Skal verden styres av negative opplevelser og følelser?
GJESTEKOMMENTAR: Subjektive opplevelse tjener som «bevis» og argument gode nok i enhver sak. Men noe må man tåle.
- Natasja AskelundBilledkunstner og helsefagarbeider
Denne artikkelen er over to år gammel
KommentarI en av sangene til Jan Eggum går teksten ca. sånn: «Eg vi’kje tenke, eg vil føle». Videre synger han: «Eg har alt for mye viten, eg må kvitte meg me driten», for «som en unge vil eg ha det».
Og snart er hele verden styrt av følelser og personlige opplevelser, mens forsøk på logiske resonnementer er bortimot fåfengt. Studenter som føler seg krenket av kunst eller vitser, og kunststudenter som opplever meningsmangfold som problematisk. Folk som har blitt kvitt angsten sin, eller tvert imot lever godt med den. Det er han tilfeldige Facebook-vennen som har vannskrekk, og det er journalisten som trives best på hjemmekontor fordi han er introvert. Idrettsutøvere med spiseforstyrrelser og skuespillere med tvangstanker.
Sven Egil Omdal: «Facebook forsterker og sprer negative følelser»
Opplevelser er ikke argumenter
Stadig oftere leser jeg innlegg i sosiale medier og aviser om personlige opplevelser og følelser som blir brukt som argument for eller imot politiske beslutninger. Det er mennesker som deler sine, ofte triste, fortellinger om helseproblemer, mobbing, ensomhet, forskjellsbehandling og store og små utfordringer i livet. Deres subjektive opplevelse tjener som «bevis» og argument gode nok i enhver sak, fra båndtvang til kunst i offentlig rom, fra eldreomsorg til fraværsregler i skolen.
Mot disse subjektive opplevelsene er det nesten umulig å argumentere, og plutselig får vi helårsbåndtvang, livsmestring som fag i skolen, munnkurv på lærere, samt fjerning av kunstverk fordi noen har blitt støtt, har blitt redde eller har hatt en lærer de ikke følte seg komfortabel med.
En gang gjorde jeg et mislykket forsøk på å realitetsorientere en av pasientene på sykehjemmet der jeg jobbet. Jeg prøvde å forklare henne at hun hadde en sykdom som het demens. Hun så på meg med et trassig blikk og svarte: «Ja, alle har jo det.»
Jeg synes det er noe sunt med måten hun tar problemet på: «Ja vel – så har jeg demens da, liksom, – hva har det med saken å gjøre?» Alle har ikke demens, men det er ikke sikkert at alle har angst, er introverte eller er deprimerte heller. Noe må man tåle, og det er ikke sikkert at min subjektive opplevelse av å ikke bli hørt, av å bli krenket eller være redd er grunn nok til å lage nye fag på skolen, ha hjemmekontor eller fjerne kunst. Selv ikke det faktum at «mange» føler et eller annet, slik eller sånn, gjør det sant.
Jørg Arne Jørgensen: «’Livsmestring’ inn i skolens læreplan – og en psykologisert skole?»
Følelser overalt
For noen år siden var det en sak der en student i sykepleien ble sjokkert da hun måtte øve på kroppsvask av medstudenter, fordi det å bli vasket er intimt og personlig. Hun mente selv at hun kunne bli en like flink sykepleier uten selv å øve på å være pasient. Det kan godt være, men samtidig er det kanskje også sånn at ved å kjenne på den skammen og ydmykelsen det er å være hjelpeløs og blottlagt, så blir man en bedre sykepleier. Ubehagelige følelser er en del av livet, og kan aldri helt unngås. En dag ligger man selv i den pasientsengen, prisgitt en sykepleier som syns pleierens egne følelser er viktigere å ta hensyn til enn pasientens.
I Bergen foreslo Rødt nettopp å fjerne ordens- og oppførselskarakteren i ungdomsskolen. Dette har vært prøvd ut på videregående skoler i Stavanger. Man mener at ordningen med karakterer på oppførsel er et etterslep fra tidligere tider da man hadde et annet syn på opplæring, og at karakterer kan ødelegge relasjonen mellom elev og lærer. Jeg går ut fra at dette særlig gjelder de som får dårlig karakter i orden og oppførsel. Det finnes kanskje mer moderne måter å justere ungdommers oppførsel på, men at det får konsekvenser hvis man trår over grenser for hvordan man opptrer, er noe man må lære. At det gjør vondt å bli irettesatt, er litt av poenget.
KrF har foreslått at foresatte til barn i 1. klasse selv kan bestemme om de vil holde barna sine hjemme fra skolen selv om de ikke er syke. Argumentet er at foreldrene kjenner barna sine best og selv vet hva som er bra for ungene. Dette skal minske læringspresset og lette overgangen fra barnehage til skole. Her må det da virkelig være en konflikt mellom alle som synes ungene har for mye ferie og vil ha heldagsskole, de som ikke klarer å ta fri fra jobb når skolen har planleggingsdager og de som har mulighet for å være hjemme med et barn som ikke er sykt, men som føler for stort læringspress?
Jørg Arne Jørgensen «Søkelyset på ’presset og stresset’ hos unge»
Hjelper det?
Det har blitt et samfunnsproblem at ungdom føler på et press for å få gode karakterer, være tynne, trente og pene. De rapporterer selv om psykiske plager, søvnproblemer og depressive tanker. Ungene har for stort forventningspress, de må framføre for lange presentasjoner, og skolen tilrettelegger ikke nok for å imøtekomme diverse vanskeligheter, russetid eller kjøretimer. Men hjelper det å fjerne karakterer, gi ungdommen mer valgfrihet over pensum, yoga-timer og retningslinjer for «influencere»?
Båndtvang hjelper ikke dem som er redde hunder. De kommer til å møte en løs hund en dag. Traumene etter 22. juli forsvinner ikke fordi om man fjerner Vanessa Bairds verk i regjeringsbygget, eller om det ikke kommer ert minnesmerke ved Utøya – gravstedene og sorgen er et faktum. Og det er ikke sikkert man løser problemer for introverte i arbeidslivet med hjemmekontor.
Det er ikke sikkert man kan styre verden etter mine følelser.
