It’s a Man’s world

GJESTEKOMMENTAR: I anledning kvinnedagen 8. mars, la oss se på kjønn og evolusjon. Er det rett at det ene undertrykker det andre?

Publisert: Publisert:
  • Erik Tunstad
    Biolog og forskningsjournalist

Først da mennesket fikk språk, kunne menn generelt skaffe seg makt, og den har de beholdt. Foto: NTB scanpix

  1. Leserne mener

Jeg irriterer meg over kvinner. De vil overleve meg med mange år. Er det vanlig at «de undertrykte» overlever undertrykkerne?

Og de sier at jeg «manspreader» og «mansplainer». Og ikke minst at jeg lider av «manflu». Hvor hul lyder den påstanden, når den kommer fra det kjønn som opptar mest av sykehuslegenes arbeidstid – kjønnet med 70 prosent høyere sykefravær?

For ikke å snakke om smertene. Kvinner føder barn, mens menn får flis i fingeren, – omtrent med samme resultat, blir det meg stadig fortalt. Men forskningen viser at menn tåler smerte bedre enn kvinner.

Og jeg har ikke nevnt «glasstaket».

Sånn, der fikk jeg utløp for min «manwhining».

Nå – til den alvorlige delen av historien: Kvinnene har rett.

For mannen, av mannen

Vi lever, slik de alltid har sagt, i et samfunn designet for menn. Til og med i det kvinnefrigjorte Norge. Det finnes et patriarkat, det er overalt, det er ugjennomtrengelig og det har eksistert i hundretusenvis av år. Det er et resultat av at menn grep makten – det var det som gjorde oss til mennesker.

Nå må det sies at menn alltid har hatt makten, også før vi ble mennesker. Det som karakteriserer dyrearten mennesket, Homo sapiens, er imidlertid at vi har utviklet et samfunn der vi kan leve fredelig sammen med ukjente. Det moderne samfunn kunne oppstå fordi mennesker utviklet seg til å bli mindre aggressive.

Det paradoksale er at denne freden gjelder mer for menn enn for kvinner. Om ikke nødvendigvis i Norge i dag, så over evolusjonær tid og statistisk distanse.

Opprinnelig levde mennesket i flokker med én sterk mann på toppen. Han fikk sin makt fordi han var sterkest. Liknet menneskesamfunnet på sjimpansenes, måtte han regelmessig demonstrere sin overlegenhet overfor andre menn i flokken, mens alle menn demonstrerte det samme overfor kvinnene.

Da vi fikk språk

Slik sett, levde kvinneundertrykkelsen godt allerede før vi var mennesker. Men den tok en vri, omtrent da Homo sapiens utviklet seg, ifølge for eksempel evolusjonsbiologen Richard Wrangham. Wrangham er opptatt av hvordan mennesket ble fredeligere, og han setter det i sammenheng med måten vi bruker vold på – vi er blitt mindre oppfarende, men samtidig mer beregnende. Og han setter dette i sammenheng med at vi utviklet språk.

En sjimpanse bryr seg ikke om sitt rykte, skriver han: En sjimpanse bryr seg ikke om at andre ser at den stjeler mat. De som ser, kan ikke fortelle det videre – de har ikke språk.

Av samme grunn kan én sterk alfa-hann dominere en flokk med ikke riktig så sterke beta-hanner. Mangelen på språk gjør det vanskelig for dem å planlegge og koordinere et kupp.

Men hva skjedde da de undertrykte mennene lærte å snakke seg imellom? Antagelig gikk de sammen og drepte despoten – og dette kan paradoksalt nok ha gjort oss fredeligere. Vi kan se det slik at beta-mennene luket ut de mest aggressive genene. Det må ha tatt flere tusen generasjoner.

Som et resultat ble menn etter hvert bli født med mildere temperament, større toleranse for hverandre, og freden senket seg. Men den hadde en skyggeside – den var ikke for alle.

De tidligere beta-mennene hadde nå oppdaget kraften i samarbeid, de hadde oppfunnet koalisjonens makt – og kunne dermed innføre sine egne regler, de vi i dag bare følger, uten helt å vite hvorfor. Undersøker vi disse reglene, vil vi imidlertid finne at de gagner menn og ikke kvinner. Og heller ikke alle menn, ikke de unge, ubemidlede og så videre.

Sosial kontroll

Denne makten er videre ikke direkte fundert på vold, like ofte på muligheten for at noe kan skje – dersom du bryter normene.

Først nå ble det viktig å ha et rykte. Enhver avviker levde farlig. Og plutselig var kvinner og unge menn like utsatt som aggressive, voksne bøller. «De eldre» bestemte gjennom sitt usynlige nettverk av enighet og felles interesser.

Hvordan kunne det skje? spør evolusjonsbiologer som Wrangham. Jo, gjennom utviklingen av moral. Og moral er ikke evige naturlover, de er lover som gagner samfunnet – og som derfor kan endres med tid og sted.

Forskerne ser det i nomadiske jeger/samler-samfunn: Kvinner kan straffes, til og med henrettes, for å bryte tilsynelatende trivielle kulturelle normer, som å se på menns hemmelige ritualer, gå på deres hemmelige stier, ha sex med feil menn.

Dette likner det som feminister har hevdet i mange år, og her er de altså på lag med evolusjonsbiologene.

Antropologen Adamson Hoebel dokumenterte rettssystemet i små, nomadiske samfunn, og han fant at mange av dem hadde regler som sa at kvinner er mindre verdt enn menn. Intet samfunn hadde det motsatte systemet, ingen samfunn så kvinnen som overlegen.

Vi er i vår tid heldigvis ikke bundet av vår evolusjonære fortid. Vi er heller ikke styrt av gener. Vi kjenner fortiden, og vi kan gjøre noe med fremtiden. Noe det norske samfunnet viser.

Publisert: