Iskanten – ikke et for eller mot oljå

KOMMENTAR: Frp framstiller det som om iskant-diskusjonen handler om man er for eller imot oljå. Det er feil. Den handler om realisme, klima, miljø og norsk økonomi i en global framtid.

Publisert: Publisert:

Iskanten, den i dobbelt forstand flytende grensen mellom Arktis-isen og havoverflaten, vil skape store politiske diskusjoner denne våren. Foto: Tore Meek, NTB scanpix

  1. Leserne mener

Tirsdag morgen sa Frps nestleder Sylvi Listhaug på Politisk kvarter i NRK at det er tre saker partiet skal kjempe for mot regjeringen i nær framtid: Vindkraft, strømkabel til utlandet og iskanten.

«Iskanten ser jeg ikke at det skal være aktuelt for oss å være med på å flytte én meter sørover. Heller nordover», sa Listhaug.

Det var iskanten som var ventet å velte regjeringen. Men det kom den en IS-kvinne i forkjøpet. Nå vil konflikten om iskanten sannsynligvis sette fyr på hele Stortinget.

Les også

En iskant til besvær

Les også

Iskanten – det neste store oljeslaget

Iskanten

I midten av isen ligger Nordpolen, og områdene rundt er dekket med kilometer med is som ligger fast. Men ytterkanten beveger på seg, fra år til år og fra årstid til årstid. Og med vær og vind. Denne ytterkanten kalles iskanten, et biogeografisk område med stort biologisk mangfold.

I Norge er definisjonen av hvor iskanten går viktig for oljeindustrien, for den bestemmer hvor langt nord vi kan ha oljeaktivitet.

I 2015 fikk regjeringens forsøk på å flytte iskanten sterk kritikk fra faglig hold. I stedet for å forholde seg til gjeldende avgrensning for isutbredelsen i perioden 1967–1989, valgte nemlig daværende klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H) å se på perioden 1985–2014.

Statsminister Erna Solberg avviste da at det var et politisk ønske som hadde flyttet iskantsonen vekk fra enkelte lisensområder i Barentshavet. Isen som hadde smeltet var grunnen til at iskanten kunne flyttes nordover. Paradoksalt nok på grunn av global oppvarming.

Den gang ble det ikke flertall for å flytte iskanten. Stortinget slo fast at grensene for iskanten, slik de er nedfelt i forvaltningsplanen fra 2011, fortsatt skulle gjelde.

Striden om iskanten blusset opp igjen i 2017. Også da endte det med samme resultat.

Les også

Det svarte skiftet: Frps plan er at Sylvi Listhaug skal kapre oljearbeiderne

Les også

Spanjolene i førersetet

Ny kamp og få funn

Men i år skal regjeringen legge frem en stortingsmelding om en helhetlig revidering av forvaltningsplanen for hele havområdet Barentshavet – Lofoten.

Som en del av det faglige grunnlaget for denne revideringen vil det også være en gjennomgang av definisjonen av iskanten.

Oljeselskapene har lett etter olje og gass i Barentshavet i over 40 år. Men så langt er det bare to produserende felt i området: Snøhvit og Goliat. Planlagt oppstart på Equinors Johan Castberg-felt er i 2022.

Forventningene var store da Stortinget, for første gang siden 1994, åpnet nye områder på norsk sokkel i Barentshavet sørøst. De første lisensene her ble tildelt i 2016.

En femdel av ressursene på norsk sokkel ligger i Barentshavet, ifølge Oljedirektoratets ressursrapport fra 2019. Men resultatene fra leteboringer har vært skuffende. Det ble gjort 17 funn i 2019, men bare ett i Barentshavet.

I desember sa Equinor at de ikke hadde flere boremuligheter i den sørøstlige delen av Barentshavet. De vil fokusere på den vestlige delen.

Lundins Alta/Gohta-funn i Barentshavet blir det foreløpig ikke noe av, fordi det er for lite, meldte selskapet tidligere denne måneden. Og Equinors Wisting-funn er foreløpig for dyrt, skrev Upstream nylig.

Det er kanskje derfor Barentshavet nordøst er det nye håpet.

Oljedirektoratet har i flere år samlet inn seismikk og gjort grunne boringer i dette området. Det nordøstlige Barentshavet kan inneholde rundt 10 milliarder fat olje og gass, ifølge tall fra 2017.

Les også

Frp ypper til oljestrid med Høyre

Les også

Brygger opp til regjeringskrangel om iskanten

Definisjonen

Regjeringen har sagt at den fremdeles vil følge Granavolden-plattformen, selv om Frp har trukket seg fra regjeringen.

I den står det at det ikke skal iverksettes petroleumsvirksomhet ved iskanten. Men hvor langt nord det vil si, kommer an på definisjonen av hvor iskanten er.

Venstre vil flytte denne sørover og dermed verne store deler av området. Frp mener at vi må forholde oss til «den faktiske iskanten», der den til enhver tid blir observert. Denne definisjonen brukes også av interesseorganisasjonen Norsk olje og gass.

Dette har KrF tidligere avvist. Unge Høyre har vedtatt at de ønsker å verne Barentshavet nord og flytte iskanten lenger sør. Og flere yngre stortingsrepresentanter fra Høyre ønsker en debatt i partiet om dette.

I kampen om iskant-definisjonen kan spesielt Ap kan få en nøkkelrolle, nå når Frp er ute av regjeringen. Men som i så mange andre saker, vingler partiet også her.

SV, som mener iskanten bør flyttes sørover, utfordrer Ap til sammen med dem å si nei til oljeboring her. Men både Ap og Sp sier de vil avvente regjeringens behandling av saken. De mener det er viktig å vente på miljøfaglige innspill.

Les også

Grande: – Norge må la oljen ligge

Les også

Solberg til Elvestuen: – Vi har ingen plan om å verne Barentshavet

Tapsprosjekter

Men selv om oljeboring i iskanten handler om å ta hensyn til miljøet, handler det også om noe annet. Det handler om klima, utslipp, Parisavtalen, – og ikke minst klimarisiko.

Hvilke garantier har vi for at denne oljen og gassen noen gang blir lønnsom? Det er mange år til en eventuell produksjonsstart her. Da kan verden se helt annerledes ut. Spesielt hvis vi skal jobbe for å nå målene i Parisavtalen og for å redusere utslipp i Norge.

Det er veldig lite infrastruktur i dette området, det er svært langt fra land og det er dyrt.

Store banker, som BNP Paribas, Barclays og nå sist den amerikanske storbanken Goldman Sachs, har sagt at de vil slutte å finansiere olje- og gassprosjekter i Arktis, nettopp av denne grunnen.

Norge risikerer å ta stor risiko i det som kalles «stranded assets», altså eierandeler som blir tapsprosjekter, i disse områdene.

Det handler ikke, som Frp ønsker å framstille det som, om man er for eller imot oljå. Det handler om å være realistisk og å tenke på både klima, miljø og økonomi i et Norge i en global framtid.

Dette bør også være med i de politiske beslutningene før oljeindustrien slipper til rundt iskanten. Det er ofte underkommunisert.

Publisert: