Bedre å beskatte bolig enn inntekt
GJESTEKOMMENTAR: En ny boligskatt burde blitt innført våren 2020.
- Ole KvadsheimSamfunnsøkonom
KommentarSiden Torvik-utvalget la frem forslagene til skattegrep i desember, har debatten om boligbeskatning blusset opp to ganger, for så å dø og svinne hen ganske umiddelbart etter at den startet. Først i forbindelse med selve rapportfremleggingen, og siden i forbindelse med høringsrunden, hvor NHO og Econa, en arbeidstakerorganisasjon for økonomer, kanskje noe overraskende, støttet opp om økt boligbeskatning, gitt at pengene brukes til å kutte andre og mer skadelige skatter og avgifter.
Finansministeren var imidlertid raskt på banen med å avvise forslaget. Partiene på høyresiden er minst like skeptiske. Forslaget om økt boligbeskatning i Norge er med andre ord ganske dødt og begravet, uavhengig av hvordan stortingsvalget i 2025 måtte gå.
Mer skatt på bolig er neppe noen velgermagnet, og fra et rent strategisk ståsted gjør de politiske partiene trolig lurt i å avvise forslaget. Det kan skyldes at en så overveldende stor del av oss (77 prosent) eier vår egen bolig, og at «folks hjem» langt på vei ses som et affeksjonsobjekt det nærmest er litt umoralsk å skatte.
Ikke så dumt
Men det er vanskelig å oppdrive gode, økonomifaglige argumenter for hvorfor boligbeskatning er en dårlig idé. Tvert imot, gjennom å flytte noe av skatteinnkrevingen i Norge fra inntekt til boligformue, kunne vi trolig blitt både rikere og likere. Likere fordi boligformue er skjevere fordelt enn inntekt. Og rikere fordi en skattlegging av bolig skaper mindre økonomiske vridninger enn hva inntektsskatten gjør. Når vi skatter inntekt, reduserer vi arbeidskrafttilbudet i økonomien, noe som gjør samfunnet fattigere. En boligskatt ville ikke påvirket folks atferd på en negativ måte (snarere tvert imot) og vært nærmere en ren pengeoverføring fra husholdninger til stat.
Men heller enn å snakke om «innføring av boligskatt» burde man kalle det for hva det er: En redusert subsidiering av bolig. Subsidier i form av skattefordeler til dem med boliglån (rentefradrag) og fravær av skatt på gevinst ved salg og det meste av leieinntekter, gjør det uforholdsmessig lukrativt å plassere formuen sin i bolig. Det går på bekostning av verdiskapningen i samfunnet. Og ordningene favoriserer primært dem som har eid bolig i lang tid – for førstegangskjøpere motvirkes fordelene langt på vei, om ikke fullt ut, av at subsidiene drar opp boligprisene.
Flere alternativer
Det er flere måter å gå frem på om man ønsker å øke skatteinntektene fra bolig. Selv om de store partiene vegrer seg for å legge seg ut med boligeierne, er det noen partier i Norge som har vedtatt politikk for mer skattlegging av bolig. Men de grepene som har funnet veien inn i partiprogrammer, har noen problemer med seg.
Venstre vedtok i 2021 at partiet ønsker å fjerne rentefradraget for boliglån og bruke pengene på å kutte inntektsskatten. Vedtaket ble blant annet begrunnet med at det ville få ned boligprisene, noe som for så vidt stemmer.
Å fase ut rentefradraget er ingen dum idé. Men forslaget vil ikke føre til en økt beskatning av det å eie en bolig – bare av det å ha boliglån. Mange av dem som nettopp har tatt opp enorme boliglån i et boligmarked hvor rentefradraget er bakt inn i boligprisene, ville fått store problemer.
På den andre siden ville eldre, og i snitt rikere boligeiere, med nedbetalt lån, gått fri. Å konsentrere boligskattbelastningen hos dem med de største lånene, blir dårlig fordelingspolitikk, og kan true den finansielle stabiliteten.
Rødt og SV er for en boligskatt, men i hovedsak på sekundærboliger, som ofte brukes til utleie.
Det høres sympatisk nok ut å legge skattebelastningen på rike eiendomsspekulanter. Problemet med innretningen er at den også fungerer som en særavgift på utleie, og driver dermed husleiene opp. Det rammer hardest den virkelig fattigste delen av befolkningen (de som ikke har råd til å kjøpe bolig) og har trolig enda dårligere fordelingseffekter enn Venstre sin innretning.
Muligheten som glapp
Med Torvik-utvalgets innretning slipper man disse problemene. I grove trekk går ordningen ut på at du skal skatte av «inntektene» fra utleie av boligen din, uavhengig av om du leier den ut eller bor der selv. Leieverdien settes til 1 prosent av formuesverdien på boligen og beskattes 22 prosent. I praksis sier man dermed at det å bo i en selveid bolig er som å leie ut boligen til seg selv. Skatten rammer alle boligeiere, uavhengig av om de har betalt ned lånet eller ikke, og den gjør det ikke relativt ugunstig å leie ut boliger, noe som gjør at den ikke vil drive opp husleiene på samme måte som SV/Rødt-innretningen.
Men Torvik-modellen kommer neppe til å bli noe av. Delvis på grunn av politikernes aversjon mot konseptet, men også fordi tidspunktet er elendig. Med økende renter, og fare for boligkrasj, kan det være risikabelt å begynne å trikse med økt boligbeskatning.
Skatten skulle vært innført våren 2020, etter at renten gikk til null og husholdningene hadde mye å gå på. Vi kunne avverget noe av den ekstraordinære sparingen som siden har bidratt til å presse opp inflasjonen. Boligprisene i Norge steg med over 11,2 prosent fra mai 2020 til mai 2021, mye på grunn av rentekuttene. Et så voldsomt prishopp kunne vært unngått om Finansdepartementet hadde sett sitt snitt til å innføre en moderat fordelsbeskatning av bolig.
