Veien ut av Afghanistan

USA: Det finnes ingen ren militær løsning for Afghanistan. Smertefullt diplomati må til.

Publisert: Publisert:

USAs utenriksminister Mike Pompeo taler til styrkene i Afghanistan under et besøk i landet i sommer. Foto: POOL / X80003

  • Fareed Zakaria
    Redaktør og forfatter
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Da Donald Trump drev valgkamp, var det som en som ville få Amerika ut av Midtøsten. Men han ga samtidig seg selv rollen som den sterke mann, og hans første innskytelse da han hadde inntatt presidentkontoret, var å vise muskler - med flere tropper, mer aggressive ordrer, og større bomber i krigssonene USA er involverte i. "Disse drapsmennene trenger å vite at de ikke har noen steder å gjemme seg," sa han, da han annonserte ten ny bølge av tropper til Afghanistan.
Nå får vi rapporter om at Trump-administrasjonen ser etter muligheter for å forhandle fram en avtale med Taliban. Uansett hvor kronglete og vanskelig den veien må være, er det likevel rett vei å gå. Men det er svært vanskelig å navigere.

Les også

Nye Taliban-angrep da våpenhvilen i Afghanistan var over

Les også

Minst 15 drept da væpnede menn stormet flyktningkontor i Afghanistan

En vanskelig vei

Krigen i Afghanistan, som begynte i 2001, har blitt den lengstvarende militære operasjonen i amerikansk historie. Vårt engasjement der kan ikke sammenlignes med det militære nærværet i Tyskland, Japan eller Sør-Korea. De permanente basene der, var ment å avskrekke ekstern aggresjon (for eksempel fra Nord-Korea.) I Afghanistan er Amerika militært engasjert i å sikre at regjeringen i Kabul ikke blir kastet av interne opprørere - det er mer å sammenligne med en nykolonial styrke som støtter en vennligsinnet, lokal hersker.
Dette er grunnen til at så vel Bush-administrasjonen som Obama-administrasjonen lette etter en måte å komme seg ut av Afghanistan på. Men de fant det vanskelig bare å forlate landet og erklære seier.
For det første var det rett og slett slik at Taliban ubønnhørlig rykket fram og amerikanske tropper trakk seg tilbake, noe som satte den demokratisk valgte Kabul-regjeringen i livsfare. For det andre, mens Amerika trakk seg tilbake, ble det klart at andre land - regionale makter som India, Kina, Iran og Russland, ville fylle vakuumet. Til sist, med alle sine grupperinger, fantes der ikke et samlet Taliban å forhandle med.

Les også

IS angriper mens Afghanistan feirer våpenhvile

Les også

Imran Khan tok innersvingen på Pakistans to tradisjonelt største partier

Strategi

Og likevel, USA kan ikke bli i Afghanistan til evig tid. Tilstedeværelsen forvrenger utenrikspolitikken vår, den binder opp ressurser til et område som er av begrenset nasjonal interesse.
Den fører også til en uunngåelig avhengighet for den skjøre, afghanske regjeringen. Amerika bruker 45 milliarder dollar i året på sikkerhet og økonomisk hjelp til landet. Det er mer enn det dobbelte av hele Afghanistans bruttonasjonalprodukt.

Så hva er rette strategien for en tilbaketrekking? I et essay i Foreign Affairs, skriver den fremragende forskeren Barnett Rubin
at en politisk avtale vil bli svært vanskelig, og forutsette forhandlinger både med Taliban og regionale makter.
Det Washington må innse og forholde seg til, er at en slik avtale vil måtte gi Taliban en mer formell rolle i maktfordelingen. I en omfattende rapport fra 2014, peker et par forskere fra Rand på at nøkkelen til å få slutt på langvarige opprør ligger i å inkludere opprørerne i den nye politiske orden.

Råd

I en samtale med meg, kom Rubin med noen retningslinjer for en mulig vei til mot en politisk avtale. Ikke la USA ta hovedrollen i forhandlingene, advarte han, for vår beskjed til opprørerne har vært "overgi dere eller dø", noe den øverste amerikanske lederen i Afghanistan, general John Nicholson har gjort helt klart.

"Dette er ikke måten å starte en dialog med et folk, hvis kultur er bygget opp rundt personlig og kollektiv ære, faktorer som er mye sterkere i denne krigen enn såkalt ekstrem islam," sa Rubin.
Han la til at det er åpenbart at denne konflikten ikke har noen ren militær løsning. Var der det, ville ikke krigen nå vært inne i sitt syttende år. Han påpekte også at selv bare å opprettholde det militære engasjementet, krever sterkere og bedre politiske bånd med Afghanistans naboland. "Afghanistan har ingen kystline, og USA trenger forsyningsruter inn i landet. De tre landene som kan hjelpe med slik tilgang, er Pakistan, Russland og Iran - og vi har et dårlig forhold til alle tre."

Rubins overordnede råd er å jobbe hardt diplomatisk. Man må innse at andre land har interesser i Afghanistan, og engasjere disse. En vellykket utgang avhenger fullstendig av at India, Pakistan, Kina, Russland og Iran er involverte.
Rubin foreslår å utnevne en spesialutsending, helst med bred legitimitet, og underlagt FN.

Men uansett hvilken prosess som velges, er det helt avgjørende at Washington nå er villige til gå seriøst inn for å finne en løsning.

Indias rolle

Det holder ikke å fantasere om å kaste regime i Iran, mens man samtidig løst håper på en fredelig avtale i Afghanistan. Iran og Pakistan har midler til å sørge for at Afghanistan forblir ustabilt til evig tid. Det største spørsmålet for Washington er i hvor stor grad de kan og vil involvere India, noe som vil endre hele det strategiske landskapet i dette diplomatiske spillet.

Dette er den vanskelige og smertefulle jobben Trump-administrasjonen så langt har prøvd å overse, nedvurdere og underfinansiere. Men hvis presidenten virkelig vil løse Amerika fra deltakelse i den uendelige krigen, er dette den eneste måten å gjøre det på.

Publisert:

Les også

  1. Ronald er ute, Donald er inne; Republikanerne modne for ideologisk forvandling

  2. På kort sikt tapte Trump et slag, men vinner han krigen?

  3. Steve Bannons strategi for ny seier for Republikanerne, og for å berge Trump fra å bli avsatt

  1. Afghanistan
  2. Taliban
  3. Donald Trump
  4. USA