Ernas magiske medisin

KOMMENTAR: Statsminister Erna Solberg må ha magiske evner. Hun skal altså både få trafikken og bompengetakstene ned på samme tid. Eventuelt er det noe som ikke stemmer her.

Publisert: Publisert:

Statsminister Erna Solberg måtte skjære gjennom for å unngå total nedsmelting i regjeringen. Men hva nå, spør kommentator Harald Birkevold. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

  • Harald Birkevold
    Kommentator
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Et drøyt halvår etter at Erna Solberg fikk oppfylt drømmen sin om å lede en flertallsregjering, og bare et par uker før kommunevalget, opplevde regjeringen hennes en ny nesten-katastrofe.

Ikke overraskende var det disse bompengene som nesten holdt på å velte hele greia. Frp måtte ha noe som kan likne på en slags seier, for partiet er fullstendig skadeskutt av dobbeltkommunikasjonen sin i samferdselspolitikken. Derfor jubler lokale Frp-ere nå uhemmet over at rushtidsavgiften kan stå for fall.

Solbergs skisse til løsning på nesten-krisen var et ultimatum. Frp, KrF og Venstre fikk beskjed om at de enten kunne godta Solbergs forslag, eller gå ut av regjeringen.

Magisk tenkning

Denne metoden ble lørdag morgen kritisert av Venstre-leder Trine Skei Grande, som valgte å holde sin statsminister på pinebenken en stund før hun og resten av Venstre-ledelsen gapte opp og svelget kamelen. Grande mener nemlig at man ikke bør styre ved hjelp av slike «kabinettspørsmål».

Jeg er helt uenig. Det eneste Solberg kunne gjøre, var å skjære gjennom. Hun har ofte fått kritikk - berettiget sådan - for å skygge unna slike oppgjør med regjeringspartnerne. Her viser hun seg som en sjef som tør.

En annen sak er at den skissen hun til slutt la fram, bærer et visst preg, for å si det forsiktig, av politisk ønsketenkning.

For ikke å si magisk tenkning.

To motpoler

Skissen demonstrerer den konflikten som allerede ligger innebygget i regjeringen hennes. På den ene siden Frp, som i grunnen ikke har noen tro verken på klimaendringer eller astma og synes at folk skal få kjøre akkurat så mye bil de vil, når de vil og hvor de vil. På den annen side det såkalte miljøpartiet Venstre, som (til nå, i alle fall) har sagt at det viktigste av alt er klimaet.

Det er bred enighet blant dem som studerer feltet om at det mest effektive tiltaket for å få folk i byene til å kjøre mindre, er å gjøre det dyrt og upraktisk å kjøre. Altså er medisinen bompenger, rushtidsavgift og mangel på parkeringsplasser. Først når det oppleves som enklere og billigere å la bilen stå, lar Ola og Kari den stå. Se til Oslo.

Og det er her vi kommer til magien. Solberg fjerner rushtidsavgiften og satser mer på vei, men sier samtidig at målet om nullvekst i trafikken står fast. Blir ikke det som å hoppe til sengs for å feire sølibatet?

Politisk håndverk

Det er enkelt nok å si at nullvekstmålet står fast. Noe mer komplisert er det å gjennomføre det, når man samtidig vil gjøre det både enklere og billigere å kjøre bil.

Solbergs kompromiss er politisk håndverk som tar sikte på å lage en løsning som er såpass komplisert at både Frp og Venstre kan påstå at den er en seier. Gudene skal vite at begge partiene trenger den hjelpen de kan få fra Solberg akkurat nå.

Spørsmålet er om avtalen vil tåle en nærmere granskning. For å ta ett eksempel: Solberg sier at to prosjekter på E39 som i dag ligger inne i Bymiljøpakken for Nord-Jæren skal tas ut og i stedet bygges av selskapet Nye Veier. Dermed blir totalbudsjettet for Bymiljøpakken redusert, og belastningen på bilistene på Nord-Jæren mindre.

Ok. Men unnskyld meg; jeg antar inntil det motsatte er bevist at heller ikke Nye Veier jobber gratis. Altså er utgiftene ikke kuttet, de er flyttet.

Vidunderlig skatt

For en snau uke siden kjørte jeg hjem til Stavanger fra Kragerø i Telemark. Noen strekninger gjennom Telemark og Agder er nå en ren fornøyelse. Man suser trygt av gårde i 110 kilometer i timen på Nye Veier. Og betaler bompenger. Men så passerer man Kristiansand, og da er det slutt på idyllen. Personlig er jeg villig til å betale en god del for en annen veistandard, helst ved å betale mer skatt.

Skatt er i det hele tatt vidunderlig. De som har best råd, betaler mest. Og alle får nyte godt av resultatene, enten de heter sykehus, skoler, forsvar eller veier.

Utslippene av klimagasser fra Norge økte i fjor. Det rimer selvsagt dårlig med det uttalte målet om å kutte utslippene. Utslipp fra transport er blant de store bidragsyterne i fastlands-Norge. Gir det da klimamessig mening å gjøre det både enklere og rimeligere å kjøre?

Litt gravid?

Nei, det gjør jo ikke det. Derfor må Venstre nå forsøke å overse dette, og fokusere på å framheve satsningen på kollektivtrafikk. Særlig her på Nord-Jæren gjenstår det å se om folk lar bilen stå i ren solidaritet med miljøet. Erfaringene så langt er ikke oppløftende.

Men når det er sagt, det er ikke utenkelig at et bedre kollektivtilbud vil ha en effekt. Det fordrer blant annet at tilbudet er der når folk trenger det, og at det ikke er for plundrete å få til å gå i hop med en hektisk hverdag.

Meningene er delte om hvor mye pris har å si. Personlig er jeg av dem som tror at rimeligere billetter vil ha mye å si, men jeg innser også at flere nok vil synes det er viktigere med hyppige avganger og ikke minst at bussene faktisk kjører dit vi skal, ikke til stoppesteder langt borte.

Uansett. Følg med på hvordan dette kompromisset blir framstilt. Som kjent er det umulig å være litt gravid. Men jeg utelukker ikke at regjeringen Solberg gjør et forsøk på å være akkurat det.

Publisert:

Les også

  1. Erna Solberg kom med bom-ultimatum

  2. – Dette er bra for oss i Rogaland

Mest lest akkurat nå

  1. Koronasmitte i Stavanger: – De neste to-tre dagene blir avgjørende

  2. Kvinnelig lærer tiltalt for sex med mindreårig elev

  3. Rogaland Elektro sponser ansattes restaurant­besøk

  4. Fikk brev fra sykehuset – skjønte ikke innholdet

  5. 13 nye smittetilfeller i Stavanger – smittevern­overlege er bekymret

  6. De som vil ha steiner på stolper, har ikke Jæren i blodet

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Nullvekstmålet
  3. Bompenger
  4. Klimapolitikk
  5. Solberg-regjeringen