Tilsynet for høy moral

GJESTEKOMMENTAR: Om man skal skrive om for­tidas litteratur for å få den til å sam­svare med samtidas verdier, er det mye å lære av Sovjet­unionen og religiøs sensur.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

De siste ukene har vi vært i full kulturkrig igjen. Leiv Eiriksson har rukket å bli kansellert og rehabilitert i løpet av ei helg, mens Roald Dahls engelske forlag har latt sine sensitivitetslesere gå gjennom «Heksene» og «Charlie og sjokoladefabrikken» med smått rystende resultater.

Debattene i etterkant former seg i kjente mønster. Enten det er i aviser eller sosiale medier så bruker grupperinger og personer som i utgangspunktet er djupt uenige med hverandre, anledningen til å bekrefte at de fortsatt ikke utstår hverandres standpunkter. Noen steder argumenteres det, andre steder går debatten over i rein utskjelling.

Gratis politikk

Identitetspolitikk kalles det når spørsmålet om hvem vi er eller hvordan vi føler oss blir viktigere enn hvordan vi materielt sett har det. Og kulturkrig kalles det når uenighet om slike politiske spørsmål blir kamparenaer. Begge «sider» i kulturkrigen beskylder den andre for å være den som starta og høyner temperaturen.

Det kan være vanskelig å skjønne hvorfor plasseringen av et bilde av Christian Krohg kan utløse så mye engasjement, og det skorter ikke på de som gjør narr av hele debatten. Det tror jeg er et blindspor. Få av oss kan si noe innsiktsfullt om kvaliteten på Christian Krohgs penselstrøk da han malte Leiv Eiriksson, mens påstanden om at bildet er kolonialistisk handler om hvordan vi skal forstå vår egen historie. Det angår oss alle, og det kan og skal alle også ha en oppfatning av.

På samme måte er det ikke merkelig at et Nasjonalmuseum som sier at det vil frigjøre seg fra nasjonen som forståelsesramme for kunsten, både engasjerer og provoserer langt flere enn de som vet hvilke bilder som er stilt ut i salene i nybygget i Oslo.

I tillegg har identitetspolitikken den store fordelen at den ikke koster penger. Mens de store politiske spørsmåla knytta til helse, industri, samferdsel, utdanning og ikke minst omfordeling koster både penger og politisk entreprenørskap, for ikke å snakke om sakkunnskap, så kan identitetspolitikkens motsetninger løses med ord aleine. Dette kan sikkert høres ut som en utdriting, men det er ikke ment som det. Tvert om oppleves den klassiske politikken knytta til økonomi og samfunnsutvikling som stadig fjernere. Alle spørsmål synes å ha blitt vanskeligere, mer sammensatt og prisgitt jurister, EU eller internasjonale konjekturer. Identitetspolitikken blir et tilfluktssted både for folk og politikere, et sted hvor motsetningen er tydelige og underliggende frustrasjon med samfunnsutviklinga kan blomstre i fullt raseri.

Sjøl er jeg en utligger i mange av de identitetspolitiske spørsmåla, jeg tilhører venstresida, men er grunnleggende uenig med de av mine egne som mener at kamp om ord og holdninger er viktige politiske spørsmål. Og sjøl om jeg både har kjempa for å holde nazistisk propaganda utafor universiteter og bygater, og har slåss mot både hverdagsrasisme og strukturell rasisme i hele mitt liv, så er jeg mer konservativ enn radikal når historien skrives på ny i svart og hvitt. Konsekvensen er at jeg, og de fleste andre jeg kjenner, skyr disse debattene som pesten. Fordi vi ikke syns de er viktige nok eller fordi vi ikke orker å stikke hånda inn et vepsebol hvor det er våre egne veps som står klare til å stikke oss.

Historien viktig i dag

Men et sted går grensa, og forsøkene på omskriving av Roald Dahl er åpenbart over den grensa. Ikke fordi Dahls forfatterskap er unikt og verdifullt, det er begge deler, men fordi det synliggjør hva som er den faktiske konsekvensen av ideen om å sikre oss mot krenkelser, ikke bare fra samtida men også fra fortida. Sensitivitetslesere blir den nye sensurkomiteen. I den gode saks tjeneste er det noen som må avgjøre hvor grensene skal gå for at tjukke eller tynne, skeive eller streite, ikke-hvite, kortvokste eller de med parykk ikke skal kunne bli krenka av å lese tekster fra ei fortid som var både rasistisk, sexistisk homofob og lite fintfølende.

Det er mange andre gode argumenter mot denne type korrektur av fortida:

For det første tar historien seg av den på egen hånd. De aller færreste bøker leses femti år etter at de er gitt ut, nesten ingen hundre år seinere. De er for utdaterte, irrelevante eller rett og slett for dårlige til at noen bryr seg om dem.

I tillegg er det helt vesentlig at vi tar vare på fortida slik den var, også med sin rasisme og sin sexisme. Uten å kjenne den kan vi ikke forstå kampen for å skape det samfunnet vi lever i.

Men, uavhengig av dette, så kan vi ikke gjeninnføre sensurkomiteer. I Sovjet satte Kommunistpartiet ned slike komiteer for å sikre at litteraturen som kom ut, tjente den gode saken, arbeiderklassens frigjøring og Sovjetunionen best mulig. Rundt omkring i Norge satt det tilsvarende grupper i Guds tjeneste og avgjorde hva som var sunt og godt å lese for barn og unge. Begge bygger på en lang tradisjon for sensur, både av kunst og kultur og av kunnskap om fortida.

Om noen faktisk mener at litteraturen fra fortida må renses for krenkelser for å kunne utgis i samtida, så bør de ta dette innover seg: De blir vår tids politiske og religiøse kommissærer. En komité som skal avgjøre hva andre tåler å bli utsatt for.

Det er en komité jeg aldri ville ha sagt ja til å sitte i.

• Andre gjestekommentarer av Aslak Sira Myhre (og artikler der han er nevnt)
• Øvrige gjestekommentarer

Aftenbladet mener: «Hvis Roald Dahls litteratur skulle bli utdatert, så la den bli det. Uten å endre ord eller overdrivelser.»

Les også

Aslak Sira Myhre: «Hvis norske ungdommer skal lære og like å lese, må skolen slutte å lete etter metaforer og forfatternes budskap»