Indisk film og nasjons­bygging

GJESTEKOMMENTAR: Norsk barne­vern er i hardt vær i en fersk Bollywood-film. Men hva er egentlig greia med Bollywood? Og hvordan føyer denne filmen seg inn i indisk film­kultur?

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Bollywoodfilmen «Mrs. Chatterjee Vs Norway», som hadde premiere forrige helg, er basert på den mye omtalte barnevernssaken i Stavanger i 2011 der et indisk ektepar ble fratatt foreldreretten for sine to små barn. I et emosjonelt ladet filmspråk blir barnevernet fremstilt som en slu og ondsinnet organisasjon som kidnapper barn uten grunn med sikte på profitt. Det er lett å avfeie filmen som spekulativ, men den er faktisk tett opp til det bildet som ble servert av indiske medier.

Jeg har ikke kunnskap nok om verken barnevern eller denne saken til å mene noe sterkt. Men det kan være en god anledning til å se litt på indisk film og dens rolle både i India og globalt.

Internasjonal kulturfaktor

India trykket film-mediet til sitt bryst fra første stund, og har i over hundre år utviklet et særegent filmspråk. Film har vært kalt det tydeligste uttrykket for det moderne Indias sjel, og spiller en større rolle i kulturen enn i vestlige land. En ting er selve filmene, i tillegg er nesten all popmusikk hentet fra film, og filmstjernene er de største kjendisene.

Vi gjør også klokt i ta Bollywood alvorlig som internasjonal kulturfaktor. Det er den eneste filmindustrien utenom Hollywood som regelmessig produserer for et stort internasjonalt publikum, men med størst nedslagsfelt i ikke-vestlige land. Det er noe med sentimentet og estetikken som appellerer. Men viktigere er det at filmene, i motsetning til Hollywood, tar opp tematikk som oppleves relevant for store deler av verden, som arrangerte ekteskap versus kjærlighetsekteskap og vestlige versus tradisjonelle verdier. Som jo er hva «Mrs. Chatterjee Vs Norway» dypest sett handler om: tradisjonelle indiske kjønnsroller og morskapsidealer som trues av det norske barnevernet.

Nasjonsbygging

Filmen har også elementer fra den patriotiske, nasjonsbyggende sjangeren som lenge har vært en del av indisk film. Et klassisk eksempel er «Mother India» (1957), som tar opp industrialiseringen av landet og stoltheten over å stå på egne bein etter frigjøringen. Senere kom flere filmer som kritiserte nedbrytende vestlig kulturell innflytelse, som «Purab Aur Paschim» («Øst og Vest») fra 1970 og «Hare Krishna Hare Rama» (1971), som tok opp skilsmisseproblematikk og hvordan de hasjrøykende og seksuelt løsslupne hippiene som valfartet til landet, kunne forderve indisk ungdom.

Vi kan kanskje si at film i India har hatt en lignende rolle som litteratur hadde for den norske nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Og det at filmene sprer indisk språk, musikk, religion og kultur langt utover landegrensene, har betydd mye for landets selvfølelse. En slik patriotisme er positiv i den grad den skaper stolthet og samhold i en kulturell, språklig og religiøs smeltedigel som India.

Islam og Bollywood

Selv om Indias befolkning består av ca. 80 prosent hinduer, er muslimer en stor minoritet på ca. 15 prosent, rundt 200 millioner mennesker, og islam og muslimsk kultur har spilt en viktig rolle i Indias historie. Bollywood selv har hatt svært mange muslimske filmstjerner og regissører, og filmmiljøet har vært preget av en religiøs toleranse, der ekteskap mellom hinduer og muslimer ikke har vært uvanlig. Og selv om språket offisielt er hindi, er filmene ofte preget av den muslimske varianten urdu. Muslimske musikkformer som qawwali er også vanlig i filmene.

Tematisk har heller ikke islam vært usynlig. Sjangeren «muslim socials» har tatt opp vanlige muslimers utfordringer, og stolthet over den muslimske, nasjonale arven er tydelig i filmer som monumentale «Mughal-E-Azam» (1960), med sin fremstilling av hoffkulturen i det muslimske mogul-riket.

Religiøs toleranse og samhold mellom religioner har vært vanlig tematikk. «Amar Akbar Anthony» (1977) handler om tre brødre som vokser opp atskilt og oppdras henholdsvis som hindu, muslim og kristen, før de forenes til slutt. Symbolikken er tydelig. I «Rang de Basanti» (2006) blir fem unge menn med ulik religiøs bakgrunn hyret til å spille frigjøringshelter fra kampen mot britene, og inspireres dermed til politisk kamp mot korrupsjon i India. «My Name Is Khan» (2014) forsvarte muslimer mot fiendebildet som ble skapt etter 11. september-terroren. For bare å nevne noen.

Hindukultur i storfilmer

Selv om filmer som «Oh My God!» (2012) og «PK» (2014) har et skråblikk på hinduismen, er tendensen de senere årene at hindukulturen feires, særlig i de virkelig store kassasuksessene. Den telugu-språklige filmindustrien i Hyderabad har tatt opp konkurransen med Bollywood, og de svært underholdende eventyrfilmene «Baahubali: The Beginning» (2015), «Baahubali 2: The Conclusion» (2017), samt den ferske «RRR», er gjennomsyret av hinduisme og hindukultur.

Det er kanskje ikke så alvorlig i og for seg, men i tillegg ser vi at mange filmer tar opp islamistisk terror og den historiske fiendskapen med det muslimske nabolandet Pakistan. Dette er tema i «Uri: The Surgical Strike» (2019) og svært kontroversielle «The Kashmir Files» (2022), sistnevnte roses også av statsminister Modi.

Dette reflekterer kanskje et stemningsskifte i befolkningen, som vi også ser i populariteten til Modi og det hindunasjonalistiske partiet BJP, som nå sitter i sin andre periode. La oss håpe at Bollywood og indisk film klarer å beholde den inkluderende nasjonsbyggende funksjonen den i stor grad har hatt.

(Jørg Arne Jørgensen er redaktør i Kåkå kverulantkatedralen, men skriver her for egen regning. Red.mrk.)

• Jørg Arne Jørgensens gjestekommentarer
• Samleside for alle gjestekommentarer