Kampen om Y-blokka er kampen om vårt kollektive minne

GJESTEKOMMENTAR: Kunsten til Picasso og Nesjar er ikke poenget i striden om Y-blokka. Ikke Viksjøs arkitektur heller.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Siden beslutningen om å rive Y-blokka ble tatt i 2014, har debatten rast, og regjeringen har vært urokkelig i sin beslutning. Samtidig har rivingen har blitt utsatt og utsatt, nå sist den 20. november. Tilsynelatende handler kampen om sikkerhet og ønske om et grønt og tilgjengelig regjeringskvartal på den ene siden, og ønske om bevaring, kanonisering og konservering på den andre siden.

Men kampen om Y-blokka handler ikke om det. Det handler ikke om et viktig bygg av en viktig arkitekt. Det handler ikke om stor kunst av to store kunstnere.

Unikt på flere områder

Det er enkelt å skrive svulstig om verdenskjente kunstnere som Pablo Picasso. Jeg kan uten videre fortelle om hans revolusjonerende kunstnerskap, om hvordan han utfordret kunstsynet i sin samtid, hvordan han var med å skape kubismen, om hans påvirkning på kunsthistorien og det unike ved at Oslo, Norge forvalter et av hans få utendørs kunstverk. Det er uten tvil noe å være stolt av at en av våre kunstnere, Carl Nesjar, har vært med å utføre et kunstverk sammen med Picasso. Det er ikke vanskelig å påpeke viktigheten av Carl Nesjars kunstnerskap ved å fremheve at han både er innkjøpt av Museum of Modern Art i New York, og Moderna Museet i Stockholm.

Jeg kan etter ett søk på google skrive kjekt om at Y-blokka ble foreslått fredet for sin unike representasjon av bygg i sin samtid. Jeg kan fortelle om arkitekten Erling Viksjøs visjon om Y-blokka som et visuelt skille mellom Trefoldighetskirken og Deichman bibliotek. Jeg kan fortelle om den arkitektoniske retningen brutalisme som Y-blokka representerer, og hvor viktig det er å bevare bygg fra denne perioden. Selvfølgelig er Nesjars og Picassos verk et spennende arbeid som er et viktig representativt verk det bare finnes ett av i Norge, og uten tvil er Y-blokka et arkitektonisk interessant bygg det er verdt å ta vare på. Men kampen om Y-blokka handler ikke om det.

Kampen handler om oss!

Kampen om Y-blokka er en demokratisk øvelse. Hva gjør vi med de fortellingene vi har skapt? Hvem bestemmer hva som er viktig? Hvem bestemmer hvilke historier vi skal beholde, og hvilke vi skal la være? Hvem er vi? Hvor skal vi? Hvor har vi vært?

Det er dette vi må diskutere når vi vil rive Y-blokka. Det er dette vi må spørre oss om når vi vil bevare Y-blokka.

Til og fra utlandet – og hva ser man?

Norge er et lite land. Vi har ikke så mye kunst å være stolt av. Vi har ikke så mye arkitektur å ta vare på.

Hvis man reiser til utlandet fra Norge, risikerer man at de tror at Norge er hovedstaden i Sverige. Det spørs jo selvfølgelig hvilket utland du reiser til. I noen utland har de hørt om Norge. De har kanskje hørt om midnattssolen, om isbjørn og fjordene. Kanskje vet de at det er skikkelig kaldt her, at vikingene kom fra Norge. Noen vet at vi er fryktelig rike, og noen har hørt om Jens Stoltenberg og Nansen (ikke for å sidestille de to, altså).

Hvis man reiser til utlandet, til for eksempel Barcelona i Spania, kan man stå timer i kø utenfor Sagrada Família, eller gå og se Picasso-museet.

Eller kanskje reiser du til Amsterdam i Nederland og går på Van Gogh Museum, Rembrandhuis og Rijksmuseum. I Paris i Frankrike kan du ta heisen opp i Eiffel-tårnet eller se på Mona Lisa i Louvre.

Poenget er egentlig at hvis de kommer fra utlandet til Norge, for eksempel til Stavanger, går de i flokker over 1000-årsplassen til Domkirken, før de ender opp med nesene klemt mot vinduene i Gamle Stavanger. Etterpå reiser de inn Lysefjorden til Preikestolen.

De som kommer fra utlandet til Bergen, traver langs de gamle Hansabryggene, går innom Mariakirken, stopper i Håkonshallen, før de selvfølgelig tar banen opp til Fløien. De ender nok turen et eller annet sted i Sognefjorden.

Oslo er hovedstaden i Norge, der reiser utlendingene for å se Slottet, og bli imponert over den korte veien mellom statsmakt og folket. De reiser opp til Vigelandsparken og til Munchmuseet – og nå etter 22. juli står de med bøyd hodet ved regjeringskvartalet og Domkirken.

Hva som skal bli fortalt

Alle disse tingene forteller noe om oss, den gigantiske Vigelandsparken forteller noe om en kunstner med stort ego og en by og et land som lot ham bygge et parkanlegg som kretser om menneskets liv. Domkirken i Stavanger forteller en historie om en fattig by som har brukt enorme ressurser for å bygge en kirke i skarp kontrast til mange av beboernes liv. I Barcelona har de bygget på Sagrada Família i over hunder år, og visjonen til arkitekten overlever politikk og branner og vitner om noe større enn menneskene som bygger den.

Når Notre-Dame i Paris brenner, går diskusjonen høyt om hvordan de skal restaurere den. Skal den tilbake til «gammel» stand, eller skal den bygges til denne tids kirkebygg? Dette er det Y-blokka handler om. Den handler om vårt kollektive minne, hvilke signaler vi sender til samfunnet. Hva gjør vi når Domkirken brenner? Hva gjør vi når regjeringskvartalet blir bombet? Dette er en demokratisk øvelse, – og det handler om hvem vi er og hvilken historie som får lov å bli fortalt.

Les også

Aftenbladet mener: «I en levende hovedstad må noen merker få stå. Y-blokka er et slikt merke.»

Les også

Pyramide blir signalbygg i nytt regjeringskvartal

Les også

Byråkratkutt gir mindre regjeringskvartal