Gullfisken har daua. Face it!

KOMMENTAR: Det er utrolig fristende å kjøpe ny gullfisk når den gamle dør. Men er det så lurt?

Publisert: Publisert:

Hvis ikke barna våre lærer å takle et gullfisk-dødsfall, kan voksenlivet bli tøft. Foto: Jonas Haarr Friestad

  • Camilla Bjørheim
    Journalist

– Lover du å ikke gråte denne gang, mamma?

Farten i hamsterhjulet har stilnet. Travel ettermiddag har blitt kveld. Lekser ble gjort på rekordtid, vi rakk treningen. I sjutiden synker vi sammen rundt et tent lys til kveldsmaten. Bare lesing på sengekanten gjenstår.

– Du må ikke gråte, sant mamma?

Pulverheksa og bukkene Bruse

De fleste bøkene har vi pløyd oss gjennom flere titalls ganger. Vi har lest om Lillesøster som ikke vil ditt og datt, om Karsten som slår hull i hodet, om Petra som vil ha en hund. Pulverheksa har fulgt oss i tykt og tynt, de tre bukkene Bruse og trollet har gått på badeland i flere år.

Bukkene Bruse på vei til badeland. Foto: Ole Gunnar Onsøien, NTB scanpix

Som foreldre flest har jeg en egen evne til å høytlese med innlevelse – samtidig som tankene mine er et annet sted.

Mens trollet setter utfor sklia i badeland, tenker jeg på møtet jeg skal ha på jobben neste dag.

Når Pulverheksa for tjuende gang slipper tyven ut av fengsel og tryller fram brus til småtrollene, planlegger jeg julegavehandelen.

To fluer i en smekk. Alltid.

Skalla-Malla

Men så kom Skalla-Malla susende inn i livet vårt.

Det er umulig å lese om Skalla-Malla uten å bli beveget. Foto: Illustratøren Nora Brech

Skalla-Malla har kreft og bor på sykehuset. Hun er skikkelig syk. Har mistet alt håret. Hun tar godt imot den nye pasienten Iben, som også skal bli skalla. En tidlig morgen da Iben sniker seg inn på rommet til Skalla-Malla, er senga tom.

Skalla-Malla er død.

– Gråter du, mamma?

Visst gråter jeg. Ikke har jeg fått planlagt jobbmøte eller julegavehandelen heller. Tankene mine er godt plantet i den kreftavdelingen.

– Kan jeg få kreft, mamma?

Det er fristende å svare noenlunde som jeg pleier:

– Nei, det finnes ikke ulver i Sandnes.

– Nei, det er ingen røvere i gata vår.

– Neida, klart du får ikke kreft.

Men er det så lurt?

Nok ponnier og rosa skyer

I høst inviterte Aftenposten ungdommer til å skrive sine råd til tenåringsforeldre. 400 tok oppfordringen. Den 18 år gamle jenta som vant konkurransen, skriver til sin mamma:

«Da fisken min døde mens jeg var på skolen, løp du til dyrebutikken for å kjøpe en tilsvarende. Jeg skulle ikke få vite den brutale sannheten om min kjære, elskede fisk som du måtte skylle ned i toalettet. Det ville jeg ikke tåle, tenkte du».

18-åringen beskriver videre en oppvekst innpakket i bomull. En barndom med rosa skyer og ponnier under en alltid funklende stjernehimmel. En barneskoletid med stjerneklistremerker og skryt.

Nok enhjørninger og ponnier nå? På tide å forberede de håpefulle på utestengning og «bitchblikking»? Foto: Mark Lennihan, AP/NTB scanpix

Resultatet ble at hun manglet ballast til å tåle det kjipe som skulle komme i tenårene: «Det var en hverdag fylt med jenter som er slemme mot hverandre – jenter som baksnakker og «bitchblikker».

Det er fort gjort å kjøpe ny gullfisk. Det kunne skjedd den beste, tenker jeg.

Men er det lurt?

Myten om 1970-tallet

Visst er det en fare for at vi overbeskytter barna våre, sa den anerkjente psykologen og familieterapeuten Hedvig Montgomery i et intervju med Aftenposten tidligere i år. Hun peker blant annet på at vi engster oss, overorganiserer og overvåker.

Samtidig mener hun det er lett å harselere med dagens foreldre med å si at «det gikk jo bra med barna på 1970-tallet». Montgomery mener det foregikk mye brutal mobbing den gang som voksne ikke så eller tok tak i, samtidig viser statistikk at enormt mange flere barn både druknet og døde i trafikkulykker for 50 år siden.

Hjelm og setebelte bør vi altså fortsette å beskytte ungene våre med. Heldigvis.

Så er det heller ikke overdreven bruk av sykkelhjelm og refleks som får skylda for at hun med gullfisken fikk livet brutalt i fleisen i tenårene: «Problemet er at du ikke lærte meg at når vi faller, så reiser vi oss opp igjen – fordi du aldri lot meg falle».

For henne ble det blant annet kritisk å oppleve at å ikke bli invitert til fest også er en del av livet – i verdens beste land, som hun skriver.

Sannheten sniker seg fram

Ungene mine har begynt å erobre verden på egen hånd. Stadig kommer de hjem for å øse av sin nye kunnskap.

Snart finner de ut at det fins røvere.

Snart snapper de opp at østlendinger har hatt ulv i gårdstunet.

Før vi vet ordet av det, kjenner de noen som har fått kreft.

Det påtrengende behovet for å beskytte dem mot alt som er vondt og vanskelig, er det bare å riste av seg. For også de skal erfare at de ikke blir invitert til alle fester. Og både gullfisker og folk de er glade i skal dø.

Psykolog Montgomery, som har skrevet en rekke bøker om barneoppdragelse, er klar på at vi voksne ikke klarer å løse alle våre barns små og mellomstore kriser. Men hun sier at god selvfølelse beskytter mot mobbing og motgang. Oppfordringen er å være der for dem. Gi trøst og trygghet når noe er vanskelig.

Og så skal vi vite at barna lærer av problemer.

Som et første skritt på veien skal jeg rydde bort noen av de lite utfordrende barnebøkene. Og årets nyttårsforsett blir å svare skikkelig på spørsmål som har kjipe svar.

Publisert:

Les også

  1. Hvordan lære barnet å takle motstand? Disse fem egenskapene er avgjørende.

  2. Er det greit å slakke på barnas leggetider i ferien? Vi har spurt søvnterapeutene.

  3. I denne familien jobber de med barnas selvfølelse. Her er de viktigste rådene - og det du bør unngå

  4. Én ting er avgjørende for at barnet skal trives

  5. Bør man gi barn lommepenger og hva skal de dekke? Ekspertene svarer.

  1. Mobbing
  2. Hedvig Montgomery