Vi kan ikke spare penger på det som holder oss sammen

GJESTEKOMMENTAR: Det hender jeg føler at jeg lever et absurd dobbeltliv.

Publisert: Publisert:

«God jul fra sykehjemmet» – julaften-selfie fra Natasja Askelund (t.v.) med to kollegaer, en ung sykepleier og en legestudent. Foto: Fra Facebook

  • Natasja Askelund
    Billedkunstner

Dette dobbeltlivet er litt som Fantomet som noen ganger forlater jungelen og går rundt i byen som en vanlig mann. Det hender jeg forlater jungelen og går rundt i byen som en vanlig kvinne, men de fleste dager rives jeg mellom to verdener; i den ene som mild omsorgsperson i hvit uniform, i den andre som nevrotisk kunstner i malingsflekket dongeri-overall.

Den ene dagen er jeg i Berlin med VIP-kort på kunstmesse, spiser middag på flotte restauranter og er på atelierbesøk hos prisbelønte, verdenskjente kunstnere. For neste dag å gå i hvit uniform, rulle opp hår og trøste mennesker i sin siste time på jorden. Jeg har vært på voksenopplæring for å bli helsefagarbeider og måttet stå foran klassen og fremføre det jeg hadde lært om respirasjonssystemet fordi det var «nyttig for oss å stå foran en forsamling», samme dag som Fredrik Solvang inviterte meg til Debatten på NRK om oljeskam. Jeg går i turnus, og jobber helger og netter, samtidig som jeg gir anbud, fører regnskap og søker utstillinger. Jeg skriver pleieplaner, fyller ut avviksskjema og skriver rapporter, samtidig som jeg skriver gjestekommentarer i Aftenbladet, gir intervjuer og holder foredrag. Jeg må ha kortklipte negler, får ikke bruke parfyme, ringer eller klokke, og må være anonym, diskret, usynlig og ydmyk, – samtidig som jeg skal være spesiell, tydelig, talentfull og kreativ og stikke meg fram.

Les også

Natasja Askelund: «Hva er de egentlig så kry av, disse oljearbeiderne?»

I tillegg til jobben på sykehjemmet, fra det ene til det andre – fra debatt om oljeskam på NRK til atelieret. Foto: Skjermdump fra NRK og Kristian Jacobsen

Gjensidig avhengighet

Dette livet der jeg bærer ansvaret for et annet menneskes mulighet til å oppleve en meningsfull dag, står i voldsom motsetning til mine egoistiske, ensomme, og selvopptatte dager på atelieret. Likevel mener jeg i dypt alvor, og med intens styrke, at disse to sidene ved livet ikke bare er like viktige, men helt avhengige av hverandre.

Nei, selvfølgelig, like lite som verden venter på min kunst, er helsevesenet avhengig av akkurat min innsats. Men selve kunsten – KUNSTEN, altså – er dødsviktig for oss, for verden. Uten kunstens mulighet til å gi utløp for smerte og sorg, uten kunsten til å romme angst og lidelse, til å holde savn og kjærlighet, blir det umulig å gi omsorg, å lindre eller å trøste.

På julaften var jeg på «pengejobben» som jeg kaller den (selv om lønna er liten, så er den høyere enn på den jobben jeg faktisk er utdannet til). Jeg fikk masse «likes» på Facebook da jeg la ut en selfie med meg og de to unge kollegaene mine foran juletreet på sykehjemmet. Den unge sykepleieren, den unge legestudenten – og meg, den halvgamle kunstneren. Under bildet av oss hadde folk kommentert og flere takket oss og alle som var på jobb denne julekvelden. Vi ble kalt engler og helter.

Men det var ikke noe spesielt heroisk over det vi gjorde, vi er ikke engler, eller mer oppofrende, enn andre folk. Vi var på jobb. Vi gjorde den jobben som samfunnet trenger vi skal gjøre. Vi spiste pinnekjøtt, riskrem og julekaker. Jeg leste juleevangeliet, og så sang vi julesanger og pakket opp gaver. Etterpå hjalp vi de gamle i seng, tok oppvasken, ryddet og vasket. Det er slik det må være, noen må dekke festbord på sykehjemmet. Noen må smøre ømme føtter, noen må hente rene lakener, noen må skrelle klementiner til den gamle som ikke kan lenger, noen må holde fast i vante rutiner når dagen blir skremmende og umulig å forstå. Det er dette som er kontrakten. Noen må ta vare på dem som ikke kan ta vare på seg selv.

Men det er som om vi har glemt at dette er fellesskapets ansvar, ikke ansvaret til noen «engler» på julaften, – det er vi, oss, du og jeg som skal ta vare på dette som vi så fint kaller velferdsstaten.

Det nye flertallet i Stavanger

Derfor skremmer de siste ukenes politiske debatt meg. I Stavanger, der vi nå har fått et nytt rødgrønt styre etter 24 år med Høyre-ordfører, er det nesten absurd å oppleve at de nye flertallspartiene går i krig mot verdier og kontrakter de burde vært programforpliktet til å arbeide for. I sin iver etter å innfri løfter om gratis skolemat og SFO vil de spare penger på kunst, kultur og helsevesenet. Men alvorligere enn det var krigen som ble ført mot velgerne på sosiale medier. Flere politikere latterliggjorde og hånte oss som hadde stemt dem inn. Det lover ikke godt for de neste fire årene.

Da budsjettet langt om lenge ble vedtatt, var det ikke tilbakeføringene til det frie feltet som gjorde mest inntrykk, men punktet: «Samarbeidspartiene registrerer at kostnadsnivået på de fleste områder i kommunen er betydelig høyere enn sammenlignbare kommuner. Dette gjelder spesielt innenfor helse og omsorg, og kultur og idrett.»

Det er denne setningen som gir meg klump i magen, og som vitner om lite forståelse for den oppgaven de er satt til å gjøre. Vi kan ikke spare på det viktigste i verden. Vi kan ikke spare penger på det som holder oss sammen. Vi kan ikke spare penger på vår felles samvittighet, på den stemmen som holder oss sammen og de som snakker for dem som ikke har stemme, vi kan ikke spare på fellesskapet.

Det finnes ingen engler som arbeider på julaften. Det er oss, det er fellesskapet, som passer på.

Les også

På et sykehjem i Rogaland: Pasient i rullestol ble kjørt mot sofa flere ganger. Pasienten hylte. Personalet var opptatt av stell av annen pasient

Les også

Listhaug lover tiltak, men gir ikke en krone ekstra til kommunene for å få slutt på sykehjemsvolden

Les også

Kronikk: «Leve hele livet – eldrereform for og med alle»

Les også

Sensorer, GPS og nattkamera skal gi trygghet for de eldre

Les også

Teknologien gjør at Ester Nodland (96) føler seg trygg


Publisert:

Les også

  1. – Frå entusiasme til avsmak med ein underleg allianse

  2. – 2019 var året da nordmenn forstod hvilken trussel vindkraften innebar for naturen

  1. Kunst
  2. Gjestekommentar
  3. Natasja Askelund
  4. Velferdsstaten
  5. Eldreomsorg