De unge og den vanskelige ytringsfriheten

GJESTEKOMMENTAR: Ytringsfrihet er en overordnet idé som bygger på mer grunnleggende verdier.

Mange unge forstår ikke at krenkelse av enkeltpersoner i det private er noe helt annet enn kritikk og satire av religioner i offentlig debatt. Foto: NTB (illustrasjonsbilde)

  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:

Etter halshuggingen av læreren Samuel Paty i Paris har ytringsfrihet igjen kommet øverst på agendaen. Mange har vært bekymret for om lærere i frykt nå pålegger seg begrensninger i klasserommet. Det er en viktig diskusjon, men her vil jeg ta en annen vinkling: Hva tenker unge selv om ytringsfriheten?

Ryggmargsrefleks

Som lærer har jeg merket at det kan være vanskelig å få unge – jeg snakker mest om elever i 15–19-årsalder – til virkelig å forstå hvor sentral ytringsfriheten er i et demokrati. Etter Charlie Hebdo-massakren i 2015 ble dette først tydelig for meg. Reaksjonene i klassediskusjonen i etterkant var overraskende og for meg noe provoserende. Mange av elevene, ikke minst de mest reflekterte og samfunnsinteresserte, opplevde karikaturene som først og fremst en meningsløs provokasjon, mobbing av en utsatt minoritet. Man forsvarte på ingen måte drapene, men tanken var at så lenge tegnerne visste at dette ville provosere og såre, var det både dumt, ondt og uforsvarlig i utgangspunktet, og man måtte regne med at blant Frankrikes millioner av muslimer var det en håndfull som kunne komme til å ta en grusom hevn. Og nå, i diskusjonen om Paty, kom mye av de samme synspunktene fram.

Man kan si at dette er anekdotisk fra min side, men mye tyder på at det er nokså representativt. En rekke undersøkelser viser at unge er mer inkluderende og tolerante enn eldre. Sympati for minoriteter ser ut til å være en ryggmargsrefleks hos mange. Men baksiden kan være en såkalt kanselleringskultur, «no platforming», der man vil slå ned på eller ikke gi rom for uønskede ytringer, spesielt de som rammer minoriteter. Som Jonathan Haidt og Greg Lukianoff er inne på i bestselgeren «The Coddling of the American Mind» (2018), kan det ses på som et resultat av en langt mer voksenstyrt og (over)beskyttende oppdragelse enn tidligere generasjoner fikk. Den store vekten på at skolemiljøet skal oppleves «trygt» er en del av pakka, de er vant med at voksne (lærere og andre) alltid har grepet inn overfor dem som bryter reglene og er «slemme» med andre. De har derfor aldri vært nødt til å håndtere uenighet og konflikter på egen hånd.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «’Livsmestring’ inn i skolens læreplan – og en psykologisert skole?»

Sunn reaksjon?

Likevel, på én måte er elevenes reaksjon sunn. Det tyder på at vi som samfunn har lyktes i å inngyte gode, grunnleggende verdier i de unge. Det er jo i utgangspunktet ingen god ting bevisst å såre, mobbe og krenke, spesielt utsatte minoriteter.

Men at frie ytringer er en forutsetning for et levende demokrati, er like sant.

Det er som om to nivåer kolliderer her. De verdiene som er grunnleggende i mellommenneskelige, private relasjoner, er ikke helt de samme som de som gjelder i offentligheten. Krenkelse av enkeltpersoner i det private er noe helt annet enn kritikk og satire av religioner i offentlig debatt. Og har man et «privat», mellommenneskelig perspektiv – som jo er de fleste unges umiddelbare innfallsvinkel, det de er vokst opp med og oppdratt inn i – er det vanskelig å forstå at «retten til å krenke» skal være så forbanna viktig.

Spesielt i våre dager, etter internett og sosiale medier, med kommentarfeltets ubeherskede oppgulp, ekkokamre, konspirasjonsteorier, koranbrenning og heksejakt i flokk, er ikke offentligheten et fristende sted å tre inn i. Og at dette skal være uttrykk for vårt samfunns mest grunnleggende verdier – ja, selve kjernen i demokratiet – er virkelig ikke lett å forklare. Men vi må likevel prøve så godt vi kan.

Psykologen Lawrence Kohlbergs teori om trinnvis utvikling av moral kan kanskje kaste lys over dette. Ifølge ham har små barn en veldig enkel moralforståelse, men etter hvert utvikles den og man når det konvensjonelle nivået, som i stor grad handler om å være «snill» og gjøre det rette for å opprettholde den sosiale orden. Dette er selvsagt det mye av oppdragelsen, også i skolen, handler om. Det øverste, postkonvensjonelle nivået er derimot mer abstrakt, og dreier seg om å tenke fritt, respektere individuelle rettigheter og universelle prinsipper. Her er vi inne på ting som ytringsfriheten: At et samfunn med retten til å ytre seg fritt, selv om det skulle krenke og såre, er et samfunn som prinsipielt er bedre enn alternativet. Ifølge Kohlberg kreves en ikke ubetydelig modenhet for å nå dette nivået, og noen vil aldri nå det.

Les også

Debatt: «Kan læreren og skolelederen i Rogaland være trygge på å ha ytringsfrihet i saker som ikke er like opplagte som saken om læreren fra Paris nå synes å være?»

Grunnleggende verdi?

Det er blitt et slags mantra at ytringsfriheten er en grunnleggende verdi i samfunnet. Men jeg synes ikke ordet «grunnleggende» treffer helt, jeg vil snarere si at ytringsfrihet er en høyere verdi – mer abstrakt, overordnet og krevende, utviklet sent i historien. Vi begynner jo ikke med å lære småbarn ytringsfrihet, vi begynner med å lære dem gode sosiale omgangsformer. Verdier som respekt, velvilje overfor medmennesker, og unngå å såre og krenke er således mer grunnleggende; mer omfattende, stikker dypere, og gjelder større livsområder.

Den sosiale orden ligger altså til grunn for ytringsfriheten. Det betyr ikke at vi skal la disse grunnleggende verdiene overstyre den: Vi kan ikke kneble ytringsfriheten for å opprettholde den sosiale orden. Da kaster vi vrak på vår høyeste aspirasjon som samfunn – et levende demokrati.

Og hvis det er slik at mange unge har en ryggmargsrefleks om å unngå å såre og krenke, spesielt minoriteter, kan vi voksne klappe hverandre på skuldrene og si at vi har lyktes med første trinn i utviklingen av gode samfunnsborgere. Det er et godt utgangspunkt, men ikke tilstrekkelig for å hanskes med uenighet og verdikonflikter i offentligheten, på samfunnsnivå. Da må de ett trinn høyere og forholde seg til ytringsfriheten med dens dilemmaer og paradokser. Og risikere å krenke og såre.

Les også

Kristian Kise Haugland: «Ytringsfrihetens største trussel: Ubegrenset ytringsfrihet»

Les også

Lars Kolbeinstveits svarinnlegg: «Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet»

Les også

Kise Haugland: «Ja, Lars Kolbeinstveit, ytringsfrihet BURDE være en grunnleggende rettighet»

Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Jørg Arne Jørgensen
  3. Ungdom
  4. Ytringsfrihet
  5. Demokrati

Mest lest akkurat nå

  1. Sundal: - Tror ikke på normal julefeiring

  2. Mistet lappen for dugg på frontruten

  3. «Mamma, du trenger ikke å ha med mobilen», sa barna. Da skjønte Randi Flesjø (38) alvoret

  4. – Denne plasseringen er en skam

  5. Skole­barn, barne­hage­barn, bok­klubbens barn og barn av regn­buen regnes som samme kahoot, gitt at disse er nær­kontakter

  6. Nordic Unmanned vil på børs - som første europeiske droneselskap