det handler om å effektivisere og rasjonalisere. De snakker om tilbud og drift. De snakker om kostnader og finansiering. De ønsker seg valgfrihet og fleksibilitet. De roper på kvalitet og lønnsomhet.

Men få snakker om død og sorg. Ingen snakker om tårer og latter. Hvem snakker om smerte og angst? Hva med anger og lengsel? Når snakket noen om bæsj og spy? Ingen tør å nevne puss og blod.

Snakker noen om ensomhet og trøst? Er det nevnt ett ord om dans og sang? Eller nystekte vafler og svart duftende kaffe? Hva med hvite stivede duker og blomster fra hagen? Når hørte jeg ett ord om kveldssol på terrassen og iskald saft i glasset?

Harde tak

Jeg har hørt få debatter om ufaglærte assistenter uten kontrakt som sloss om ekstravakter. Sjelden snakkes det om turnuser der man slutter klokken kvart på elleve om kvelden og begynner igjen kvart over syv neste morgen. Eller at det å få fri en onsdag før helg og en mandag etter helg ikke er helt det samme som fri lørdag og søndag. Spesielt når kvelds- og helgetillegget knapt betaler bompengene, føles det ofte forgjeves.

Det som i alle fall ikke må snakkes om, er spytteklyser i ansiktet, utskjelling, slag og spark, for det passer ikke inn når eldreministeren snakker om «de som bygde landet.» Hvem vil egentlig høre om bitre tårer på skyllerommet når man ikke strakk til en fredagskveld? Hvem vil snakke om dusjstråler midt i fjeset, og bæsj på Birkenstock-skoene? Hvem vil snakke om at hvis du vil ha en full stilling, må du ta til takke med halsbrekkende turnuser og jobbe to helger i måneden, pluss noen netter hver sjette uke, i tillegg til så mange aftenvakter at du knapt møter toåringen hjemme? Hvem vil snakke om utslitte rygger, umulige oppgaver, dårlige lønninger og absurde forventninger? Hvem vil snakke om altfor få folk på jobb og stadig nye dokumentasjonsoppgaver?

Den virkelige virkeligheten

Det er enkelt for eldreminister Sylvi Listhaug (Frp) å fly fra sykehjem til sykehjem og love varm middag og samboergaranti. Det er forståelig at Ingebjørg Folgerø (H), vil velge sin egen leverandør av hjemmehjelp og sykehjem. Det er rørende å lese om mormoren til stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde (H) som er lykkelig på privat sykehjem, men virkeligheten er ikke sånn. I virkeligheten er de som bor på sykehjem så pleietrengende og syke at det å velge mellom brunost og syltetøy er for komplisert. I virkeligheten har de som jobber på sykehjem, ofte så dårlig tid til å smøre mat og dekke bord at de strever med å rekke alle som trenger hjelp til å spise. I virkeligheten har de som jobber på sykehjem så lite tid til intim- og privatomsorg av hver enkelt at samboergaranti virker absurd. I virkeligheten arbeider helsearbeiderne på spreng, for lite lønn og med umulige oppgaver.

I virkeligheten lønner det seg ikke å drive sykehjem. Det er, eller burde i alle fall være, skvett, pine og aldeles umulig å tjene penger på å drive sykehjem. De selger ikke boller, det finnes ikke et nettbrett å få kjøpt, du kan ikke shoppe klær. På sykehjemmet bor det syke, pleietrengende mennesker. I virkeligheten koster det ca. en million kroner i året å drive en sykehjemsplass. I virkeligheten har de aller færreste av oss råd til å betale det.

Der de kan kutte kostnadene

I virkeligheten skal de private kommersielle sykehjemmene drive et sykehjem for samme prisen, pluss sitte igjen med profitt. For jeg trenger ikke kalle dem velferdsprofitører, men jeg regner med at både Stendi (tidl. Aleris), Unicare eller Attendo vil tjene noe penger på driften, og at de ikke gjør dette kun av sitt gode hjerte? Og da lurer jeg på hvor pengene skal tas fra? Hvor er det det offentlige sløser så fryktelig?

Med mindre det sitter folk på et offentlig kontor et eller annet sted og blåser av syke summer som er øremerket eldreomsorgen, så er det ikke mulig å rasjonalisere mer. Det går ikke an å kutte flere stillinger. Sykehjemmene får ikke billigere mat. De kan ikke gi de gamle mindre mat. De får allerede de billigste medisiner. De kan ikke vaske sjeldnere eller fortere, de kan ikke bytte bleiene sjeldnere, mate fortere, stelle kjappere, synge mindre, stryke sjeldnere over håret, gå færre turer, pynte juletreet fortere (ikke pynte juletreet kanskje?), bake pepperkakene mer effektivt, re sengene sjeldnere, tømme søppelet bedre, vaske håret mer effektivt, trøste rasjonelt eller løfte tyngre.

Det eneste som kan kuttes i nå, er lønningene til de ansatte; hvordan det skal gjøres samtidig med at det blir flere fagutdannede i eldreomsorgen, vet jeg ikke.

Samme hvor mye det provoserer høyresiden: Omsorg kan ikke måles. Eldreomsorgen er ikke en vare. Sykehjemmene selger ingenting. De gir. Vi gir. Velferdsstaten gir tilbake.

Les også

Folgerø (H): «Private velferdstjenester er et gode»

Les også

Mossige (Ap)/Aspli (SV)/Mauland (R): «Skilnaden på eit barn og ein bolle»

Les også

Folgerø (H): «Alt innen det offentlige er spleiselag, – ikke bare barnehager og sykehjem»


Foto: Pål Christensen


Publisert: