Apokalypse på timeplanen

GJESTEKOMMENTAR: Hva vet dagens elever om klimakrisen og klodens fremtid? Og hva bør skolens rolle være i dette?

Publisert: Publisert:
Jørg Arne Jørgensen
Lektor og religionshistoriker

Vi bør ikke overvelde barn med klimakunnskap som de ikke klarer å fordøye, selv om den er «sann». Barn trenger å oppleve at verden er trygg, og at voksne vet hva de gjør. Foto: NTB scanpix

Tidligere FN-direktør Svein Tveitdal og forfatter Sigbjørn Mostue har i høst reist rundt på ungdoms- og videregående skoler og holdt foredrag om global oppvarming, masseutryddelsen og klodens tilstand. De advarer mot at elevene vet alt for lite, og at de heller ikke bryr seg særlig.

Og foredragsholderne har nok rett i at temaet er underkommunisert i skolen. Både læreplaner og lærebøker avspiser det med noen setninger. Men i den nye læreplanen som iverksettes neste skoleår, skal temaet «bærekraftig utvikling» inn i alle fag i samfulle 13 år. Et signal om at det tas på alvor – på papiret.

Så da er det vel bare å sette i gang å forklare, formane og inspirere? Men det er ikke så enkelt. Klodens fremtid er et dystert og overveldende tema. Det offisielle bildet, formidlet av forskere og medier, gir nesten apokalyptiske framtidsperspektiver. Og det er lite som tyder på at vi er i stand til å ta den massive omstillingsprosessen som kreves. Tvert imot ser vi at miljøfiendtlige politiske krefter er i frammarsj verden over.

Skremme eller inspirere?

Det er ikke bare å «undervise mer», vi må tenke grundig over hvordan vi skal vinkle det. At temaet er blitt en sentral politisk identitetsmarkør, gjør det ikke lettere å bli enige. Mange, inkludert verdens mektigste mann, mener hele klimatrusselen er en bløff. Andre holder seg med den tiltalende forestillingen om at det hele vil løse seg ved litt gjenbruk, en kjøttfri mandag iblant og noen flere Teslaer. Men ut fra det offisielle, forskningsbaserte synet burde man forklare elevene at, sorry folkens, kloden er på vei utfor stupet, og framtiden deres vil sannsynligvis ligne en science fiction-dystopi. Men er dette noe å fortelle til de små? Vel, foredragsholderne mener at vi må ikke legge noe imellom. Og forfatter Erlend Loe skrev i en mye delt artikkel på NRK Ytring at skolen må virkelig skremme, sette en støkk i barna.

Dette leder til et minst like viktig spørsmål: Når skal dette inn i pensum? Og i hvilken alder er barn modne for denne urovekkende kunnskapen? Dette er et dilemma vi som lærere står midt oppe i. De fleste som har med barn å gjøre, skjønner at ikke alt bør kommuniseres til enhver tid. Vi bør ikke overvelde barn med kunnskap som de ikke klarer å fordøye, selv om den er «sann». Barn trenger å oppleve at verden er trygg, og at voksne vet hva de gjør. Dette gir grunnlaget for å møte livsutfordringer på en positiv måte senere. Så selv om dette går feil vei og de voksne åpenbart ikke har kontroll, så må vi ikke gi barna det inntrykket. Det vil bare gjøre dem engstelige og motløse. De brutale fakta må vente til de er modne for det. Så kan vi diskutere når, og hvordan.

Barn og natur

Barn har en spesiell affinitet til fri natur. Det er et godt utgangspunkt. Men det kommer ikke av seg selv. Barnehager og skoler (og foreldrene) må eksponere barna mest mulig for naturen. I Norge har vi unike muligheter til dette. Oppleve naturen direkte, sanse og erfare den, leke i skog og mark. Ikke bare servere tørre fakta. Botanikk er det verste blomstene vet, som Nordahl Grieg sa. Det er viktigere å vekke interesse og fascinasjon for planter og dyr, fortelle historier og fabler, arbeide i skolehagen, følge årstidenes rytme. Hva med å ha bikuber, slik vi har ved Steinerskolen i Stavanger?

Men å vekke kjærlighet til naturen er en vanskelig oppgave i en tid der teknologien har en langt større tiltrekningskraft. Alle som har prøvd, vet at det er en utfordring å rykke barn bort fra skjermen og få dem ut i skogen. Mye av det samme gjelder vel for oss voksne også. Slik sett er klimakrisen en test for hele vårt samfunn. Hvis vi ikke nærer en grunnleggende naturfølelse, at vi kjenner dypt i oss selv at naturen er bokstavelig talt vår mor og dyrene våre søsken – at naturen er hellig – blir det vanskelig å mobilisere krefter til en snuoperasjon.

Dyp kjærlighet til naturen må altså være grunnlaget. Men ifølge filosof Arne Johan Vetlesen må kjærligheten kombineres med raseri over klodens tilstand. Det er et godt poeng. Men det er essensielt man først vekker kjærlighet og fascinasjon hos de yngste barna, deretter kan skolen formidle de brutale fakta om klodens tilstand til de noe eldre ungdommene. Først da kan raseriet og handlekraften vekkes. Kommer dette i feil rekkefølge, vil det snarere føre til frykt, apati og motløshet.

Skolen reflekterer samfunnet

Et hjertesukk til sist. Skolen er nødvendigvis en forlengelse av samfunnet, badet i de samme overbevisninger og grunnstemninger som kulturen ellers. Politikere og andre som krever at alle samfunnsproblemer skal inn i skolen og løses der, burde ta til seg dette enkle poenget. Vi kan for eksempel ikke få en mobbefri skole i et voksensamfunn fullt av hets og mobbing. Og hvordan skal skolen kunne formidle entusiasme, realisme og positivitet i et samfunn som går bevisstløst mot klimakatastrofen? Skal skolen være den våkne i et søvngjengersamfunn? Det er ikke mulig. Vi kan aldri få en skole som er radikalt annerledes enn samfunnet rundt. Klodens framtid er et kollektivt ansvar.

Les også

Marianne Chesak (Ap): «I skyggen av Idrettsgallaen utvikles et klasseskille på grasrota»

Les også

Aftenbladet mener: «Idrettsfest i Stavanger med klare favoritter»

Les også

Kjenner du fattige barn i Stavanger?

Les også

– Sjømannskap må læres på sjøen, Sjøfartsdirektoratet må ikke hindre oss i å bruke båter i båt-opplæringen

Les også

Solveig G. Sandelson: «Grip sjansen, SV!»


Ongane i gadå, eller rettere sagt på Sølvberget, en gang på slutten av 1940-tallet eller begynnelsen av 1950-tallet. For noen av familiene i området var de økonomiske vilkårene langt fra lette på denne tiden.

«I Sølvberggaten 6 delte vi en ørliten do med en dame og hennes voksne sønn. Vi delte kjøkken med dem også. Selv bodde de sammen på ett lite rom.»

Publisert: