Iran, uran og ruin

KOMMENTAR: Ifølge Donald Trump er Donald Trump en mester til å inngå avtaler, men presidenttiden hans har så langt vært en oppvisning i å rive avtaler i stykker.

Publisert: Publisert:

Donald Trump river i stykker flere avtaler enn han skriver under. Foto: Shannon Stapleton, Reuters/NTB scanpix

  • Arild I. Olsson
    Journalist
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Han har blant annet trukket USA ut av atomavtalen med Iran, og for å legge press på iranerne fører Trump-administrasjonen, med presidenten og den trigger happy hauken John Bolton i spissen, en regelrett hybridkrig mot Iran. De utøver politisk og økonomisk press, samtidig som de står bak digitale angrep og truer med militære offensiver.

Etter at iranerne skjøt ned en amerikansk drone, skal USA ha svart med flere cyber-angrep. Rakettstyringssystemer og skipsovervåkingssystemer skal ha blitt satt ut av spill. Samtidig skryter Donald Trump av at det er innført restriksjoner som vanskeliggjør utenlandsreiser for det iranske overhodet ayatolla Khamenei. Det svir nok. Mannen har ikke vært på reisefot siden 1989 og er neppe noen ihuga globetrotter.

Til tross for at kinesiske og russiske interessenter er rykket inn i det økonomiske vakuumet USA har skapt, er situasjonen for den jevne iraner relativt dårlig. Landets oljeeksport er rammet av de amerikanske sanksjonene. I 2017 eksporterte Iran over 2 millioner fat råolje daglig. Nå er eksporten redusert til under en halv million fat. Prisstigningen det siste året har ligget mellom 40 og 60 prosent. Inflasjonen er galopperende, og arbeidsledigheten nærmer seg 30 prosent.

Atomavtalen

Hva er det egentlig Trump vil oppnå?

Vel, skal vi tro ham – noe vi knapt har grunn til, ettersom han er en notorisk løgnhals – vil han presse fram en ny avtale som hindrer iranerne i å produsere kjernefysiske våpen, noe de trenger anriket uran til.

Atomavtalen Barack Obama signerte på vegne av USA i 2016 ga Iran sanksjonslettelser i bytte mot at iranerne ga fra seg lageret med høyanriket uran og åpnet atomanleggene sine for internasjonale inspeksjoner. Ifølge Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har Iran holdt sin del av avtalen, men idet vi skrev juni 2019, meldte Teheran at de ville trappe opp anrikingen av uran om ikke EU hjalp til med å møte sanksjonspresset fra Washington.

Da vi kom til midten av måneden, varslet de iranske myndighetene at de var i ferd med å overstige grensen i atomavtalen på 300 kilo uran, anriket til maks 3,67 prosent. De har gitt Kina, Russland og EU frist til 7. juli med å foreslå sanksjonslettelser for ikke å bryte avtalen.

Gamle venner

USA og Iran er, i likhet med så mange bitre fiender, gamle bestevenner. Under sjahens strenge monarki hadde amerikanerne tilgang til de rikholdige, iranske oljekildene. Det grunnleggende anti-imperialistiske USA utviklet seg til en imperialistisk stormakt og styrtet demokratibevegelsen i Iran fordi statsminister Mohammed Mossadegh ymtet frampå om å nasjonalisere oljeforekomstene.

Dette var i 1953, og iranerne har stort sett – med god grunn – sett til USA med en viss skepsis siden. Da den USA-vennlige sjahen ble styrtet i 1979 og erstattet av ayatolla Khomeinis konservative prestestyre, som fortsatt har makten, ble USA stemplet som «Store Satan» og jaget ut av landet.

Etter dette har forholdet mellom de to landene vært preget av hybridkrig fra amerikanernes side og forskjellige lavintensitetskonflikter fra den iranske siden, sist – vil jeg anta – da tankskip ble satt i brann i Omanbukta samtidig som Iran valgte å overstige grensen for anriking av uran.

Den iranske revolusjonsgarden har flere stedfortredere som driver disse lavintensitetskonfliktene mot USAs egne stedfortredere: Hizbollah i Libanon regnes for å være verdens mektigste ikke-statlige hær og truer USAs Midtøsten-anneks Israel. Det samme, men med mindre styrke, gjør Islamsk Hellig Krig-militsen på Gazastripen.

På Den arabiske halvøy sørger den Iran-støttede Houthi-militsen for at USAs allierte i Saudi-Arabia har hendene fulle, mens Badr-organisasjonen i Irak i likhet med libanesiske Hizbollah har oppnådd stor politisk innflytelse. Det hører forresten med til historien at de iranske stedfortrederne har vært vesentlige når det har kommet til å nedkjempe IS, som har vært en felles fiende for Teheran og Washington.

IS-eksempelet forteller oss at den regionale politiske dynamikken er mer kompleks enn Trump og Bolton er villige – eller vettuge – nok til å forstå. Iran er, om enn vingestukket, en regional stormakt som ser det som sin oppgave å beskytte sjia-minoritetene i Midtøsten. Å tolke det dit hen at Iran derfor destabiliserer regionen og skaper aggresjon, er en grov forenkling. USAs stedfortredere Israel og Saudi-Arabia har så mange svin på skogen selv, at man knapt skimter skogen for bare grisedyr.

Ligger nøkkelen i Brussel?

Det er ikke sikkert at Trump trenger griseflaks for å vinne presidentvalget neste år, men en uforutsigbar krig mot Iran vil neppe styrke vinnersjansene hans. Samtidig lever prestestyret i Teheran i likhet med den amerikanske presidenten på folkets nåde. Mye koker ned til økonomi. I den situasjonen Iran er i holder det hardt å finansiere de regionale stedfortrederne nå. Regimet blør penger, og folket blir fattigere for hver måned som går.

Å øke konfliktintensiteten kan lett bli det samme som å skyte seg selv i foten. Et spørsmål er om EU kan stille makt bak krav om anrikingsstans, kombinert med sanksjonslettelser. Det kan være at nøkkelen til både Teheran og Washington ligger i Brussel.

Den regionale politiske dynamikken er mer kompleks enn Trump og Bolton er villige – eller vettuge – nok til å forstå.
Publisert:

Kommentator Arild I. Olsson

  1. Pennsyl­vania har mistet 600.000 indu­stri­arbeids­plasser under Trump

  2. Biden kalte Trump en klovn: Men hvis klovneskoen passer...

  3. – Erke­repub­likanske Texas blir demo­kratisk, men når?

  4. Norsk­amerikanerne kan avgjøre president­valget

  5. Slik skal Trumps politikk leve videre

  6. Hvor ble det av Det republikanske partiet?

  1. Kommentator Arild I. Olsson
  2. USA
  3. Donald Trump
  4. Iran