– Jeg sitter i en stolheis, men ringer deg straks!

Menn tar seg tid til å snakke med meg på telefonen selv om de er på skitur, på legekontoret, i sikkerhetskontrollen eller i pyjamasen.

Mange menn tar seg tid til å snakke med journalister også når de er på ferie, og sitter og dingler i en stolheis i Alpene.
Publisert: Publisert:

icon
Denne artikkelen er over fire år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Møblegründer Byrge Hodne satt for et par uker siden og dinglet med beina i en stolheis i Frankrike da jeg ringte. Han tok seg inn på ei fjellstue og ringte meg opp igjen, slik menn ofte gjør når journalister ringer.

Mange tar telefonen uansett hvor de er:

– Hei, jeg er i sikkerhetskontrollen, men vil gjerne kommentere utspillet om folkebad i Sandnes. Ringer straks!

– Jeg sitter på et venterom, men etter legetimen får du mer info om overskridelsene på rådhuset.

– Jada, jeg kan mye om demens. Jeg er på ferie nå, men fyr løs!

Når det haster, ringer vi en mann

Som journalist er det herlig når menn tar telefonen og tar seg tid til å kommentere, selv om de er iført slalåmstøvler eller pyjamas.

Ofte haster det å få ferdig en nyhetsartikkel - enten det nærmer seg deadline eller stengetid i barnehagen. Andre ganger handler det om å få nyheten ut før et konkurrerende medium.

Av og til har jeg bedre tid, men må uansett ha fatt i noen som kan gi utfyllende informasjon, kaste nytt lys over en hendelse eller bidra til bredere debatt om et tema.

Alt for ofte ringer jeg en mann. Mine kolleger gjør det samme. Resultatet er selvsagt at flere menn enn kvinner er avbildet og intervjuet i avisa.

Denne trenden ønsker Aftenbladet å gjøre noe med.

Nye, digitale verktøy

Det er ikke noe nytt at journalister og redaktører er opptatt av kjønnsbalansen. Vi har lenge visst at den er skjev.

Undersøkelsen The Global Media Monitoring Project, som utføres en tilfeldig dag hvert femte år, teller antall kvinner og menn i mediene.

I 2010 var resultatet 31 prosent kvinner i norske medier. I 2015 hadde andelen sunket til 24 prosent, skriver forskning.no.

For sammenligningens del er det nyttig med globale undersøkelser, men nye digitale verktøy gjør at vi hele tiden vet mye om hvem som leser Aftenbladet, hvem som kjøper artikler på nett og hvem som gir oss tommel opp på Facebook.

Det siste verktøyet vi har tatt i bruk, teller antall menn og kvinner som er omtalt og har uttalt seg i nettutgaven det siste døgn. Hver morgen får vi passet påskrevet: Menn er i flertall.

Kvinne-konkurranse i redaksjonen

Dette kan vi journalister gjøre noe med, derfor har vi pågående en intern konkurranse om å få kvinner i tale og på bilde.

På reportasjetur til Sirdal, på 100-ugå i Sandnes, under Nordsjørittet, Glamaten eller 3-sjøersløpet, kan vi opplagt intervjue kvinner like godt som menn. Også når vi trenger øyenvitner, pårørende eller stiller fem på gata et aktuelt spørsmål, kan vi velge kvinner like godt som menn.

Når Aftenbladet lager reportasjer for eksempel fra Nordsjørittet, må vi passe på at vi intervjuer både menn og kvinner. Her fra fjorårets ritt.

Skal vi få kvinneandelen opp til 50 prosent, må vi imidlertid også få i tale flere kvinner i såkalte ekspertroller, altså intervjue dem fordi de kan mye om et tema.

Så hvorfor gjør vi det ikke oftere? Hvorfor velger jeg, kvinne og feminist, ofte å ringe menn; gründeren i stolheisen, bedriftslederen på legekontoret eller forskeren på ferie?

Kvinner sier oftere nei

Forklaringen er enkel; menn gir meg det jeg er på jakt etter: informasjon, refleksjon, begeistring, irritasjon eller provokasjon. Og de spissformulerer seg.

Ringer jeg en kvinne, er risikoen for at hun ikke tar telefonen større. Hvis hun svarer, sier hun ofte:

– Jeg er på vei inn i et møte, det passer dårlig.

– Jeg kan ikke nok om demens. Ring min kollega (som er mann).

– Jeg må snakke med sjefen min, det kan være feil å kommentere utspillet om folkebad nå.

Menn må sjeldent avklare uttalelsene sine med sjefen. Enda sjeldnere mener menn de kan for lite om et tema.

Men det skal menn ha ros for. Mitt inntrykk er at menn langt oftere ser det som sin plikt og en del av jobben å dele sin kunnskap og sine refleksjoner med mediene.

For å bedre kjønnsbalansen, kan menn i posisjoner oppmuntre og anbefale også kvinner i sine organisasjoner og bedrifter til å stille til intervju og debatt.

Politikere sier sjelden nei til å delta i debatt, likevel hender det at panelet blir mannstungt, som her, i en debatt arrangert av Aftenbladet, i forbindelse med Stortingsvalget i fjor.

Kvinner krever ekstra ressurser

Aftenbladet er ikke alene om å få nei fra kvinner. For to år siden fikk NRKs debattredaktør Kyrre Nakkim kjeft fordi Dagsnytt 18 bare hadde 40 prosent kvinnelige gjester.

Nakkim forklarte til Medier24 at der menn sier ja på flekken, kreves det ekstra innsats, gjerne tre telefoner, for å overbevise en kvinne om å stille til debatt.

Når kvinner så ofte sier nei, kan det påvirke hvilke tema mediene prioriterer. Kanskje dropper vi å belyse dårlig arbeidsmiljø i eldreomsorgen, fordi det krever så mye å få de ansatte og deres ledere i tale.

Kvinner er kompetente

For pressen, hvis oppdrag er å være arena for informasjon, debatt og samfunnskritikk, er det avgjørende at kvinner kommer til orde. Det påhviler oss et særskilt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk. Vi kan ikke overlate til menn alene å kommentere nyheter, samfunnsutvikling og politikk. Kvinner utgjør tross alt 50 prosent av befolkningen.

Kompetente kvinner mangler det heller ikke på. Flere kvinner enn menn tar høyere utdanning. Omtrent like mange kvinner som menn har de siste årene tatt doktorgrad. Seks av ti ledere i stat og kommune er kvinner. Disse må svare telefonen og øse av sin ekspertise! Vi vil vite hva de kan og hva de mener.

Skal vi speile samfunnet, må vi også få i tale lærere, sykepleiere, helsefagarbeidere, sosionomer, barnehagelærere og alle andre som vet best hvor kommune-skoen trykker.

Akkurat som menn, må også kvinner ta ansvar og se det som en naturlig plikt å dele kunnskap og erfaring uten så mange omveier og dikkedarer.

Publisert: