Er framtiden woke?

GJESTEKOMMENTAR: Den såkalte woke-bevegelsen kan ses på som et radikalt uttrykk for en bred strømning med framtiden foran seg.

Woke-bevegelsen – med navn fra det afro-amerikanske dagligtale-uttrykket «stay woke!» for «stay woken!» (vær våken!) – står i motsetning til både det tradisjonelle og moderne. Foto: Shutterstock/NTB

  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:

Woke-bevegelsen er et fenomen som blir hyllet, latterliggjort og utskjelt. Begrepet «woke» viser til at man er «oppvåknet» og ser sosial urettferdighet. I mangel på et bedre ord bruker jeg her «woke» som en nøytral betegnelse på venstresiden i den såkalte kulturkrigen. Det kan ses på som en spisset form av en bredere strømning med røtter i sekstitallets motkultur.

I sin «Spiral Dynamics integral»-modell tilbyr den amerikanske tenkeren Ken Wilber en modell for å sette kulturkrigen i kontekst. Han ser menneskets kultur- og mentalitetshistorie som en utvikling i stadier, der hvert stadium preges av en bestemt mentalitet og bestemte verdier som tas for gitt. Stadiene i vår eldste forhistorie, med animisme, stammekultur osv., er vi stort sett forbi, og tre nyere stadier dominerer i verden i dag.

Tre mentaliteter

Det tradisjonelle stadiet begynte med framveksten av sivilisasjonene for ca. 5000 år siden. Det henger sammen med tro på en transcendent Gud, en gitt samfunnsorden, faste regler for rett og galt, hierarkier og sosial kontroll. I dag finner man en del av denne mentaliteten blant nasjonalkonservative, samt mange etnosentrisk baserte og tradisjonelle samfunn verden over.

Det moderne stadiet er knyttet til opplysningstiden, ideene om demokrati, individets frihet og menneskerettigheter. Rasjonalitet og vitenskap tok over på bekostning av religion. Industrialisering og kapitalisme var en del av pakka. Denne mentaliteten er driveren bak den transformasjonen kloden har gjennomgått de siste to–tre hundre årene.

Men i det moderne har det demret en ny type mentalitet, som Wilber kaller «pluralistisk», «postmoderne», eller «sensitivt selv». Dette begynte å slå gjennom i sekstitallets motkultur, og dagens woke-bevegelse er i samme landskap. Slik det «moderne» gjennombrudd var et slags oppgjør med det «tradisjonelle», tar woke-bevegelsen et oppgjør med vår moderne vestlige historie: kolonisering, undertrykking av andre kulturer, kvinner og minoriteter, utnytting av naturen og dyrene. Man vil avdekke skjulte maktstrukturer på alle nivåer og løfte fram marginaliserte grupper. Målet er lik status, ikke bare like rettigheter. Man er kritisk til en firkantet rasjonalitet dominert av en hvit, mannlig elite, og ser i stedet sannheten som relativ, subjektiv og kulturelt betinget. Kulturen og språket skal renses for det som oppfattes som krenkende. Sensitivitet er et stikkord. Individets følelser og opplevde identitet må anerkjennes. Subjektivisme kaller Wilber det.

Les også

«Friends» anklages for homofobi og rasisme. Kan vi fortsatt se på 90-tallsserien?

Konfliktlinjer

Tanken om at samfunnet og bevisstheten utvikler seg i stadier, er utdatert i akademia, og den innebærer nødvendigvis også en forenkling. (I bøkene beskriver Wilber det langt mer nyansert og underbygger med empiri.) Likevel synes jeg mye gir mening. Det er lett å kjenne igjen disse «mentalitetene», og modellen kan kaste lys over konfliktlinjer i kulturkrigen og dagens politiske landskap.

Mennesker preget av det «tradisjonelle» stadiet (som store deler av verden ennå befinner seg i) opplever at woke-bevegelsen truer den sosiale (og biologiske) orden, med sin oppløsning av kjønnskategorier, normer og statushierarkier. Her er de moderne mer på linje med woke-bevegelsen, siden begge ser det som innlysende at alle bør få leve sitt liv så lenge det ikke går ut over andre.

Imidlertid reagerer de «moderne», med sin vekt på vitenskapelig rasjonalitet, på woke-bevegelsens «slappe tenkning» og logiske paradokser, ikke minst knyttet til kjønnsideologi. Man er også oppgitt over deres sensitivitet, spesielt når de tidvis setter retten til å unngå å bli krenket høyere enn selveste ytringsfriheten, som nærmest er hellig for de moderne. Motsatt misliker woke-bevegelsen de modernes insensitivitet, kalde rasjonalitet og bitende humor. For woke-folk trumfer inkludering det meste.

Woke-bevegelsens vekt på at hver gruppe (basert på kjønn, alder, religion, etnisitet, seksuell orientering etc.) har sine unike erfaringer og sin sannhet. De moderne, som ser idealsamfunnet som et fellesskap av frie og likestilte individer, frykter at denne identitetspolitikken fører til at samfunnet splittes opp i en kamp mellom grupper som prinsipielt ikke kan forstå hverandre. Sosiale medier, med sine ekkokamre, forsterker dette enda mer. Wilber ser i dette en tendens til å vende tilbake til stammetenkning og etnosentrisme.

Transcendere og inkludere

Et sentralt poeng for Wilber er at hvert stadium må bygge på det forrige og inkorporere det beste fra det. «Transcendere (overskride) og inkludere» er stikkordene. Slik det moderne demokratiet i stor grad er bygd på det tradisjonelle stadiet og fungerer godt innen rammene av en nasjon, må woke-bevegelsen inkorporere det beste fra det tradisjonelle og det moderne. Wilber ser imidlertid en del faretegn i bevegelsen.

Én fare er at man med sin pluralisme og relativisme har vansker med å stikke ut noen tydelig retning framover. Det kan også bli noe selvopptatt i det. Om man helt fra barndommen og ungdommen framelsker det subjektive perspektiv, uten den disiplinerende effekt som det å føye seg etter sosiale normer innebærer, kan det bli en for sterk utlevelse av narsissistiske og umodne impulser. Barn og unge er jo per definisjon egosentriske.

Selv om en del er kritisk til den ungdommelige fanatismen og metodene i woke-bevegelsen, er selve idealene en del av en bred strømning som åpenbart har framtiden foran seg. Alt i alt er det mye i det moderne samfunnet som er overmodent for et kritisk lys.

Les også

  1. Kvifor blir folk så sinte på mannen som seier: Ta ansvar! Møt utfordringar! Få orden på livet! Rydd rommet!

  2. – Konspirasjons­teorier fyller et følelses­messig behov

  3. – Alt jeg trodde var godt, viste seg å være ondt

  4. – Sider ved det norske debattklimaet er urovekkande

Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Jørg Arne Jørgensen
  3. Samfunnsdebatt
  4. Identitetsfølelse
  5. Samfunnet

Mest lest akkurat nå

  1. Mann omkom i arbeidsulykke

  2. «Garderobekulturen» er fortsatt et problem hos gutta

  3. Kjørte i 195 km/t – må være uten lappen i fire år

  4. Her blir det berømte naustet fjernet - dette er planen nå

  5. Stavanger-barnehager kan gi gebyr når foreldre henter for seint. Nå vil kommunen rydde opp

  6. Dagens E39 kan bli stengt når ny motorvei åpner