Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?
GJESTEKOMMENTAR: Til politiet: Det var gråhåra, middelaldrende meg du sprayet. Til ungdommene: Vi er her, vi voksne, kjedelige, trøtte.
- Natasja AskelundBilledkunstner og helsefagarbeider
Denne artikkelen er over ett år gammel
KommentarI Rogalands Avis har de en fast spalte som heter «Navn i nyhetene». Etter å ha spurt hvem du ville stått fast i heisen med, eller hvilken bok som ligger på nattbordet, er et av de faste spørsmålene: «Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?»
Min liste er lang: Jeg gikk i demonstrasjonstog da Donald Rumsfeld besøkte Stavanger, jeg har demonstrert til støtte for Palestina, mot endring av abortloven, for bevaring av Sølvberget Galleri, jeg har brent egen kunst i protest mot at kunstnere skulle betale formuesskatt for eget lager av usolgte verk, jeg har pakket inn offentlige kunstverk for å protestere mot kutt i de statlige stipendene, jeg har gått i fakkeltog for fred, snudd ryggen til gruppen Stopp islamiseringen av Norge (Sian), og jeg går selvfølgelig alltid i 1. mai- og 8. mars-tog.
Jeg har buet, fløytet, ropt, marsjert og stått med ryggen til og imot for å vise min støtte, mitt sinne og min motstand. De gangene stemmeretten ikke virker, når politikerne nekter å lytte, når Facebook bare gir ekko, da er fellesskapet, ropene, faklene og parolene det våpenet et åpent demokrati gir oss for å protestere.
Givende fellesskap
Disse demonstrasjonstogene er ofte ganske fine. Man går side om side med mennesker man ikke kjenner, kanskje ikke liker engang, folk man ellers kan være dypt uenig med og folk man er enig med; vi kjemper for rettferdighet, frihet og den gode sak. Selv om vi egentlig vet at i kampen om fred i Palestina er nytteløse fakler, og selv om frijazz dessverre har liten kraft mot fordommer og angst, er det godt å være i et fellesskap, å vite at vi er flere, at vi er sammen.
Det er fint å treffe naboen som du ellers bare nikker til, det er godt å se gutta i Brodd-jakker, det er trygt å stå sammen med hun fra treningssenteret, han i taxi-køen, kollegaer og bekjente, i felles front om felles sak.
Sendte de unge
Lørdag 7. august hadde Sian en markering i Stavanger. Antirasistisk front, med støtte fra flere ungdomspartier, hadde organisert motdemonstrasjon, som jeg deltok på. Det var et stort flertall av unge mennesker, og flere av de voksne som demonstrerte, falt av etter som Sian benyttet seg av velkjent utmattelsesstrategi og utnyttet hvert minutt av sine to tilmålte demonstrasjonstimer. Mot slutten av markeringen, mens vi og politiet ventet på den sedvanlige brenningen av Koranen, var mange voksne, de som kom uten plakater og slagord, gått. Og stemningen var amper.
Samtidig hadde flere partier stand på Arneageren. Det er snart stortingsvalg. De skal overbevise velgerne om å stemme på dem. I år står visst kampen mellom Rødt og Høyre, skal vi tro på debatten i Stavanger. Partiene hadde sendt ungdomsorganisasjonene på demonstrasjon, mens de voksne sto på stand og delte ut ballonger, roser og potetchips. Flere foreldre jeg snakket med fortalte stolt at ungene tok seg av demonstreringen, mens de hadde annet fore.
Før demonstrasjonen skrev biskop Anne Lise Ådnøy et innlegg i Aftenbladet der hun argumenterte mot holdningene og meningene Sian står for. Hun ønsker dialog for å åpne for forståelse og vekst, og oppfordret folk til å møte Sian med taushet som protest.
Jeg tenkte på dette der jeg sto og tutet i blokkfløyten jeg hadde fått tildelt, og prøvde å huske «Morgenstemning» av Grieg. Hadde det vært bedre om ingen møtte opp? Hadde det vært mulig at ingen møtte opp? Hva hadde skjedd hvis de hadde fått stå i fred? Hva hadde skjedd neste gang de planla demonstrasjon? Hvor mange hadde da turt å møte opp og støtte til Sian? Hadde de vært ti? Tjue?
Forutsigbart
På lørdag var de seks godt voksne mennesker fra Sian som sto trygt bak sperringer i paviljongen i byparken, mens over 500 motdemonstranter hadde møtt opp. Oppbudet av politi med hjelm, hansker, våpen i beltet, stikkvester og tåregass er ikke hverdagskost i Stavanger. Da stemningen eskalerte etter at Sian hadde prøvd å utmatte oss med å snakke til seg selv, og vi ventet på det store crescendo, brast det for noen av ungdommene. De prøvde å forsere sperringene, og politiet brukte tåregass mot demonstrantene. Det var forutsigbart og ventet. Trøttheten hos oss som sto og blåste i blokkfløytene våre og begynte å snakke sammen om hva vi skulle gjøre etterpå, sto ikke i forhold til ungdommenes opphisselse.
Aldri har jeg tenkt at mitt nærvær var viktigere enn da jeg sto med sviende øyne og tutet i fløyta, med sår hals etter å ha blitt sprayet. Det var nå vi skulle vise dem. Til politiet: Det var gråhåra, middelaldrende meg du sprayet. Til ungdommene: Vi er her, vi voksne, kjedelige, trøtte.
«Vanskelig å se at det var påkrevd å ta i bruk tåregass»
Sian-demonstrasjon: Politiets bruk av tåregass klaget inn til Spesialenheten
MDG-topp: – Rystende at politiet brukte tåregass mot barn og unge i Byparken
Neste gang
Neste gang håper jeg biskop Anne Lise Ådnøy kommer, jeg håper ordføreren kommer, jeg håper lederen i FNB kommer, jeg håper trenerne i Brodd kommer, inspektøren på Nylund skole, korpsdirigenten på Tasta skole, lederen av Sølvberget kulturhus, styreleder i Vidar, Viking-spillere, Viking-trenere, jeg håper daglig leder i BKFR kommer og ordførerkandidaten til Høyre. Neste gang håper jeg at ungdommene ser at vi ikke overlater til dem å forandre verden. De trenger ikke storme barrikadene, vi er flere bak dem. Neste gang håper jeg at politiet ser at de ikke trenger bruke tåregass, vi er mange voksne som passer på.
Det er jeg villig til å gå i demonstrasjonstog for.
