Omdal: Hvitskjortene marsjerer

FRIPENN: Selvsagt må folk få ytre seg, så lenge det bare er jøder, homoer og kvinner det går ut over.

Publisert:
Sven Egil Omdal
Journalist

Da nynazistene skjendet 1. mai-feiringen i Falun i år, var 600. Senere marsjerte 700 i Stockholm. Om en uke venter de over 1000 i Gøteborg, blant dem også nordmenn. Når skal vi si stopp? Og hvordan? Foto: Ulf Palm, TT/Scanpix

Ytringsfriheten trumfer alt, blir det påstått. Den må få marsjere gjennom våre gater uten å bli hindret. Den må få bære faner med en norrøn rune som Waffen-SS og deres nynazistiske ætlinger har gjort til sin. Den må få kle seg i uniform og okkupere våre byrom. Den må få velge seg ut sårbare grupper og true med å knuse dem.

Neste lørdag er det Yom Kippur, den helligste dagen i den jødiske kalender. Den lille gruppen av jøder i Umeå kommer ikke til å markere dagen slik de tenkte, da de for et år siden åpnet et beskjedent forsamlingslokale i byen. I april i år måtte de stenge igjen, etter hærverk og trusler fra stedets nynazister. Da stockholmsavisene kom for å skrive om saken, våget ingen av jødene å snakke.

I Gøteborg er det flere jøder enn i Umeå. Men de er ikke mange nok til å føle seg trygge når opp mot 1000 nazister, noen av dem norske, marsjerer gjennom byen lørdag om en uke. Oppmarsjen kommer til å passere synagogen i en avstand som den jødiske menighetens råd med presis historisk referanse har betegnet som «et steinkast unna».

Sist søndag marsjerte nazister uanmeldt i Gøteborg, for å teste politiet. De ble ikke stoppet. Foto: Björn Larsson Rosvall, TT/Scanpix

Flere marsjer, flere marsjerer

Da Den Nordiske Motstandsbevegelsen i juli marsjerte gjennom Markens gate i Kristiansand, var de ikke mange nok til at vi trengte å være bekymret, fikk vi høre. De var riktignok så mange at politiet ikke våget å stoppe dem, men 60 nazister i gatene er altså en akseptabel utøvelse av ytringsfrihet. Selv omtaler nazistene marsjen som «den første nasjonalsosialistiske demonstrasjonen i Norge i moderne tid». Det kommer flere.

Da de skjendet årets 1. mai-feiring i Falun, var de 600. Da de i november marsjerte gjennom Stockholm på minnedagen for holocaust, var de 700. I neste ukes provokasjon i Gøteborg regner Nordiska Motståndsrörelsen med at de blir opp mot 1000. Massebevegelser begynner ikke som masse, det blir de når de ikke får motstand tidlig nok og sterkt nok. Sist helg gjennomførte de svenske nazistene en uanmeldt og spontan marsj gjennom Gøteborg for å utfordre politiets forbud mot å bære uniform og skjold. Politiet vek unna.

Når må ytringsfriheten vike for at ikke andre friheter skal bli trampet til døde?

Det er lovlig å marsjere, selv uten å søke politiet om tillatelse, som her i Kristiansand i sommer. Men bør noen marsjer forbys? Foto: Tor Erik Schrøder, Scanpix

Hvor mye er for mye?

Disse demonstrasjonene er lovlige, selv om det ikke er søkt tillatelse. Ytringer trenger ikke meldes på forhånd. Men når blir tog av uniformerte, ofte voldsdømte, menn som sier at de vil rense landet for alle med urene gener, noe mer enn ytringer? Ved 2000 deltakere? 5000? Hvor mange må nazistene mobilisere før staten sier at jødenes historie gir dem beskyttelse mot at nye horder marsjerer mot dem i gatene?

Når sier vi at de homofiles kamp for menneskeverd ikke skal ende med at de hundses inn i skapet igjen av brutale menn som vil «knuse homolobbyen»?

Når sier vi fra om at asyl fra krig og forfølgelse i Syria eller Afghanistan også betyr reell beskyttelse mot menn som kaster bomber mot asylmottak og jubler når hjem for flyktninger brenner?

Med andre ord: Når må ytringsfriheten vike for at ikke andre friheter skal bli trampet til døde?

Det er ikke sikkert yrkestrening og håp-konferanser er nok til å stoppe dem denne gang.

Den svenske erkebiskopen, Antje Jackelén, mener en bør se på lovverket for å stoppe nazistene. Foto: Anders Wiklund/TT / TT NYHETSBYRÅN

Flere svenske biskoper, blant dem erkebiskop Antje Jackelén, har bedt om at forbudet mot hets av folkegrupper skjerpes, og at hatets ytringsfrihet begrenses.

Det finnes selvsagt andre strategier enn forbud. Rekrutteringen til de nynazistiske miljøene tørket inn da norske myndigheter og lokalsamfunn mobiliserte gode krefter og nye arbeidsplasser etter gateslagene i Brumunddal og Hokksund og drapene på Hadeland på 1980-tallet. Men økt innvandring, økonomisk krise i Europa og tiltakende utrygghet har igjen drevet sinte, ofte voldelige, unge menn inn i nazismen. Det er ikke sikkert yrkestrening og håp-konferanser er nok til å stoppe dem denne gang.

Bak de få hundre som marsjerer, finnes det et uoversiktlig oppland av mennesker som hater fargete, som forakter innvandrere, som avskyr homofile, og som føler seg truet av kvinner generelt og feminister spesielt.

Ikke så mange – ennå

Sveriges fremste ekspert på feltet, historikeren Helene Lööw, har sagt at da hun og hennes forskerkolleger for 30 år begynte å forske på samtidens nazisme, trodde de at de undersøkte en døende bevegelse, «men det vi studerte var ikke dens dødskrampe, men dens gjenfødelse».

Hvitskjortene er ikke så mange ennå. Men bak de få hundre som marsjerer, finnes det et uoversiktlig oppland av mennesker som hater fargete, som forakter innvandrere, som avskyr homofile, og som føler seg truet av kvinner generelt og feminister spesielt. Ennå kriger de bare på nettet, men hvor vanskelig er det for nazistene å rekruttere en mann som skriver til Sumaya Jirde Ali, en ung norsk kvinne av somalisk herkomst, at hennes «negerhud» ikke gir henne noe å være stolt av, og som i neste setning skriver at han håper hun er trang fordi han skal voldta henne med en kaktus til «negerfitta di skal revne».

Alle de som skriver om «globalistenes makt», og mener jødene, og de mange som er redde for at den hvite rase skal vannes ut av «genetisk svake» individer fra Punjab eller Nigeria, hvor høy er terskelen før også de skaffer seg grønne slips og stiller seg opp bak skjoldene til Nordfront?

Det er bare når de trenger ytringsfriheten som vern om deres eget hat, at de er opptatt av de demokratiske frihetene.

Misbruk av demokratiet

14 nåværende og tidligere tillitsvalgte fra Sverigedemokraterna har i hemmelighet støttet nazistene, viser en oversikt tidsskriftet ETC har presentert. Sverigedemokraterna har vært landets nest største parti på flere meningsmålinger.

Mandag 11. september var et av valglokalene i Arendal sperret av nazistenes grønne bånd. Sammen med båndet hang en plakat som oppfordret velgerne til å brenne stemmeseddelen og engasjere seg i kampen. Så mye betyr demokratiet for dem. Det er bare når de trenger ytringsfriheten som vern om deres eget hat, at de er opptatt av de demokratiske frihetene.

Derfor gjenstår spørsmålet: Hvor lenge skal vi tåle de som bruker ytringsfriheten til å skremme andre til taushet?


Sven Egil Omdal i 2014: «Har du først fått nazister i biblioteket, nytter det ikke å la dem være alene der. Det kreves fryktelig mye folk for å hindre at pesten sprer seg.»

Les også

Øyvind Strømmen: «La det ikke være noen tvil: Dette er en farlig organisasjon.»

Les også

Tidligere Nordfront-medlem i avhør: Villig til å ta livet av mennesker på ideologisk grunnlag

Les også

Planla Kristiansand-marsjen i lokalet til kristen forening: – Sa de skulle ha slektsstevne

Les også

«Homolobbyen» skal knusast, seier dei, – ja vel, kven då – eigentleg?

Les også

Jonas Vikingstad, Civita: «Bruk ytringsfriheten, ikke undertrykk den!»

Les også

Kristin Stotesbury: «Ord som skader – ytringsfriheten og grensene for den»

Publisert: