Gi meg noe å tro på

GJESTEKOMMENTAR: I år er det 50 år siden 1968. Hva skal vi tro på i dag?

Publisert: Publisert:

«En stund trodde vi at opprøret på Tahirplassen i 2011 skulle bli Nord-Afrikas svar på berlinmurens fall. Men det ble ingen seier for verdensfreden.» Foto: Fredrik Refvem

  • Ståle Økland
    Forfatter og foredragsholder
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Det var året for de store visjonene, og de store demonstrasjonene. Det var året for de gode ideene, de sprø ideene og de ville og merkelige ideene.

Det var året da studentene stod opp mot Vietnamkrigen. Det var året de svarte i USA stod opp for borgerrettigheter. Det var året da vanlige bondesønner og arbeiderdøtre begynte å leve i hippie-kollektiver og tro på revolusjon. Først og fremst var det året for å tro.

Tro på at noe bedre er mulig. Tro på en bedre fremtid. Tro på fellesskapet. Og selv om de fleste menneskene levde vanlige liv og gjorde vanlige ting i 1968, fantes det et håp og en tro på forandring. Flammen brant på universitetene, i litteraturen, i musikken, i kunsten. I år er det 50 år siden 1968. Hva skal vi tro på i dag?

Mitt 1968

Selv ble jeg født i 1976. Jeg kom altså for sent til 1968. Jeg kom egentlig for sent til 1970-tallet også, da den politiske ånden fra 1968 ennå levde, og kravene om likestilling vokste.

Mitt 1968 var 1989. Det var året da øst og vest fant sammen, og da Berlinmuren falt. Igjen runget parolene og ropene om forandring. Kanskje enda sterkere enn i 1968. For nå var det ikke bare ungdommene og studentene som tok til gatene. Det var folket.

De trødde ned stengslene. De veltet de gamle statuene. De ga seg ikke før hvert eneste gjerde til vesten var borte. Talerne brukte så store ord at det sitret i forsamlingene. Det knitret i fjernsynene og radioene. I Praha. I Budapest. I Bucuresti. Diktatorer måtte gå. Den kalde krigen tok slutt. Trusselen om atomkrig forsvant. Vi så fremover. Visjonene for et samlet Europa og en samlet verden vokste. På samme måte som i 1968 trodde folk at en bedre verden var mulig. Men i likhet med 1968 døde flammen ut.

Det vi mistet

Kanskje mistet vi noen illusjoner på veien. Kanskje ble vi mer realistiske og mindre naive. Krigen på Balkan gjorde inntrykk. Tusenvis av mennesker ble slaktet ned på begynnelsen av 1990-tallet. Vi så tv-innslag fra Rwanda. En million mennesker ble drept i løpet av 100 dager i 1994.

Det ble ikke fred i Israel. Det ble ikke fordragelighet med Russland. Demokratiet kom ikke til Kina eller Algerie. Fattigdommen forsvant ikke i bakgatene i USA og London. Forskjellene mellom fattig og rik ble ikke mindre. De ble større.
Jeg tror at terrorangrepet den 11. september 2001 påvirket oss. Jeg er sikker på at finanskrisen i 2008 gjorde det samme.
En stund trodde vi at 2011 skulle bli Nord-Afrikas svar på vårt 1989. Jeg stod selv på Tahir-plassen, og jeg så protestene med mine egne øyne. Det begynte så bra. Det lovet så godt. Før alt ramlet sammen og gikk i stå, slik det ofte gjør med revolusjoner. Det ble ikke noen ny seier for verdensfreden. I stedet ble det krig i Libya. Og Syria.

Slutten på drømmen

På et tidspunkt sluttet vi kanskje å drømme. Vi sluttet å rope, som i 1968 og 1989. Vi begynte å mumle i stedet. Folk mumlet om utlendinger og terrorister. Om frykt og fryktelige fremtidsscenarier. Folk sluttet å rive ned murer. De bygget dem opp igjen.

Det er vanskelig å snakke om fred når det smeller i gatene. Det er vanskelig å tro på fremtiden når folk er redde. Vesten begynte å snakke om dem og oss. Om IS. Om Nord-Korea. Om ondskapens akse. Og om Russlands nye raketter. Kanskje begynte vi å innbille oss at verden ikke lar seg forandre. At vi ikke kan gjøre noe til eller fra. At meningen er å ha det bra, ikke å få det bedre. At livet leves best under en parasoll, ikke under en parole. Det begynner å bli lenge siden ungdommer utfordret det bestående. Generasjon flink tar ikke til gatene.

Det blir bedre

Så nå sitter vi her. Med hodet nedi mobiltelefonen. Med en reality-kjendis som president i USA, og en eks KGB-agent som president i Russland. Med våre selfie-stenger, Facebook-avhengighet og kattevideoer på Youtube. Med en forurenset planet, med industrialisert mat, fake news, mennesker på flukt og havet fullt av plast. Med stengte grenser og lukkede sinn.

Men vent og se. Det vil snu. Det må snu. Det blir ikke som i 1968 eller i 1989. Det blir bedre. Det tror jeg på.

  • Ståle Øklands siste gjestekommentarer (og artikler om ham)
  • Øvrige gjestekommentarer
Publisert:

Les også

  1. Fjellklatrerens provokasjon

  2. Lykken synes noen ganger å være alle andre steder enn der man selv er

  3. Om vi skal forebygge utenforskap, må vi forebygge familievold

Mest lest akkurat nå

  1. Jenter skulle rekke toget - endte med å stanse togtrafikken i Stavanger

  2. I kjøkken­skapet finnes mel som trolig er over 50 år gammelt, kaffe av litt nyere dato og servise med Televerkets logo på

  3. Øyvind Haukland er død

  4. – 18-årige Lønning i Sandnes Ulf-målet har vært veldig rolig hele kampen, gjør ting enkelt

  5. Nytt smittetilfelle i Randaberg

  6. Gigantbygg likevel til Ullandhaug: – En halv­liten halleluja-dag

  1. Russland
  2. Den arabiske våren
  3. Berlinmuren
  4. Den kalde krigen
  5. Ståle Økland