You too? Trist, men det må bevises

FRIPENN: Metoo var en nødvendig revolusjon, men den må ikke få sluke rettssikkerheten og presseetikken.

Publisert: Publisert:

Norsk Presseforbunds kildeutvalg, som Sven Egil Omdal ledet, foreslår at pressen ikke bør publisere udokumenterbare påstander anonymt. «Kanskje snakker kvinnene sant [om Trond Giske], men det vet vi faktisk ikke», skriver han. Foto: NTB scanpix

  • Sven Egil Omdal
    Journalist

Harvey Weinstein subber inn i rettssalen i New York mens han lener seg tungt mot en fattigslig gåstol i aluminium. Ansiktet ser ut som en samling større og mindre poser, skjorten som noe en uteligger har kastet fra seg. Ettersom ingenting er tilfeldig i en sak som dette, må vi anta at forsvarerne til mannen som utløste #metoo-bevegelsen, har rådet ham til å satse på juryens medynk.

Dan fallerte filmmogulen Harvey Weinstein på vei inn i rettssalen i New York. Foto: Brendan McDermid, Reuters/NTB scanpix

15. oktober 2017 skrev skuespilleren Alyssa Milano en tweet der hun ba ofre for seksuell trakassering og overgrep om å svare henne med «Me too». Derfra var veien kort til emneknaggen #metoo.

Harvey Weinstein var nettopp ekskludert fra Det amerikanske filminstituttet etter at en lang rekke kvinner hadde fortalt The New York Times og The New Yorker om hans seksuelle grenseløshet. Artiklene i de to publikasjonene var resultat av flere års journalistisk arbeid. Faren ved bare å skadeskyte en så mektig mann, var enorm. Reportasjene måtte være solide nok til å felle ham. Så langt tyder alt på at journalistikken holder. Weinstein er tiltalt for to tilfeller av voldtekt og flere andre seksuelle forbrytelser. Blir han dømt, kan han bli sittende i fengsel resten av livet.

Kanskje snakker kvinnene sant [om Trond Giske], men det vet vi faktisk ikke.

Presseetikk i Norge

#metoo rullet som en lavine over store deler av den vestlige verden. I november 2017 skrev jeg om «den nye oktoberrevolusjonen». Jeg mente å kunne slå fast at det kanskje ikke ville bli færre menn som oppførte seg som idioter overfor kvinner, men at konsekvensene ville bli annerledes, fordi sjefer heretter kom til å reagere når noen varslet om trakassering. «Hø, hø, mannfolk er mannfolk» ville ikke lenger være gyldig ledelsesstrategi.

Jeg skrev også at den norske presseetikken heldigvis hadde motstått kravene om å offentliggjøre navn på tafserne. Norsk presse hadde innsett at #metoo ikke handlet om å identifisere noen få råtne epler, men å angripe et strukturelt problem med strukturelle tiltak. Der tok jeg delvis feil.

I redaksjonen til Dagens Næringsliv spurte de seg nemlig om hvem som kunne være Norges Harvey Weinstein, som om hver enkelt nasjon var forpliktet til å ha minst én hver. I en metoderapport til konkurransen om Skup-prisen skriver reporterne Tore Gjerstad og Kristian Skard at spørsmålet ble raskt besvart: «[Trond] Giske hadde ikke nødvendigvis like alvorlige anklager mot seg, men han er en mektig mann som burde bli undersøkt nærmere etter årevis med rykter.»

Det er dette gode journalister gjør med rykter, de undersøker dem. Aftenposten ble med rette felt i Pressens Faglige Utvalg da Harald Stanghelle skrev at «gode, men ubekreftede rykter» kunne fortelle at «kinesiske interesser» hadde leid First House til å drive kampanje mot Thorbjørn Jagland og Nobelkomiteen. Lar ryktene seg ikke bevise, skal de legges stille til side, ikke publiseres. Det gjelder uansett hvor gode de måtte være.

I jakten på den norske Weinstein ble det mer komplisert. De fleste påstandene om Trond Giskes oppførsel overfor kvinner, ofte langt yngre enn ham, i situasjoner der han var den klart mektigste, lot seg ikke bekrefte. Det fantes ingen vitner eller tekniske bevis. De to DN-reporterne skriver at «de fleste historiene har bare to øyenvitner, Giske selv og en kvinne». I dette ligger imidlertid et premiss om at noe har skjedd. Det finnes ikke øyenvitner til noe som ikke har skjedd. Giske har bekreftet og beklaget ett av forholdene, men benektet de andre. Hans muligheter til å forsvare seg har vært sterkt begrenset. Kanskje snakker kvinnene sant, men det vet vi faktisk ikke.

Det er derimot et beviselig faktum at flere kvinner varslet partiets ledelse. Disse varslene ble et forsvar for å skrive om saken, og for å identifisere Giske. Det er selvsagt ikke mulig å anonymisere en nestleder i et politisk parti. Et større antall varsler vil styrke dette argumentet.

Dette formelle fikenbladet kan likevel ikke dekke over den grunnleggende konflikten mellom offerets rett til å fortelle sin historie og den anklagedes krav på rettssikkerhet. Som Åsa Linderborg, svensk redaktør, feminist og klarttenkende debattant, har sagt: «Vi kan ikke ha parallelle rettssystem der jusen setter én grense for ærekrenkelser og mediene en annen.»

Les også

Støre vil ikke stille seg i veien for Giske

Forslag om skjerping

Hva gjør vi så, neste gang noen anklager en offentlig person, som har allmennhetens interesse, for noe som ikke lar seg bevise?

Før jul var jeg med på å legge fram en rapport fra Norsk Presseforbunds kildeutvalg. Utvalget ble oppnevnt etter VGs selvkritiske gjennomgang av alt som gikk galt da avisen fikk tak i en video av Trond Giske i tett dans med en ung kvinne. Avisen hevder at de ikke behandlet videoen som en #metoo-sak, men uten historiene om varslene mot Giske, ville de seks sekundene aldri tatt veien fra de sosiale til de redaktørstyrte mediene.

Kildeutvalget foreslår at Vær Varsom-plakaten får et tillegg som sier at udokumenterbare påstander ikke bør fremsettes anonymt. Kanskje burde vi gått lengre og foreslått at alvorlige, men udokumenterbare påstander om navngitte eller lett identifiserbare personer, ikke bør fremsettes i det hele tatt. Likevel har enkelte kolleger hevdet at det ville blitt færre #metoo-saker i norsk presse hvis man hadde fulgt den regelen vi foreslår. Det kan være. Det ville i så fall vært saker hvor publikum ikke kan vite om påstandene er sanne, og hvor den anklagete ikke har noen mulighet til å renvaske seg hvis påstandene er uriktige. Det ville ikke vært noe stort tap for den offentlige debatt.

En gammel devise i journalistikken sier: «Hvis mora di sier at hun elsker deg, må du likevel sjekke det.» Selv etter #metoo kan vi ikke ha som journalistisk prinsipp at en kvinne alltid snakker sant.

  • Følg på twitter.com/svelle
  • De siste Fripenn-kommentarene
Publisert:

Les også

  1. Ny «lavterskel-domstol» for metoo-saker fra nyttår

  2. Én ble slikket i øret. En annen ble spurt av vaktkommandøren om hun kunne tenke seg å ha sex i militærleiren

  1. Presseetikk
  2. Metoo
  3. Seksuell trakassering
  4. Fripenn
  5. Sven Egil Omdal