Klimaenighetens umulighet

KOMMENTAR: Det er kanskje for sent å stole på at politikerne globalt kan løse klimakrisen. Kanskje løsningen ligger et annet sted.

Er det for sent for globale politiske løsninger på klimakrisen?
  • Hilde Øvrebekk
    Hilde Øvrebekk
    Kommentator
Publisert: Publisert:

Brasil var engang et av de ivrigste landene i klimaforhandlingene, med politikere og forhandlere som kom med all verdens forslag for å gjøre verden grønnere.

I år er den brasilianske presidenten Jair Bolsonaro heller i Italia, blant annet sammen med den høyreekstreme politikeren Matteo Salvini, enn å delta på klimatoppmøtet i Glasgow.

Siden Bolsonaro tok over som president i 2019, har klimagassutslippene i landet skutt i været. I fjor, da utslippene globalt gikk ned på grunn av koronapandemien, gikk utslippene i Brasil opp med 9,5 prosent. Med Bolsonaro som president har avskogingen i landet økt med 45 prosent.

Les også

Arne Halvorsen: «Brasils tomme miljøløfter i Glasgow»

Kina

Bolsonaro er ikke den eneste statslederen som har glimret med sitt fravær. Den kinesiske presidenten Xi Jinping har heller ikke vært til stede i Glasgow.

Kina er det landet som slipper ut mest CO₂ i verden, 27 prosent av verdens klimagassutslipp i 2019, ifølge tall fra tenketanken Rhodium Group. Kina slipper ut mer klimagasser enn hele den utviklede verden.

USA var det landet som slapp ut nest mest, 11 prosent, og India kom på tredjeplass med 6,6 prosent av de totale utslippene. Kina har sagt at de har som mål å nå null utslipp innen 2060, og at toppen ikke vil komme senere enn 2030. De har altså ingen planer om å stoppe utslippene med det første.

Les også

– COP26 blir en «lakmustest for de rike landene»

Les også

Støres klima­tale til verden: – Dette er eksist­ensielt

Russland

Da USAs president Joe Biden kom hjem igjen etter å ha vært i Skottland, kom han med krass kritikk av Russlands president Vladimir Putin, som heller ikke har vært til stede i Skottland:

«Tundraen hans brenner, bokstavelig talt. Han har et seriøst klimaproblem. Og han har vært taus om viljen til å gjøre noe som helst,» sa Biden under en pressekonferanse.

Han sa også at han ikke kunne komme på noen andre to dager der mer hadde blitt oppnådd enn da han hadde vært i Glasgow. Det sa han om avtalene landene har blitt enige om så langt på klimatoppmøtet, én om å kutte utslipp av metan og én om avskoging.

Etter at Biden dro hjem til USA, forpliktet mer enn 40 land seg i tillegg til å fase ut kullkraft, og ikke bygge eller investere i nye kullkraftverk. Storbritannias næringsminister Kwasi Kwarteng kalte avtalen en «milepæl» i den globale innsatsen mot klimaendringene.

Les også

Det overraskende oljeskiftet

Kull og tull

Problemet er bare at det ikke er det. For flere av de store utslippskjempene, som alle er avhengig av kull – USA, Kina, Australia og India – er ikke med på denne avtalen.

Så når Biden mener at de aldri har oppnådd så mye på så få dager, er kanskje ikke det helt sant, sånn faktisk.

Ifølge en rapport fra Stockholm Environment Institute (SEI) vil dagens planer føre til 240 prosent mer kull i 2030. Så langt er derfor disse avtalene både løse, fulle av fine ord og hensikter og ikke verdt mer enn papiret de er skrevet på.

Det er nemlig ikke slik at fagre ord og gode intensjoner fører til faktiske kutt.

Denne uken skal det forhandles videre om avtaler og tiltak som har som mål å faktisk kutte klimagassutslippene. Som bindende avtaler som sikrer at vi beveger oss mot null utslipp og at de rike landene faktisk hjelper de fattige landene med klimafinansiering slik de har lovet siden 2009.

Og da skal det sterkere lut til enn fine ord på et papir.

Les også

Forstå klimakrisen

Politikerne

Mange setter sin lit til at det er politikerne som skal løse klimakrisen. Men er politikerne virkelig i stand til å ta beslutningene som trengs?

Politikerne i demokratiske land er helt avhengig av ikke å gjøre for drastiske endringer i samfunnet, for å beholde velgerne sine til neste valg. Da er det vanskelig å ta upopulære valg. Det ser vi også i Norge, som i forrige uke ble kåret til den lite flatterende «Fossil of the Day» av Climate Action Network (CAN) på klimatoppmøtet.

Denne «prisen» deles ut daglig til landene som gjør mest for å bidra minst under klimaforhandlingene. CAN mente at Norge vil utvikle olje- og gassproduksjon og at landet driver lobbyvirksomhet for dette på klimatoppmøtet og ellers i utlandet.

Generalsekretær Karoline Andaur i WWF Verdens naturfond sa til NRK at «dobbeltrollen» vår som klimaforkjemper og olje- og gassprodusent har fått oppmerksomhet på klimatoppmøtet i Glasgow.

Les også

«Hvis det går til helvete, vil jeg kunne si at jeg i det minste prøvde»

Canada

Men Norge er langt fra det eneste landet som har denne dobbeltrollen. Også oljelandet Canada er i en skvis mellom det å prøve å være klimaforkjemper og oljeforkjemper.

Landets statsminister Justin Trudeau har på den ene siden sagt klart og tydelig fra om hvor viktig det er å sørge for å redusere klimagassutslipp. Han snakket i forrige uke om skogbrannene og rekordvarmen i sommer som eksempler på hvordan klimaendringene også har påvirket Canada.

Samtidig har landet ikke klart å faktisk gjøre noe med klimagassutslippene. Mellom 2005 og 2018 har utslippene økt med 23 prosent, ifølge kanadiske myndigheter, mye på grunn av landets oljeindustri. Canada er også et land som utvikler, ikke avvikler, oljeindustrien sin.

Les også

Klimatoppmøtet: Dette forhandler de om

Ikke mulig?

«Hvis vi ikke handler nå, vil Parisavtalen bli sett på i framtiden ikke som det øyeblikket menneskeheten åpnet øynene for problemet, men som det øyeblikket vi rykket til og så vekk,» sa Storbritannias statsminister Boris Johnson før møtet i Glasgow.

Så langt har dette 26. klimatoppmøtet ikke gitt grunn til økt optimisme, ikke for at ting faktisk skal skje globalt. For skal verden dra i samme retning, må det være enighet om retningen.

Så kanskje ligger løsningen i mer lokale avtaler, som i EUs grønne giv. Eller kanskje den ligger i finansmarkedene og de store investorpengene. Det har jo vist seg at når markedet snur, følger bedriftene etter. Her i Rogaland ser vi mange eksempler på dette.

Kanskje det ikke er politikerne globalt som skal løse klimakrisen. De har jo stort sett vist at politisk enighet på globalt nivå ikke er mulig. Det er handling som teller, ikke ord.

Les også

  1. De 14 milliardene Støre har med seg til Glasgow er egentlig bare en dråpe i havet

  2. Håp i hengende snøre

  3. Klima­toppmøter ligner mer på barne­burs­dager enn møter. Hva kan vi vente oss fra Glasgow?

Publisert:

FNs klimatoppmøte 2021

  1. FN-sjefen om klima­topp­møtet: – Planeten henger i en tynn tråd

  2. Barth Eide: Tror dette kan bli avklart i dag

  3. Stemningen er fremdeles god, men uenighetene er ennå mange. Og folket gikk i protest

  4. «Hver dollar vi investerer i fossile brensler er én dollar mindre til det grønne skiftet»

  5. Med «Mellom bakkar og berg» håper en gjeng beste­foreldre at folkene på klima­topp­møtet skal lytte til dem

  6. Glasgow-møtet er mye mer enn bla, bla, bla

  1. FNs klimatoppmøte 2021
  2. Parisavtalen
  3. Utslipp
  4. Klima
  5. CO2