Pinsen og den karismatiske kristendommen

GJESTEKOMMENTAR: Pinsen er til minne om at apostlene fikk Den hellige ånd over seg og talte i tunger. Via pinsebevegelsen og karismatisk kristendom er tungetale, mirakler og ekstase blitt en viktig del av moderne kristendom.

I vår individualistiske tid søker folk etter opplevelser, og karismatisk kristendom, som pinsebevegelsen, tilbyr nettopp det. Foto: Jessica Rinaldi, Reuters/NTB

  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:

Denne helga er det pinse. For de fleste er det hyggelig med en ekstra fridag, men ellers lite mer. Mange vet ikke engang hva vi feirer. Men pinsebevegelsen og den såkalte karismatiske kristendommen har fått en eksplosiv vekst i de siste hundre årene. Om lag 600 millioner mennesker, en fjerdedel av alle kristne, er nå tilknyttet den. Hva dreier denne bevegelsen seg om? Hva har den med pinsen å gjøre? Og hva er det den tilbyr som gjør at den har så stor appell?

Den hellige ånd

Kristendommen er en monoteistisk religion, men i motsetning til jødedom og islam sier man at Gud er tredelt: Mens alle kjenner til Gud (Faderen) og Jesus (Sønnen), havner den Den hellige ånd ofte i skyggen. I pinsebevegelsen og karismatisk kristendom er det derimot den som står i sentrum.

Bevegelsen er oppkalt etter pinsen, der apostlene ble fylt av Den hellige ånd og «talte i tunger», slik at alle hørte evangeliet på sitt eget språk. Alle kristne regner dette som starten på kirken (det kristne fellesskapet), men pinsebevegelsen går lenger: De mener at dette ikke bare var en enkeltstående hendelse — også i dag skal kristne kunne bli fylt av Den hellige ånd, tale i tunger og oppnå mirakuløse evner.

Den spkalte «Azusa Street»-gruppen fra Los Angeles, et baptistmiljø av både kvinner og menn, hvite og afro-amerikanere, ledet av afro-amerikanske William J. Seymour, sittende til høyre midt i bildet. Foto: Wikimedia Commons

Starten på pinsebevegelsens blir ofte satt til 9. april 1906, da den svarte baptistpresten William Joseph Seymour ledet et møte i Los Angeles. I den brokete forsamlingen, bestående av både hvite og svarte sammen (kontroversielt nok i seg selv på denne tiden), opplevde folk at Den hellige ånd var til stede, folk begynte å tale i tunger og andre mirakler skjedde. I ettertid ble dette kalt «Vekkelsen i Azusa Street», som ga støtet til omfattende misjon, og pinsemenigheter ble dannet over hele verden. Allerede samme år kom bevegelsen til Norge med norsk-britiske Thomas Ball Barratt, som hadde vært en del av denne vekkelsen.

Den britisk-norske direktørsønnen Thomas Ball Barratt regnes som pinsebevegelsen far i både Norge og Europa. Foto: Wikimedia Commons

Den karismatiske bølge

Fra 1960-tallet har elementer fra pinsebevegelsen funnet vei inn i større deler av kristenheten, og det har blitt en bred strømning. Denne andre vekkelsesbølgen blir kalt karismatisk kristendom, og i dag flyter gjerne begrepene pinsebevegelse og karismatisk kristendom over i hverandre.

Bevegelsen har fått navn etter gresk karisma, «nådegave», – de «overnaturlige» og mirakuløse evnene mennesker skal kunne oppnå etter å ha mottatt Den hellige ånd, beskrevet av Paulus i første Korinterbrev kapittel 12. Tungetale er den mest kjente, angivelig et spontant guddommelig talespråk som er uforståelig for mennesker. Helbredelse ved bønn og håndspåleggelse står sentralt, evnen til å gi profetier, samt åndeutdrivelse i deler av bevegelsen. Men det er stort mangfold i ulike land og menigheter.

Helbredelsesseminar i Sarons dal i 2007. Foto: Kristian Jacobsen

Det er ikke til å stikke under stol at en del av dette er kontroversielt. Sett utenfra kan noe se nokså bisart ut. Allerede i 1906 skrev avisene om den første pinsemenighetens «vanvittige babling». I ekstase kan folk falle på gulvet, få kraftige skjelvinger, ukontrollerte hyl og rop. Mange tviler på miraklene og helbredelsene er reelle. Massesuggesjon og innbilning, tenker nok en del, endatil svindel og bedrag. Også mange kristne er kritiske. Selv om Bibelen er tydelig på at Ånden ga nådegaver og «overnaturlige» evner, er det en utbredt oppfatning at dette var begrenset til Jesus og de første apostlene, og ikke noe man kan oppleve i dag.

Stor utbredelse

I USA er bevegelsen sterkt til stede, og via showpregede og kontroversielle televangelister som Benny Hinn og Kenneth Copeland, har den preget det offentlige bildet mange har av kristendommen. Vi som har levd en stund, husker Åge Samuelsen som en pioner innen karismatisk kristendom i Norge. Oase-bevegelsen, Åge Åleskjær og Oslo Kristne senter kan nevnes, samt Aril Edvardsen og Sarons dal i Kvinesdal. I svenske Livets ord har artisten Carola Häggkvist vært aktiv. Det fins over tre hundre rene pinsemenigheter i landet, lokalt kan nevnes Klippen i Sandnes og Karisma i Stavanger, men elementer av karismatisk kristendom er ikke uvanlig i mange menigheter og frikirker. IMI-kirken i Stavanger, som driver ACTA Bibelskole og arrangerer ungdomskonferansen IMPULS med flere tusen deltakere, er også i dette landskapet.

Strømningen har også preget den katolske kirke, og har falt i god jord i Latin-Amerika, Afrika og Asia etter avkoloniseringen. Mange kvinner er aktive og har viktige roller. Mange har kanskje hatt et bilde av en «typisk kristen» som en rik, hvit, vestlig, eldre mann, men globalt er det snarere en fattig, farget, ikke-vestlig yngre kvinne. Som i tillegg er karismatisk kristen.

Les også

Kristian Kise Haugland: «Ateistens pinseandakt»

Opplevelser og ekstase

Fra en stor europeisk konferanse i Oslo i 2007 som del av 100-årsfeiringen av pinsebevegelsen i Norge. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Mange tenker at religion først og fremst handler om å tro på visse læresetninger. Men i vår individualistiske tid søker folk etter opplevelser, og karismatisk kristendom tilbyr dette. Kraftige, ekstatiske og livsendrende åndelige erfaringer i et sterkt og nært fellesskap. Opplevelsen av at Gud er virksom og nærværende i det daglige. Det frie, spontane og følelsesbaserte er tiltrekkende for mange. Noen har sett den karismatiske bølgen som en kristen parallell til hippiebevegelsen som også oppstod på 1960-tallet.

Alt i alt fremstår den karismatiske bevegelsen som en revitalisering av det som kanskje er blitt opplevd som en tørr og blodfattig kristendom. Og ser man globalt på det, er det ekstatiske, troen på mirakler, helbredelser, åndeutdrivelser, visjoner og profetier nokså typiske religiøse uttrykk. Da er det snarere den tradisjonelle lutherske kirke som er unntaket.

Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Jørg Arne Jørgensen
  3. Pinse
  4. Kristendom
  5. Religion

Mest lest akkurat nå

  1. Publikum bes teste seg etter konsert i Sola

  2. Hagen var trist og kjedelig. For 25.000 kroner er den totalforvandlet.

  3. Støre vil fjerne kompetansekravet for lærere

  4. Berit Marie får bygge opp igjen hytta si etter brann

  5. 7-nutsturen i Sandnes er i gang: Se hvilke topper som gjelder i år

  6. 27 nye smittetilfeller på Nord-Jæren – mange knyttes til utested