Prinsesse i tåkeland

GJESTEKOMMENTAR: Er Lisa Williams' show en god strategi for å bearbeide sorg og savn?

«Nok tåkeprat nå, Märtha!» skriver Tomas Sundnes Drønen, professor ved Misjonshøgskolen, om prinsesse Märtha Louise og forretningspartner Elisabeth Nordeng. Han mener det er bedre å snakke med de levende enn de døde.
  • Tomas Sundnes Drønen
    Tomas Sundnes Drønen
    Professor i globale studier, Misjonshøgskolen
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over syv år gammel

NYLIG ARRANGERTE prinsesse Märtha Louises selskap Soulspring et seminar med det omstridte mediet Lisa Willams. For den nette sum av 1300 kroner ble publikum invitert til en helaften hvor målet for kvelden var kontakt med de døde. Og reaksjonene lot ikke vente på seg. Selv om Märtha på selve seminaret skal ha uttrykt skepsis overfor Lisa Williams’ evner, har rekken av kritiske kommentarer vært lengre enn køen utenfor hotellet hvor seminar og «reading» fant sted.

NÅ ER IKKE SØKEN etter kontakt med det hinsidige et nytt fenomen. Lisa Williams er en moderne versjon av en årtusenlang tradisjon, kanskje litt mer velkledd og med hakket bedre forretningssans, men i bunn og grunn ganske lik en hvilken som helst sjaman fra Nepal eller mallum fra Vest-Afrika.

Les også

Märthas engleskole solgte «kontakt med de døde»

Og dette er religiøse spesialister som kirkens menn og kvinner har kjempet mot like lenge som Bibelen har vært lest blant kristne. Spesielt tekstene som advarer mot å kontakte de døde.

NORSKE MISJONÆRER hadde en stri tørn da de forsøkte å omvende Dii-folket i Kamerun fra å oppsøke de spesielle krukkene hvor forfedrenes hodeskaller ble oppbevart. De døde måtte æres for å velsigne årets avling. Enda verre var det på Madagaskar hvor årets viktigste sosiale happening var likvendingsfesten som markerte kontinuiteten mellom generasjonene og de levendes lydighet mot dem som hadde forlatt denne verden.

Det er lett å smile i dag av misjonærenes innbitte kamp mot «hedenskapets jernlenker» som de fortalte detaljert om i brev og rapporter som ble sendt fra fjerne og eksotiske kyster til misjonsstyre og misjonsvenner i Stavanger. Det er lett å tenke at sivilisasjonens fortropper trampet på lokale tradisjoner og ødela verdifulle og genuine kulturer for all ettertid.

Da kan man kanskje også tenke seg at i det øyeblikket misjonærene forlot «marken» og lot lokale kristne overta styring av kirke og tolkning av Bibelens to tusen år gamle budskap – så ville gamle skikker som bare var «kultur» og ikke «religion» gjenopptas.

Og til en viss grad har det skjedd. Afrikansk kristendom er i ferd med å riste av seg de verste kulturelle og sivilisatoriske blunderne som misjonærene var skyld i. Afrikansk kristendom fremstår i dag som selvstendig, livskraftig og – vil noen si – egenrådig.

Ser du ikke at alt fokuset på de døde tåkelegger tilværelsen?

Men denne frigjøringen er en selektiv prosess som følger en selvstendig analyse av skrift og kultur, i liten grad påvirket av teologiske og kulturelle trender i vesten. Og det spennende i vår sammenheng er hva afrikanske kirkeledere i dag mener om kontakt med de døde.

MIN TIDLIGERE KOLLEGA i Kamerun, Nguinda Jean, hadde én kampsak i de siste årene av sitt prestevirke; kampen mot de overdådige begravelsesritualene. Gamle riter knyttet til avdøde forfedre som ble overført til dagens begavelser.

Da jeg spurte ham hvorfor han brukte så mye energi på å kjempe mot utviklingen i hans egen kultur, svarte han fortvilet: «Tomas, ser du ikke at alt fokuset på de døde tåkelegger tilværelsen?»

OG NGUINADA HADDE RETT. I en landsbyhverdag hvor de fleste familier slet hardt for å få endene til å møtes, i en tilværelse hvor det å skaffe skolepenger til ungene var en årlig kamp, og hvor den eneste bønnen som med sikkerhet ble bedt hver kveld, var den om å bli bevart fra sykdom. For alle visste at de ikke hadde råd til å betale et lengre sykehusopphold verken for seg selv eller for ungene sine. I denne hverdagen førte overdådige begravelsesritualer, hvor man skulle kjøpe inn mengder av mat og drikke til en begravelsesfest som varte tre dager til endes, til at alt hardt oppspart økonomisk overskudd forsvant. I et fortvilet forsøk på å overbevise alle om at man respekterte de som var gått bort.

FOR VELFØDDE OVERKLASSEFRUER på jakt etter kontakt med sine avdøde kjære, eller for alle dem som bare er på utkikk etter mer mening og spenning i en kjedelig hverdag, er verken mat, skolepenger eller sykehusopphold et problem. Spørsmålet er vel heller om Lisa Williams show er en god strategi for å bearbeide sorg og savn. Her vil jeg anbefale å lytte til psykiater Atle Roness og professor Notto Thelle, som treffende uttalte til Vårt Land (16.9): «Snakk heller med de levende enn de døde.»

Nok tåkeprat nå, Märtha!

Les også

  1. Hindunasjonalistisk agenda og bakgrunn skremmer

  2. Ikkje tenkjeleg at Israel går med på fred

  3. Ærlig dialog avler toleranse

  4. Kontroversielt minne om de døde som forsvant

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Trafikknedgang for Høgsfjord-sambandet

  2. Viking tar med ung storscorer til Spania

  3. Denne gjengen skal bli yrkessjåfører, men det kan oppstå problemer for andre som vil følge samme spor

  4. – Vulkanutbruddet og tsunamien er en katastrofe uten sidestykke

  5. Kommunen snur – Ellen Marie (102) får plass på sykehjem likevel: – Nå kan jeg slappe helt av

  6. - Den mest kunn­skaps­rike vi kjente