Atomforhandlingene med Iran i sluttfasen – med Ukraina-krigen som nytt bakteppe

GJESTEKOMMENTAR: I en tid med krig og usikkerhet vil en ny avtale mellom Iran og stormaktene være kjærkommen.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Etter at Donald Trump knuste atomavtalen i 2018, har diplomater i Wien forhandlet intensivt for redde stumpene. På spill står ikke bare Irans atomprogram, men hele den skjøre sikkerhetsstrukturen i Midtøsten.

Bakgrunnen

Atomavtalen, eller Joint Comprehensive Plan Of Action (JCPOA), ble i 2015 forhandlet fram mellom Iran, USA, Kina, Russland og de europeiske stormaktene. I korte trekk la den sterke begrensninger på Irans atomprogram, mot at vestlige sanksjoner ble fjernet og Iran reintegrert i den globale økonomien.

I 2018 besluttet så president Donald Trump å trekke USA ut av avtalen og gjeninnføre sanksjoner mot Iran. Selv om målet var å støtte Israel og knuse Iran en gang for alle, forårsaket Trumps politikk bare mer usikkerhet og økte sjansene for at Iran utviklet atomvåpen.

Etter at Joe Biden inntok Det hvite hus, har USA håpet å gjenopprette avtalen. Det har imidlertid blitt komplisert av et maktskifte i Iran og gjenstridighet i Kongressen i Washington.

Kravene

Selv om diplomatene igjen har vært samlet i Wien, har det vært en vanskelig prosess. Iran fremholder med rette at det var USA som forlot avtalen, og som dermed også må ta strekke seg for å gjenopprette den. Hovedkravet, sist uttalt av ayatolla Khamenei, er at USA fjerner alle økonomiske sanksjoner mot Iran umiddelbart.

Biden har på sin side vært lite villig til gi iranerne en så klar seier og har forsøkt å utnytte Irans ønske om en ny avtale til å presse gjennom enda strengere begrensninger på landets atomprogram.

Blant republikanerne og fra USAs allierte Saudi-Arabia og Israel har det også kommet krav om at en ny avtale må begrense Irans rakettarsenal og generelle utenrikspolitikk. Disse kravene er urealistiske og har spilt liten rolle i selve samtalene. Likevel har de komplisert Bidens forsøk på å forankre avtalen både hjemme og ute.

Garantier

Forankring og forutsigbarhet er nemlig nøkkelord her. Iran vil ha garantier for at USA plutselig ikke dropper avtalen ved neste veivalg. Med de raske skiftene i amerikansk utenrikspolitikk er dette forståelig, men vanskelig. Iranerne husker ikke bare at Trump trakk seg fra atomavtalen, men også at president Bush i 2002 plutselig hevdet at Iran var en del av «ondskapens akse» – til tross for at Iran hadde et godt samarbeid med USA både før og etter 11. september-terroren.

Amerikansk vingling skaper usikkerhet og skremmer banker og bedrifter fra å gjenoppta handel med Iran. Dette forhindrer i sin tur Iran fra å hente ut den økonomiske gevinsten ved et kompromiss.

Siste innspurt

Forhandlingene er nå i en kritisk sluttfase. Og partene har de siste månedene lagt ekstra godsaker i potten for å få dem i mål. Iran har sagt seg villig til å utveksle fanger med USA. I midten av februar sa britene offentlig at de ønsket å betale Storbritannias over 40 år gamle statsgjeld til Iran. Dette er separate problemer som nå kobles inn for å smøre prosessen.

Men til tross for godlydene er det fortsatt skjær i sjøen. Iranske forhandlere krever at Det internasjonale atomenergibyrået avslutter undersøkelsene av steder hvor Iran tidligere har oppbevart uran. For Vesten er dette vanskelig å svelge i en avtale som i utgangspunktet legger opp til full åpenhet.

Ukraina

Krigen i Ukraina har blitt nok en x-faktor. Heldigvis erklærte amerikanerne tidlig at de ville fortsette å snakke med Russland om atomavtalen, selv om Putins krigføring har frosset all annen dialog med USA.

Flere har dessuten spurt seg om iranerne vil utnytte Ukriania-krigen til presse ut en siste dråpe amerikansk kompromissvilje. Noen uker tilbake advarte Irans sjefsforhandler om at det «er ingen garanti for at målstreken blir krysset». Iranerne er kjent for å være beinharde forhandlere, så det kan ligge en viss sannhet i dette. Potensialet for storkrig i Europa har sannsynligvis gjort det enda viktigere for USA å få i havn atomavtalen med Iran.

Nytt «kart» i Midtøsten

Sammenliknet med krigen i Ukraina kan atomavtalen virke som en liten og teknisk sak. Men i realiteten er atomforhandlingene en viktig del av Midtøstens nye sikkerhetsstruktur. I en ny virkelighet med redusert amerikansk tilstedeværelse må statene i større grad må finne ut av ting seg imellom. Det kan hindre et nytt globalt atomkappløp. Et stabilt Iran uten atomvåpen betyr dessuten et mer stabilt Midtøsten.

Avtalen vil også hjelpe i dagens krise. Når sanksjonene mot Iran fjernes, vil iransk olje og gass bøte på de skyhøye energiprisene. Iran har verdens nest største gassreserver og er dessuten kjent for å selge oljen sin billig. Dette kan svekke Putins evne til drive utpressing mot EU-land, som så langt har vært avhengige av russisk gass.

Men alt kommer an på de neste dagers forhandlinger. Diplomatene er igjen samlet for en intens sluttspurt i Wien. Atomforhandlinger vil alltid være seriøse greier, men krigen som raser cirka femti mil i luftlinje fra Wien, vil understreke alvoret for alle parter.

Og er de noe Ukraina-krigen har vist oss, så er det viktigheten av avspenning og tørt diplomati. I en mørk tid kan en ny avtale med Iran derfor bli et aldri så lite lyspunkt.