Syndebukker og mokkamenn

GJESTEKOMMENTAR: Reaksjonene på det halvrasistiske ordspillet under Spellemannpris-utdelingen illustrerer et syndebukk-kompleks som ligger sentralt i vår kultur og i kristendommen.

Publisert: Publisert:

Ølkastingen på Spellemann-nachspilet. Foto: Patrik Eian Fjeldstad/VGTV

  • Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker
iconDenne artikkelen er over åtte år gammel

Mokkamann-saken under årets Spellemannpris fikk enorm oppmerksomhet. Ingen enkeltsak siden 22. juli hadde større medietrafikk, meldte Aftenposten. Noe lummert var på ferde den kvelden. Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus’ halvrasistiske ordspill utløste en aldeles uproporsjonal kollektiv lynsjestemning. Hendelsen illustrerte på mange måter syndebukk-komplekset, et arketypisk tema med kolossal forførelseskraft. Det ligger i kristendommens kjerne, er kulturens skjulte sentrum, ifølge den franske tenker Girard, og er et uuttømmelig tema for fiksjon, psykologi og filosofi.

Les også

La idiotiet leva!

Men også i det daglige liv spilles det ut i ulike varianter, størrelser og styrkegrader, med stadig skiftende rolleinnehavere. Selv om man nå har lagt hendelsen bak seg, beklaget og skværet opp, tror jeg vi alle kan lære noe av det som skjedde den kvelden.

En hel rekke trekk ved hendelsen var typiske for syndebukk-komplekset. For det første var reaksjonene unisone og sterkt polarisert i svart/hvitt. Knapt noen var i stand til å se nyanser eller tolke Blokkhus mer romslig. Det var galt, punktum.

Straks ordspillet var uttalt, begynte man å kaste ting fra salen, rope og vise fingeren.

Dernest var de overdrevne hinsides fornuftige proporsjoner. Ane Brun oppfattet seansen som «helt uvirkelig» og «hadde ikke ord»; andre ble «fysisk dårlig», Jonas Alaska gjorde detaljert rede for et merkelig svetteanfall angivelig utløst av ordspillet. Tore Renberg viftet iherdig med moralske og vanlige pekefingre, mens en beveget Stein Torleif Bjella uttalte at «det var ett eller annet som døde inni meg», en nesten rørende komisk overdrivelse. Det var surrealistisk å se hvilken grufull udåd man la i ordspillet.

Videre var reaksjonene av primitiv og usivilisert natur, uverdige for voksne mennesker tilhørende landets kulturelite; med svært grov språkbruk, voldstrusler, trakassering og ydmykelser. Straks ordspillet var uttalt, begynte man å kaste ting fra salen, rope og vise fingeren. Madcon kalte Plumbo «jævla fittehøl». Jan Fredrik Karlsen opplyste illevarslende til VG-tv at «de gutta ligger tynt an i kveld, her kan det bli slåsskamp!». Både Aksel Hennie og Tone Damli Aaberge oppfordret til vold på Twitter, og OnklP skrev «Plumbo kommer til å bli smacka! Kødderu?». Til sist endte det i en rituell ydmykelse da Kaizers-gitarist Terje Winterstø Røthing helte øl over hodet på syndebukken foran kamera.Typisk i en syndebukkseanse er at man vikles inn i projeksjoner og umerkelig uttrykker nettopp de egenskapene man angriper. I dette tilfellet skulle den opplyste, antirasistiske Toleransen og Godheten ta et oppgjør med det mørke, intolerante, primitive folkedypet, men viste i stedet selv ubehersket og hatefull flokkmentalitet, intoleranse og primitivitet.

Ærlig talt, hadde noen reagert om Knut Nærum hadde sagt «mokkamann»?

Konsekvensene ble selvsagt at rollene i etterkant ble snudd. Syndebukken Blokkhus fikk sympatien i løpet av søndagen, mens Vinterstø Røthing, Madcon og voldshisserne ble syndebukker. En slik speilsal av projeksjoner er full av paradokser.

Det er også essensielt at aggresjonen rettes mot en svakere part som blir betraktet som fremmed eller utenfor . I denne settingen, hvor kultureliten skulle feire seg selv, var det tydelig at Plumbo var outsidere; som artister blir de latterliggjort eller i beste fall ignorert. I tillegg hadde de aldri blitt nominert før, hele Spellemannsirkuset var nytt. De kom altså inn på en arena der andre var betraktelig mer husvarme enn dem. Når de så hadde den frekkhet å vinne en gjev pris, var det lite rom for feilskjær, spesielt når forutforståelsen var at de trolig var halvrasister fra bygda.

Ærlig talt, hadde noen reagert om Knut Nærum hadde sagt «mokkamann»? Da hadde man nok humret av et litt sleivete ironisk ordspill, fordi man «vet» at han og kultureliten ikke er rasister.

Men en slik kollektiv lynsjestemning skjer aldri uten at noe svært potent berøres. Det er ennå mye som ikke har lagt seg etter 22. juli. Ingen dom er avsagt, det er fremdeles svært sensitiv materie. Den voldsomme reaksjonen på et kleint ordspill fra en som for kultureliten personifiserte det «uopplyste folkedypet», tyder på at feil mann uforvarende pirket borti et ennå åpent sår, og en massiv reaksjon ble utløst som stakkaren aldri hadde forestilt seg. Det var som om man klebet ansvaret for all rasisme på Blokkhus, som personlig skulle få unngjelde.

Da gemyttene hadde roet seg dagen etterpå, beklaget alle de involverte seg og viste ektefølt anger. Skam er en typisk følelse når man «blir seg selv» i etterkant av massesuggesjon. Jeg mener at det er helt rett å tilgi hverandre og legge det bak seg. Det utartet seg tross alt ikke til noe alvorlig.

Da er det ikke lenger rasjonelle individer, men et uregjerlig kollektiv som styrer showet, med upolerte, rå og primitive følelser i kok.

Men samtidig bør man ta seg tid til å reflektere over hva som faktisk skjedde og hvilke mekanismer som var i sving. Når slike situasjoner oppstår, er det erfaringsvis meget vanskelig å holde hodet kaldt. Det blir derfor feil av oss som sto utenfor, å fordele individuell skyld. Det er ingenting som tilsier at det var noe særegent med dem som lot seg rive med av tidevannet den kvelden – mange av oss ville reagert likedan.

Vi må alle være på vakt overfor situasjoner som preges av de ovenfor nevnte karakteristika. Hvis aggresjon unisont vendes mot en svakere part, all sans for nyanser forsvinner og reaksjonene blir overdrevne og primitive, er sannsynligheten stor for at det er noe lummert på ferde. Da er det ikke lenger rasjonelle individer, men et uregjerlig kollektiv som styrer showet, med upolerte, rå og primitive følelser i kok. Det kreves et klart hode for å heve seg over slikt når man står midt inne i det. I et så opprørt kollektiv som det norske etter 22. juli, er det ikke urimelig å forvente at tematikken kan bli mer aktuell enn vi ønsker i tiden framover.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Her sveiper bussen borti bygningen midt i Stavanger sentrum: – Vi blir jo litt redde

  2. Blind vold: Mann stukket i halsen ved Maxi kjøpesenter

  3. Seks nye smitte­tilfeller i Stavanger fredag

  4. Tilsett ved sjukeheim i Stavanger er smitta av covid-19 – ni i karantene

  5. En ekte helt havnet midt i innspillingen av ny katastrofefilm på Orre

  6. FULL OVERSIKT: 5 døde, 796 påvist smittede i Roga­land – sjekk din kommune

  1. Jørg Arne Jørgensen
  2. Gjestekommentar